Religion

Dette er stereotypane om Kristen-Norge. Stemmer dei?

FORDOMMAR: Finst «bibelbeltet» på ekte? Og er folk meir liberale i aust enn i vest? Forskarane forklarar det kristne norgeskartet.

– Det er veldig interessant korleis tru og geografi heng saman, seier Tore Witsø Rafoss.

I løpet av mange år som forskarar i KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) har Rafoss og kollega Olaf Aagedal lese store mengder data om kristenfolk i Norge.

Blant det dei har funne ut, er at det verken er alderen din, utdanninga di, den politisk ståstaden din eller inntekta di som har størst samanheng med korleis trua di er: Det er kor du kjem frå.

– Sjølv om det kan vere variasjonar frå bygd til bygd i same område, finst det ganske tydelege geografiske mønster for kristendom i Norge, seier Witsø Rafoss.

Spenn fast bibelbeltet!

– Det er tydeleg at bibelbeltet fortsatt er spent på, konstaterer han.

Beltet er spent rundt bispedømma Stavanger, Agder og Telemark, Bjørgvin og Møre.

– Det er slåande at dette fortsatt gjeld. Norge blir raskt meir ikkje-religiøst, og det slår likt ut i alle fylker. Men dei relative forskjellane består likevel, seier Witsø Rafoss.

Sjølv om store delar av befolkninga i Innlandet og Troms og Finnmark er medlemmer av Den norske kyrkja, er gudstrua sterkare på Sørvestlandet, ifølge KIFO-forsking frå 2019. Slik har det vore i lang tid, og det har grunnar langt tilbake i historia, skal Olaf Aagedal ved KIFO snart fortelje.

Forsker ved Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning ( KIFO), Tore Witsø Rafoss fotografert i lokalene til KIFO i forbindelse med nye tall.

Konservative i vest

Tore Witsø Rafoss kallar norske kristne for «mangfaldige», og veit at det finst mange måtar å vere kristen på. I politiske verdi-strider, som abort og likekjønna ekteskap, finst det kristne over heile spekteret av meininger.

Likevel har forskaren sett eit tydeleg mønster: Dei kristne som er konservative i verdispørsmål og dei som er sterkt kristne, er ofte dei same. Dette gjeld spesielt mange frikyrkje-medlemmer.

– Det er for eksempel ein tydeleg samanheng mellom det å vere bekjennande kristen og det å vere skeptisk til abort og homofilt samliv, seier Witsø Rafoss.

Opp til deg sjølv

For å forstå korleis «bibelbeltet» blei til, og folkekyrkja blei meir dominerande i andre deler av landet, må ein gå tilbake til rundt 1850. Før den tid var Norge prega av det KIFO-forskar Olaf Aagedal kallar «sakramental kristendom».

Samfunnet var prega av kultur av eining, og den var religiøs. Å vere medlem av dette samfunnet betydde å bruke kyrkja til livsrituala: å bli døypt, konfirmere seg, gifte seg og bli gravlagd. Dei fleste gjekk til gudsteneste, iallfall innimellom, og det var plikt til nattverd. Livet var i stor grad bestemt av kor du blei fødd.

– Så kom det eit brot. Det var ikkje berre religiøst, men ei modernisering og individualisering av heile det norske samfunnet og kulturen, fortel Aagedal.

– Folk har behov for symbolske handlinger og markeringer av viktige overganger i livet, sier Olaf Aagedal, her avbildet på bedehuset på Norske folkemuseum.

I denne nye kulturen blei det meir opp til kvar enkelt kva gruppe ein ville identifisere seg med, og eit sjølvstendig val om kva verdiar ein ønskte seg.

Slik oppsto folkerørsler, som jobba for ulike interessar, og folk blei oppmoda om å bli med. Både arbeidarrørsla, målrørsla, fråhaldsrørsla og ikkje minst lekmannsrørsla jobba for sine saker.

– Lekmannsrørsla greip om seg med valdsam kraft, spesielt gjennom store vekkingar. No var det opp til deg sjølv å ta stilling til om du ønskte å bli frelst eller ikkje, seier Aagedal.

Klasseskiljer i kyrkja

Desse masse-vekkingane såg ein først og fremst på Sør- og Vestlandet, og deler av tidlegare Vestfold og Østfold. Kvifor det skjedde akkurat her, kan ha fleire grunnar. Ein av dei: Den geografiske plasseringa.

Dette var kystområde og grensetrakter kor impulsar frå vekkingane i England, USA og Sverige kom sterkast inn. Ein annan mogeleg grunn handlar om økonomiske forskjellar.

– Vekkinga fekk ikkje eit like godt grep på plassane med størst klasseskiljer. På austlandet var det store gardar, og eit husmannsvesen som skilte bøndene som eigde frå husmennene som leigde, fortel Olaf Aagedal.

På Sør- og Vestlandet var gardane derimot mindre. Dei økonomiske skiljelinjene var ikkje like tydelege, og det var lettare å mobilisere heile bygda for ei sak på tvers av klassar. Bedehusrørsla kunne derfor lettare få fotfeste i store deler av befolkninga i desse delene av landet. I Innlandet, for eksempel, var det motsett.

Lavkirkelige miljøer har vært opptatt av å gi. Men tradisjonen er i tilbakegang, mener religionsforsker Olaf Aagedal.

– Klasseskiljene forplanta seg i det religiøse livet. Storbøndene på Austlandet heldt oppe den gamle folkekyrkjelege tradisjonen. Bedehusa fekk ikkje rot i slike bygder i like stor grad, fortel Aagedal.

Nokre plassar blei dei fattige husmennene likevel fanga opp av pinserørsla.

Meir splitta i dag

I dei store vekkingane i Norge – samanlikna med andre land – er eit særtrekk at dei som blei med i dei nye rørslene likevel ikkje melde seg ut av folkekyrkja.

Dei siste åra har Aagedal sett ei utvikling i det norske kristenlandskapet. I lang tid etter at bedehusrørsla kom, var det tradisjon for å slutte opp om både bedehuset og kyrkja i Norge. Ein kunne gå på møte om kvelden og til gudsteneste om morgonen, og ein døypte ungane sine i kyrkja.

– Men på grunn av liberaliseringa i Den norske kyrkja har spenninga mellom folkekyrkja og bedehus blitt sterkare dei seinare åra, fortel Aagedal.

– Spenninga gjer at det fleire stader går i retning av ei skilsmisse mellom desse tradisjonane i «bibelbeltet», seier han.

Les mer om mer disse temaene:

Ruth Einervoll Nilsen

Ruth Einervoll Nilsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion