– Nå pleier jeg egentlig å sitte der ...
En lattermild, men lett bedende, Atle Sommerfeldt peker på den mintgrønne stoffstolen hvor journalisten ufortrødent har slengt vinterkåpa si. Det er klart; ting må være som de pleier i et intervju i tilbakeblikkets ånd.
Journalisten finner sin rettmessige plass på motsatt side av salongbordet, mens Borg-biskopen slår seg ned på puta som forblir hans faste sete frem til onsdag. Det er fem dager til han blir pensjonist.
– Det er jo et element av tap i dette å slutte.
– Jeg er langt fra utslitt. Jeg har ingen tanker om «så deilig det blir å ha en tom agenda» eller «så fint det blir å slippe å tenke på at Vårt Land ringer og spør om noe». Virkelig ikke, sier Sommerfeldt.
[ Kyrkjas organisering eskalerer konfliktar, meiner fleire. No står endringar på trappene ]
Livslære fra alkoholikere
– Har du begynt å rydde?
– Nei! utbryter biskopen smilende, og sveiper blikket over kontoret som fortsatt er fullt av papirbunker, bøker og ikoner.
De siste seks ukene har menighetsbesøk og kommunepolitikertreff blitt prioritert foran flytteesker og e-post-avvikling.
– Jeg har ordnet en avtale om å få rydde etter at jeg er ferdig med å jobbe. Som du ser ... Det er litt å pakke, sier Sommerfeldt.
Det er en rimfrossen fredag formiddag på bispegården i Fredrikstad, og på PC-en er heller ikke prekenen til avslutningsgudstjenesten om to dager ferdig.
– Hvordan oppleves det å utarbeide din siste biskop-preken?
– Jeg opplever en ordentlig overgangsfase. Å bli 70 år er en helt annen overgang enn når man går fra 40 til 50 til 60. Denne markerer et større skifte. Det begynner omsider å sige innover meg.
– Det går også opp for meg at muligheten til å påvirke Den norske kirkes utvikling bli betydelig redusert, for å si det enkelt, sier han og ler.
– Hvordan føles det?
– Jeg prøver å leve etter sinnsrobønnen, forklarer Sommerfeldt.
Åpenbaringen for denne levesetningen fikk han fra Anonyme alkoholikere, som pleier å ha møter i bispegården. Den handler om å akseptere tingene man ikke kan forandre, og å forandre de man kan.
– For tiden er jeg i en fase hvor jeg må lære meg å akseptere det som ikke kan endres.
---
Atle Sommerfeldts karriere
- Prest på Tøyen (1982-1984).
- Generalsekretær i Botswana Christian Council (1989-1993).
- Generalsekretær i Mellomkirkelig råd (1993–1994).
- Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (1994–2012).
- Utnevnt til biskop i Borg i oktober 2011, den siste av Kongen i statsråd. Landets siste embetsbiskop.
- Går av med pensjon 1. desember 2021, men blir rådgiver i halv stilling for kirkerådsdirektøren.
---
Nye marker å dyrke
I prosessen mot aksept har han minnet seg selv om sin åndelige og sosiale veileder fra tiden han bodde i Afrika, biskop Makhulu, som sa: «Det er et kjetteri i den kristne kirke å tro at noen er uerstattelige».
– Så jeg hviler godt i det evangeliske i biskoprollen. Man går inn i en rolle med forutlagte gjerninger, så får man et stort handlingsrom til å forme rollen en periode, så går man ut av den, en ny kommer inn i den, og får et tilsvarende rom. Det er fint.
– Du sier at du ikke er utslitt. Hva tenker du om å møte pensjonisttilværelsen i den tilstanden?
– Jeg har levd med en 24/7-jobb i nesten 30 år. Livsstilen min er jo i ferd med å endres. Men jeg lærte av Gunnar Stålsett at man må betrakte å bli pensjonist som å begynne i en ny jobb.
Den «tradisjonelle pensjonistjobben» gleder han seg til; å være til stede for barn og barnebarn. Fra et yrkesliv med arbeidstid hele døgnet, flytter han nå til et generasjonstun med hele familien. Også en annen «jobb» kaller.
– Det nærmeste jeg kommer å ha en hobby, er å være det kona mi kaller en småbruker. Vi har mye jordskokk og bær, og snart blir det tomater og paprika. Og så vurderer vi høner.
For meg er glasset alltid halvfullt, ikke halvtomt. Jeg ser en kirke med stor vitalitet
— Atle Sommerfeldt
Det avgjørende kallet
I Atle Sommerfeldts liv med Gud står ulike markører frem når han gløtter tilbake. En av dem finner sted i tenårene, da skolelaget var hans sosiale og kristne tilhørighet. Allerede som 13-åring holdt han andakter i storefri, ikke udelt positivt, selv for den munnrappe og uredde biskopen.
– Jeg tror ikke alle forstår hvordan det var å være praktiserende kristen i Asker på 60-tallet. Vi var virkelig en livssynsminoritet. På skolen var vi kanskje 10 praktiserende kristne av 400.
– Så da opinionslederne i skolegården spurte hva jeg skulle, og jeg svarte «holde andakt», så, ja ... Jeg har alltid elsket å diskutere, men det oppsto jo en følelse av frykt for å bli avvist.
Nettverket rundt Sommerfeldt var derimot oppløftende. En av bautaene ble etter hvert biskop Osberg, som holdt en teologisk studiegruppe for noen videregåendegutter. Ute i skolegården spurte han hva ungdommene skulle bli.
