Utfordrer tros- og livssynsministeren: Mener staten bør investere i tros- og livssynsfeltet

Behovet for og muligheten til å bruke kirker som livssynsåpne seremonirom har vært hett debattert den seneste måneden. Det var forfatter Agnes Ravatn som satte startskuddet for debatten, da hun ba om begravelse uten Jesus og prest. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Flere har tatt til orde for enten å bruke gamle kirker til livssynsåpne seremonirom eller at rommene er forbeholdt kristne seremonier.

Prest, teolog og forfatter Sturla Stålsett ser at den pågående debatten har presset seg fram i lys av det livssynsåpne samfunnet.

– Utfordringen er en del av et større bilde. Det er et prinsipielt spørsmål om hvordan vi balanserer forholdet mellom religiøs kulturarv, tradisjon og fellesverdier, det økte mangfoldet på tros- og livssynsfeltet i Norge, og de rettighetene som følger med det til likebehandling, sier han.

Stålsett lanserte fredag boken sin Det livssynsåpne samfunn på MF vitenskapelig høyskole. Statsråd Kjersti Toppe var til stede under boklanseringen, sammen med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Den norske kirke.

[ Sturla Stålsett: Kirken den er et gjestfritt hus ]

– Ikke friksjonsfritt

– Ingen har lovet at et livssynsåpnet samfunn skal være enkelt eller friksjonsfritt. Det kan være krevende problemstillinger. Jeg har veldig tro på den åpne dialogen vi har fått om begravelser og seremonier for andre samfunn, sier Kjersti Toppe.

– Samtalene er ikke utdatert. Debatten er ikke ferdig, og jeg ser på boken som et viktig bidrag til feltet, fortsatte hun.

[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]

Tillit som nøkkelord

Til hvorfor et livssynsåpent samfunn er å foretrekke, men også en underliggende spenning, nevner Stålsett ordet tillit:

– Den enkle ideen om at mennesker møtes i samfunnet ut ifra felles interesser på frivillig basis, er godt for alle sektorer i samfunnet, fordi vi får tillit til hverandre. Det er mye verdt for samfunnet som helhet. Derfor er det klokt for staten å investere i tros- og livssynsfeltet, sier Stålsett.

For en politikk som har det livssynsåpne samfunnet som modell, blir det et hovedpoeng å balansere tillit og tilsyn, støtte og frihet, mener Stålsett. Tros- og livssynsfeltet kan bidra til å øke tilliten i samfunnet. Samtidig bygger tros- og livssynspolitikken på tillit. Derfor er det viktig å motvirke mistenkeliggjøring.

Stålsett sier det generelt kan være større fare for mistenkeliggjøring av andre religioner. Det som oppleves som fremmed og ukjente kan skape uro, og mindre vilje til forståelse. Samtidig melder miljøer som står for en konservativ kristendom, som var mer vanlig i landet før, at de opplever et mer kritisk søkelys rettet mot seg.

[ Norges Kristne Råd mener kommunen kan ende med å diskriminere ]

Omstridt forslag i Klepp

Et kommunalt utvalg i Rogalands-kommunen utarbeidet i høst et forslag til nye regler for kulturstøtte til lag og organisasjoner. Et av forslagene innebærer at organisasjoner som skal få støtte, må «regne alle medlemmer/deltakere som likeverdige når det gjelder å kunne velges til styre, tillitsverv og posisjoner, uavhengig samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet».

– Er saken om kriterier for kulturstøtte i Klepp kommune et eksempel på mistillit til konservativ kristendom?

– Dette er et eksempel på en sak der retten til trosfrihet brytes mot retten til ikke å bli diskriminert på grunn av for eksempel seksuell orientering. Myndighetene er forpliktet på å sikre begge rettigheter, minner Stålsett om.

Dessuten er det her viktig å skjelne mellom to ulike finansieringsordninger, påpeker han.

– Dette er ikke den generelle støtten til tros- og livssynssamfunn som følger av Grunnlovens §16. Her er det snakk om kulturstøtte, som ikke bare gjelder tros- og livssynsfeltet. I slike ordninger er det helt vanlig og legitimt å stille krav om for eksempel likeverdig deltakelse for alle medlemmer i styre og stell. Dette handler om å fremme allmenne demokratiske verdier, og ikke støtte opp om diskriminerende praksiser.

Det som uansett er viktig, understreker Stålsett, er at alle som kan søke på eller få støtte i utgangspunktet stiller likt: Kriteriene må gjelde alle på samme måte.

Når det er sagt, føyer han til, er det et viktig poeng for frivillige organisasjoner at de ikke underlegges for sterk grad av styring fra myndighetenes side, gjennom støtten de får. Frivillig virksomhet bør støttes for sin egenverdi. Det gjelder selvsagt også tros- og livssynsorganisasjoner.

[ Kulturministeren om omstridt vedtak i Klepp: – Jeg ønsker det velkommen ]

Raus finansiering

Finansieringsordningen for tros- og livssynsfeltet er omfattende og etter globale standarder raus, nevner Stålsett. Deretter spør han: Vil den fortsatt oppleves for befolkningen å være verdt sin pris?

– Hvordan kan myndighetene forholde seg aktivt støttende til tros- og livssynsfeltet på en måte som gjør at det fortsatt kan produsere tillit og ikke mistillit? Dette er en av utfordringene i et livssynsåpent samfunn.

Statsråd Kjersti Toppe svarer slik på spørsmålet:

– Jeg tenker den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunnene er et uttrykk for tillit. Rapportering fra samfunnet til styresmaktene bidrar til åpenhet og innsyn i det som skjer i samfunnet. Det igjen bygger tillit.

[ Biskop ut mot ikke-kristne gravferder i kirken: – I konflikt med kirkerommets karakter ]