– Flere bør snakke mer om Johannes’ åpenbaring. Definitivt. Det er en bok det råder mye forvirring rundt, så vi trenger en kunnskapsbasert samtale som veier opp for spekulative tolkninger som knytter den til korona og lignende, sier Jon Romuld Håversen.
Han arbeider i den kristne studentorganisasjonen Laget, og opplever innimellom at unge tar kontakt med spørsmål om Johannes’ åpenbaring.
– Folk er litt sånn - what, hva skal vi tenke om dette? Og det skjønner jeg godt. For det er noe ukjent og skummelt, preget av snakk om Satan og Helvete og slikt.
Forkynner om korona som endetidstegn
Den siste uka har Vårt Land skrevet om sørlandspastoren Inge Røysland, som har holdt en tale om koronapandemien og Johannes’ åpenbaring som har over 47.000 visninger på Youtube. Røyslands organisasjon Himmelpartner har koblinger til både Pinsebevegelsen og Misjonskirken, men ingen av paraplyorganisasjonene stiller seg bak budskapet i talen.
– Endetid er et bibelsk anliggende, men det å knytte det til historiske hendelser man selv står i, blir spekulativt. Jeg tror ikke det hjelper oss i den situasjonen vi er i, sier Øyvind Haraldseid i Misjonskirken.
Jon Romuld Håversen i Laget mener populariteten Røyselands tale har fått, illustrerer behovet for en bredere og mer kunnskapsbasert samtale om Bibelens siste bok.
– Det jeg frykter mest, er at det fremmes et bilde av en Gud som nærmest tillater at det blir lagt ut feller, som troende kan gå i om de ikke er forsiktige, sier Håversen, med henvisning til tolkninger om at «Dyrets merke» i åpenbaringen kan være betalingskort, en mikrochip eller en koronavaksine.
– Bibelen fremstiller Gud som god og kjærlig og en som ønsker at alle mennesker skal bli frelst. Det er vanskelig å forene med at Gud skal tillate at det blir lagt ut slike feller som troende kan gå i, som leder til fortapelse, uten at de er bevisste på det selv. Nesten som et lavpris-flyselskap, hvor man oppdager skjulte betingelser etter at man har kjøpt billett.
To måter å forholde seg til åpenbaringsboken
– Johannes’ åpenbaring og dens symbolverden er uhyre komplisert og krever mye historisk forståelse. Om man ikke har den bakgrunnen, kommer man lett skjevt ut, sier Anders Runesson, prodekan og professor i Det nye testamentet ved Teologisk fakultet.
Han er enig i at bokens kompleksitet er en utfordring til brede kristne aktører - og gir dem et ansvar for å tolke teksten inn i vår tid. Runesson mener en sunn tilnærming til teksten må være åpen, respektfull og økumenisk – ved at forskjellige tolkninger fra forskjellige deler av kristenheten åpent må få bryne seg mot hverandre.
– Slik unngår man mer fundamentalistiske lesinger, som gjerne smuldrer opp i den åpne samtalen. Kirken fungerer ikke så godt når små grupper tar patent på sannheten, og ikke snakker med hverandre.
Runesson forteller at det er to grunnleggende måter å forholde seg til Johannes’ åpenbaring: Den ene er at kristne ikke skal spekulere i framtiden. Men i krevende tider har den andre tilnærmingen ofte gjort seg gjeldende: den som insisterer på å se samtiden i lys av åpenbaringen.
– Det er veldig problematisk, for man kan legge nesten hva som helst inn i Johannes’ åpenbaring - og tolke det man vil ut av den.
Boken hører med - men hører ikke hjemme i sentrum
Prodekanen stiller spørsmålet: Hvorfor skulle egentlig kristne være opptatt av endetidstegn, når Jesus instruerer de kristne til å alltid være forberedt – uansett?
– Hva slags vekt synes du det er riktig å tillegge Johannes’ åpenbaring?
– Man må ta på alvor at boken er en integrert del av kanon og utdanne prester og ungdomsledere som kan snakke om den. Det blir feil å plassere boken i sentrum, men man kan heller ikke ta den bort. Da kan den havne i perifere og marginale grupper, hvor tolkninger ikke blir motsagt. Og det blir ikke bra.
---
Johannes’ åpenbaring
- Bibelens siste bok og eneste apokalypse, om Guds plan for hva som skal skje når denne verden forgår og en ny verden skapes.
- Boken refererer seg til Johannes (uklart hvilken) som skal ha mottatt åpenbaringene på øya Patmos. De første kapitlene er en rekke «sendebrev» som den himmelske Kristus ber ham skrive til sju menigheter i Lilleasia, der de roses eller refses. Siden følger serier med visjoner om endetidens trengsler, kampen mellom Kristus og Antikrist, tusenårsriket, verdensdommen og til slutt paradisets, det nye Jerusalems, herlighet.
- Skriftet har en sterk anti-romersk tendens, og beskriver forholdet til romermakten i gudsfiendtlige og voldelige kategorier. Hensikten er å overbevise de kristne om dette og oppmuntre dem til å holde ut. Tidligere var det vanlig å knytte Johannes’ åpenbaring til en forfølgelse under keiser Domitian omkring år 95. Muligens er skriftet en refsende og krisemaksimerende tolkning av en kristen profet som, av ukjente grunner, var deportert til Patmos og på denne måten henvendte seg til menighetene han hadde måttet forlate.
- Den apokalyptiske billedbruken er på mange måter ugjennomskuelig og fremmedartet, og vi mangler i dag den tolkningsnøkkelen tekstens historiske samtid kan ha hatt til de mer spesifikke referansene. Skriftets gåtefulle karakter og dets endetidskarakter har imidlertid ført til at mange opp gjennom historien her har funnet forutsigelser de mente var oppfylt først i deres egen tid, og man har kunnet forkynne sin samtid som endetid – stadig på nytt. (Kilde: Snl.no)
---
