– Julen er en smertefull tid for oss.
Den danske forfatteren og norgesvennen Charlotte Rørth sitter i kafeen på det nye Munch-museet og ser bort på ektemannen sin, Uffe Westerberg.
Ekteparet forteller om jula 2014: Den 17. desember det året får de en telefon som skal endre livene deres for alltid. Sønnen deres, Frederik, som bor i Florida i USA har tatt sitt eget liv. To dager senere setter foreldrene og deres to andre sønner seg på flyet over Atlanteren. Når de lander identifiserer de den døde 22-åringen som sin Frederik.
Den julaftensdag tilbringer de på vei hjem, på et gigantisk fly, fløyet av det tyske flyselskapet Lufthansa. Det er ikke mer enn et tjuetalls passasjerer ombord og nesten ikke en lyd å høre. Selve juleaften mellomlander de i Frankfurt. En mann sitter ved et flygel i ankomsthallen og spiller julesanger. Det er nesten ikke en sjel å se utenom flygelspilleren. De fleste andre mennesker er hjemme og feirer jul med familiene sine.
Etter den jula kom det mange år det var vanskelig å feire jul for familien. Jula nå, etter at Frederik døde, er fylt med smerte og savn. En helt hudløs smerte, som hun beskriver det selv.
Troa endret jula
Charlotte Rørth er for mange kjent som kvinnen som møtte Jesus. Historien om da hun for 13 år siden satt i en kirke i Spania, som den kulturkristne hun da var, og plutselig så Jesus foran seg – i fysisk forstand – har blitt fortalt mange ganger i blant annet Danmark, Norge og Sverige.
«Opplevelsen» som hun kaller det, har preget livet hennes siden. For to år siden sa hun opp jobben som journalist i Nordjyske Stiftstidende og bestemte seg for å dedikere tida si fullt ut til å skrive saker om tro og eksistens. Hun har startet eget nyhetsbrev og podkast. Nå er hun i Norge for å snakke om sin nyeste bok Med rak rygg, der hun knytter aktuelle kjønnsdebatter til den kristne tro.
---
Charlotte Rørth
- Tidligere journalist, nå forfatter og foredragsholder
- 59 år
- Fra København
- Fikk mye oppmerksomhet da hun for 13 år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus, og skrev boka Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende noen år senere
- Gift med Uffe, to sønner og ett barnebarn
- Aktuell med sin nye bok Med rak rygg
---
Rørth har alltid vært glad i å feire jul, også da hun kun regnet seg som «kulturkristen».
– Da var jula «koselig, koselig, koselig», som dere sier på norsk. Men med opplevelsen min kommer det noe annet inn. Den blir høytidelig på en helt annen måte.
En fortelling om smerte og glede
Men fortsatt er det tapet av sønnen som har forandret juletradisjonene i familien mest.
– Det blir helt ekstremt, det der med smerten og gleden. På den måten tas også min fortelling inn i den store julefortellingen. Vi vet jo godt at når barnet blir født, så dør han. Fortellingen er fin og lys og strålende, men vi vet alle sammen at dette barnet skal dø som ung mann. Og det visste også min sønn før jeg visste det.
Hun har brukt mye tid på å tenke på julebudskapet, og hvordan fortellingen på mange måter er over før den har startet fordi Gud så godt vet at Jesus må dø.
– Julefortellingen er en fortelling hvor jeg kan være meg selv. Jeg kan føde barnet, men det er også plass til å miste det. For meg er det godt at jula er dobbel. Det er trygt. At det ikke bare er sånn «Halleluja, så godt livet er»-historie. For sånn er ikke mitt liv.
Jeg kunne godt tenkt meg at mannen min og jeg kunne blitt litt gladere
— Charlotte Rørth
For hver dag i desember, jo nærmere jula vi kommer, blir det vanskeligere og vanskeligere for Charlotte Rørth. I år skal hun og mannen feire jul med barn og barnebarn, og på mange måter letter det på sorgen og smerten når nye tradisjoner skal lages.
– Nå kan jeg få mer glede av jula, men det vil alltid være noe veldig vanskelig og hudløst i dagene i forkant. Det tror jeg det er for mange. Veldig mange savner noen de har mistet, savner å være barn, savner den de pleier å danse rundt juletreet med. Sånn vil det alltid være.
– Gudstjenesten er det viktigste
I fjor ble det ikke holdt en eneste julegudstjeneste i Danmark, på grunn av koronarestriksjonene. Da samlet kirkegjengerne seg på kirkegårdene i stedet. Etter å ha tent lys på sønnens grav og snakket med de andre oppmøtte, dro ekteparet hjem til seg selv, og Rørth satte seg i sofaen foran TV-en med et glass sherry. På skjermen ble det vist julegudstjeneste fra Nidarosdomen.
– Og der stod Marie (Farstad, kapellan i Nidarosdomen, red.anm.) med sitt hvite hår i sin hvite kjole, og snakket om Gud med hud. Det var altså bare så stort!
Å gå på julegudstjeneste har alltid vært Rørths aller viktigste juletradisjon, også før opplevelsen hennes. Det er hennes måte å holde fast i det hellige og i det høytidelige.
– Det kan være massevis av deilig juletradisjoner som er fine, sånn som at vi spiser and, lager konfekt og går rundt juletreet. Men det allmennmenneskelige som rekker utover tid og sted – det som er evig – det skal jeg ha hjelp til å fatte. Og det hjalp Marie meg med i fjor, og det hjelper stadig julegudstjenestene meg med hvert år.
Julefortellingen er fin og lys og strålende, men vi vet alle sammen at dette barnet skal dø som ung mann
— Charlotte Rørth
Hun har vært på julegudstjeneste i kapellet på Skeikampen med nordmenn i stilongs og skisko, og i en liten landsbykirke i Cornwall, der biskopen og prestene høytidelig bar inn en plastdukke i prosesjonen som skulle forestille jesusbarnet.
– Det var det fineste Jesu fødsel-øyeblikk jeg har hatt. Det var både symbolsk og helt konkret. Jeg får gåsehud av å tenke på det nå.
[ – Jesus konstaterte bare at det var godt at jeg var der ]
Gud valgte kvinnen
Det symbolske og helt konkrete er også det som tiltaler Charlotte Rørth med fortellingen om Jesu fødsel.
– For meg er det øyeblikket når Jesus kommer til verden, det øyeblikket vi alle kommer til verden. Det øyeblikket vi alle blir født av en helt vanlig kvinne.
Er det noe som har opptatt Rørth ved juleevangeliet den seneste tiden så er det nettopp dette: At Gud velger at barnet hans skal komme til verden akkurat som alle oss andre.
– Han kunne jo like gjerne valgt å sende sin sønn som voksen. Kvinnen hadde ikke trengt å være involvert i det hele tatt. Men så velger Gud altså å fortelle oss noe gjennom et ni måneder langt svangerskap, gjennom fostervann, blod, svette og kropp. Og det hele skjer i en stall full av dyr. Det blir understreket at det er fullstendig alminnelig reproduksjon. Det er naturens gang her også.
– Altså, er det ikke vilt? Hadde jeg vært Gud hadde jeg valgt en mye smukkere måte.
Hun ler, før hun blir alvorlig igjen.
– Det at kvinnen er med fra starten, det forteller oss at Gud har tillit til at kvinnen kan ivareta aller mest dyrebare. Det burde vi i større grad ta innover oss. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt mer over det da jeg fikk barn. Jeg var en veldig usikker mor.
Vil se julefortellingen annerledes
Hun understreker at man ikke trenger å tro på julefortellingen for at den skal gi mening. Det er noe med å åpne fortellingen opp og bruke den selv om man ikke tror – og likevel la den arbeide i deg, forklarer hun.
– Gud ber oss om å se på fødselen som det aller viktigste. Han gjør det til begynnelsen. Hvis vi som samfunn anså fødselen – begynnelsen – som det viktigste, og ikke bare vekst – da ville kanskje ting sett annerledes ut.
Vi er nødt til å tro at hvis det bare er nok kjærlighet, så går det. For ellers blir det veldig vanskelig å leve
— Charlotte Rørth
Likevel synes hun tiden er inne for å se på julefortellingen fra et annet perspektiv.
– Vi kjenner jo historien forfra og bakfra. Men nå tenker jeg tiden er inne for å se den fra et klassisk, feministisk perspektiv. Juleevangeliet forteller om det alminnelige barn vi alle er, men det forteller også at alle kvinner er verdig til å bære Guds barn.
---
4 jule-raske
- Julesang: Deilig er jorden, tysk melodi, tekst av B.S. Ingemann
- Julemat: Sylte med sennep og rødbeter på grovt rugbrød
- Julegave: Kjede med hjerte og tre diamanter fra sønnene mine, da de var tenåringer
- Julefilm/bok: Legenden om den hellige natt av Edith Södergran
---
Ønsker å bli gladere
– Hva er ditt juleønske i år?
– Jeg kunne godt tenkt meg at mannen min og jeg kunne blitt litt gladere.
Hun bruker tid på å forklare. Hun mener nemlig at de allerede er gode på å leve i smerten og gleden på samme tid. Den samtidigheten som hun sammenligner med Jesus når han henger på korset: En lettelse og glede fordi han skal treffe faren sin igjen, og en sorg og en smerte over at han må forlate sin mor.
– Denne samtidigheten, den synes jeg vi er gode til. Vi er gode på å finne de små ting, leie hender og ... Men så er det også en veldig, veldig voldsom sorg å gå med.
At julebudskapet forteller om viktigheten av å være kvinne og mor, er nemlig også tøft for Charlotte Rørth.
– Min viktigste oppgave er jo å være mor. Det er å bære disse barna og ta vare på dem, og det har jeg ikke klart. Hvis jeg kun bruker hodet mitt når jeg tenker på det, klarer jeg ikke bære det. Men vi er mye mer enn hodet vårt. Vi er kropp og vi er hjerte. Jeg har født han og jeg vet jeg har elsket han, og jeg vet også på en måte at jeg gjorde så godt jeg kunne.
Hun tror alle som har mistet noen kjenner på at de burde og kunne ha gjort mer for det mennesket. Sånn må det også være, mener hun.
– Vi er nødt til å tro at hvis det bare er nok kjærlighet, så går det. For ellers blir det veldig vanskelig å leve. Vi er nødt til å tro på at kjærligheten har den største kraft, selv når det viser seg omvendt. For det blir jo født et nytt barn. Det blir mer lys.
Så det er Charlotte Rørths lille juleønske i år: Ikke fred på jord, som så mange andre kunne sagt. Men at det blir litt mer lys. At vi blir litt gladere.