Sommerfeldt sa han ville bli advokat.
– Så ser bare Sigurd på meg, og sier: Men Atle, du skal jo bli prest?
Jesu kraft i det lidende mennesket
Biskop Osbergs ord traff ham med en klang som fortsatt dirrer. Sommerfeldt har siden sjelden tvilt på prestekallet, og fikk det sterkt bekreftet årene han bodde i Afrika, utsendt av Kirkens Nødhjelp (KN).
«Grensesprengende» kaller Sommerfeldt erfaringene som forankret tilliten hans til at Gud virker.
– Jeg fikk se den oppstandenes kraft i det lidende mennesket.
Den lett kryptiske setningen rommer kraftfulle menneskemøter, som (røpealarm!) rører Vårt Lands journalist til tårer. Sommerfeldt forteller.
En sør-etiopisk mann dør av Aids, og etterlater seg en Hiv-smittet kone, en sønn med utviklingshemming og hans 13 år gamle bror. Enken og barna kaller bakrommet på en slumbolig for hjem – men moren får etter hvert støtte fra KN til å drive en liten kiosk. Få vil handle av en «smittet», men jobben hjelper litt. Den yngste sønnen vet likevel at moren kommer til å dø av sykdommen, hun også. Da blir det han og broren, som ikke klarer seg selv, igjen.
Atle Sommerfeldt spør 13-åringen om hvordan han ser på fremtiden. «Målet mitt er å ta sertifikat så snart jeg blir 16, for da får jeg en jobb som gjør at jeg kan brødfø broren min».
Det er den oppstandenes kraft, ser Borg-biskopen.
Høyreist hellighet
Midt i sultkatastrofen i Sudan, fikk Sommerfeldt igjen et glimt av Gud. Tusenvis av kvinner hadde gått i dagevis, kanskje ukevis, bort fra krigshandlinger, i retning de 30 kilo tunge sekkene med maismel som KNs matprogram delte ut. Noen hadde måttet etterlate barn på veien.
Sommerfeldt legger merke til hvor høyreiste disse kvinnene er, der de står disiplinert på rekke, kanskje 3.000 av dem. Snart skal de gå tilbake på veien de kom fra, nå med en 30 kilos sekk på hodet.
– Hvordan klarer man det? Jo, ved å ha en helt linjalrett rygg.
– De høye kvinnene gikk så høyreist, og det var en opplevelse av den transformasjonen ... Fra at de står i matkø for å få, til å bli dem som i oppdraget blir reist opp til verdighet.
(Det er her journalisten reagerer med tårer).
– Det ble så fysisk. Et så synlig uttrykk. Det er min spiritualitet, kan du si.
[ Dette sier bispekandidatene om Den norske kirkes utfordringer ]
Aldri kjedelig
Med slike opplevelser som jobb måtte Sommerfeldt gjennom noen avveininger før han svarte ja på spørsmålet om han ville stille seg til disposisjon for å bli biskop i Borg.
Ville det bli utfordrende nok? Var norsk menighetsliv kjedelig og dødt i forhold?
– Det kan jeg sterkt tilbakevise i dag, sier han nå, etter ti år i gjerningen.
Opptakeren viser omtrent 01:18:02. Nå må tempoet må opp: Fredrikstad domkirke skal få en preken på søndag, og Vårt Land-leserne skal få en mandagsavis. Brydd, men spøkefullt, kommanderer journalisten korte spørsmål og korte svar. Det går sånn passe.
– Hva har vært det mest meningsfulle med å være biskop i Borg?
– Visitasene, og menneskemøtene som utspiller seg i dem. Handlingsrommet jeg har fått til spesielle prosjekter, som Dialogforum, Borgleden Pilegrimsenter og Håpets katedral. Og selv om jeg er veldig glad i høykirkelige liturgier, må jeg trekke frem gudstjenestene utenfor kirkerommet, som flyktningvandring og jegergudstjeneste.
Jeg har fått se den oppstandenes kraft i det lidende mennesket
— Atle Sommerfeldt
Sportyfeldt
– Hvilken tilstand opplever du å forlate Den norske kirke i?
– For meg er glasset alltid halvfullt, ikke halvtomt. Så jeg ser en kirke med stor vitalitet, og som de siste 50 årene har blitt mye mer til stede i folks liv.
Snart blir ikke biskop Sommerfeldt lenger å se ruslende i Fredrikstads dunkle kveldsgater. Nå blir barndomskommunen Asker turområde.
– I min alder må man jo tenke litt på helsa. Å bevege på kroppen er sunt.
Sommerfeldt skal til å fortelle om «en av mine store stoltheter det siste halvannet året». Bragden han trekker frem er ikke helt som forventet.
– Jeg har gått 70.000 skritt i uka.
– Det var en sånn evangelisk åpenbaring for meg da jeg oppdaget at det ikke er nødvendig å gå om morgenen! utbryter han entusiastisk, og fortsetter:
– Alle sier at «det er jo så deilig å starte dagen med en tur, det er så friskt, og da blir du så opplagt». For oss B-mennesker er jo dette bare tullball!
– Jeg oppdaget at kjære folk, det viktigste er jo å få gått disse skrittene før midnatt. Så i stedet for å se på krim etter klokka 22, kan jeg heller gå den turen. Så hører jeg på Dagsrevyen eller Ukeslutt eller klassisk musikk. Eller er bare stille. Skjønt, det pågår jo ting oppi toppen hele tiden.