Hellige dager i ensomhet

KORONAPÅSKE: På denne tiden pleier den katolske St. Olav domkirke i Oslo å være fylt av liv, sorg og glede. I år står den nærmest tom.

Religion

Utsiden av St. Olav domkirke bader i sollys og lyden av Oslo-trafikk. På innsiden er det mørklagt og stille, og et par mennesker sitter på kirkebenken med hodene bøyd fram i bønn.

Påsken er årets religiøse høydepunkt, og det er vanskelig å tro at man befinner seg midt i de helligste dagene.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

Kirkens sokneprest Carlo Le står ved alteret, og ser ut over det nesten tomme rommet. Han snakker rolig.

– Det er helt forferdelig å være prest når det er sånn her, hvisker han.

Han peker opp mot et par hvite kameraer som er montert på hver side av kirka, som begge peker mot alteret.

– Vi strømmer gudstjenester på nettet, men det er ikke det samme.

Han sukker, og legger til:

– Vi trenger å møtes. Men vi vet at vi ikke kan.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

Himmel møter jord

Le tar oss med tilbake. Tilbake til tida før nedstengning, da menigheten kunne møtes til påske.

Han forteller om en skjærtorsdag, hvor hele menigheten pleier å samle seg for å markere Jesu siste måltid. En tid når han som prest får mulighet til å fornye sine løfter og plikter overfor rollen han har. Dagen fylles med sang og samvær.

Så kommer langfredag.

– Da er vi stille sammen. Folk kommer for å be og sørge, forteller soknepresten.

På bakrommet i kirka henter han fram korset, som på langfredag bæres fram til alteret. På korset henger et ikon av Jesus.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

– Alle kommer fram for å kysse ham, sier Le.

Soknepresten stiller seg foran forsamlingen, bestående av ingen. Han holder korset opp over hodet, foran rommet som nå har blitt helt tomt.

– I år er det kun biskopen som skal kysse korset.

Han setter korset rolig ned, og fortsetter å fortelle om en påske før korona – en tid preget av samvær, nærvær og glede.

– Vi feirer frelsens historie og døden og livet, sier han og smiler.

– Vi ferier ikke bare minner av noe som har skjedd, vi opplever et reelt nærvær.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

Sokneprestens levende skildringer av mennesker som opplever et møte med Gud og engler disse dagene, fyller den tomme kirka.

– Himmel og jord møtes, sier han.

Savner kirkefellesskapet

Selv om kirka nå oppleves svært øde, er den delvis åpen. Folk har lov til å komme og be innenfor visse tider, så lenge det ikke blir for mange inne samtidig.

Sånn har det ikke vært gjennom hele pandemien, og i perioder har dørene stått helt stengt. Dette har vært tungt for mange.

– Folk syns det er vanskelig, og noen ganger, når dørene har vært stengt, har enkelte satt seg utenfor kirka for å be, forteller Le.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

Selv om folk følger gudstjenestene digitalt, mottar soknepresten mange meldinger fra medlemmer.

– De sier at de savner å være her. Folk ønsker å komme sammen.

Digital sang

Soknepresten, som fremdeles står ved alteret, blir avbrutt av at kollegaene begynner å gjøre klart til digital gudstjeneste.

Han smetter inn på bakrommet og lukker døra. Kort tid etter fylles alle kroker av kirka med sang fra livestreamen.

En annerledes påske i St. Olav Menighet

Alt det digitale blir kontrollert fra et lite kontor bakerst i kirka, der en langhåret mann sitter med øynene retta intenst mot skjermen. Med en spak på kontrollbordet zoomer han rolig inn på det som skjer foran kameraet.

Når streamen er over, og kameraene skrus av, vil kirka nok en gang ligge ensom i mørket.

Les mer om mer disse temaene:

Ida Helene Benonisen

Ida Helene Benonisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion