Et stille møte med Gud

Er kristen meditasjon den nye bønnen? Oslo-biskop Ole Christian Kvarme sier at møtet med meditasjon ble en overveldende opplevelse av Jesu kjærlighet.

Hver morgen og hver kveld er biskop Ole Christian Kvarme alene med Gud. I et eget rom snakker han høyt med Gud og legger frem alt han har på hjertet. Så leser han dagens bibeltekst og «flytter inn» i fortellingen etterpå – han mediterer over teksten. Han kaller disse stundene en personlig samtale med Jesus.

– Dette møtet med Gud er så intimt og personlig at det ikke må forstyrres. Ikke engang kona mi kan være i rommet, sier Kvarme.

Renset

Biskopens daglige meditasjonspraksis har vært viktig for ham i nesten 20 år, og han snakker om den med en blanding av andakt og engasjement.

– Når jeg mediterer alene, må jeg også være alene for å si akkurat det jeg har på hjertet, uten at andre lytter.

Enkelte ganger går meditasjonen over i ren kontemplasjon – en bønn uten ord, tanker eller begreper, bare en fullstendig indre stillhet.

– Da blir bevisstheten renset på et vis. Jeg sitter bare og tar imot Jesu barmhjertige blikk, sier Kvarme.

LES OGSÅ: Kirken har tatt en 'kroppslig vending'

Ønsket mer visdom

Biskopen tror han ville blitt overrasket om noen fortalte ham dette for 25 år siden. Hele livet har han lest i Bibelen daglig, men fra tidlig alder handlet det om å få mer kunnskap: å beherske, tolke og få kontroll over teksten, forteller han.

Det var med denne visjonen han dro til klosteret Abtei Münsterschwarzach i München i 1999, og senere til Berlin for å praktisere jesuittgrunnleggeren Ignatius av Loyolas åndelige øvelser. En dag mediterte han over fortellingen om Jesus som vasker disiplenes føtter.

– Der og da fikk jeg en overveldende opplevelse av Jesu kjærlighet, sier Kvarme.

Samme kveld lå han på kne og ba halvannen time i strekk. Etterpå gikk det opp for ham at han ikke hadde bedt inni seg, slik han pleide. Han hadde snakket høyt.

– Uten at jeg merket det, hadde også bønnen min om mer visdom blitt en bønn om kjærlighet.

Dype tradisjoner

Meditasjon har blitt utført i flere tusen år og opptrer i alle de store religionene. Selve ordet meditasjon kommer fra kristendommen. Tradisjonen går helt tilbake til ørkenfedrene, altså eneboerne i den egyptiske og syriske ørkenen på 400- og 500-tallet. For dem var meditasjon en disiplin som var nødvendig for å vokse i troen.

«Meditasjon er å samle seg om livets dypeste hemmelighet: å overgi seg helt til Gud og la Gud handle», sa grunnlegger av organisasjonen Areopagos, Karl Ludvig Reichelt. Organisasjonen jobbet inntil nylig med å gjøre meditasjon til en vanlig trospraksis for kristne. Organisasjonen mente kirken hadde mistet en del av sin spiritualitet, og ønsket å hente denne fram igjen gjennom et tverrkirkelig prosjekt. Blant annet gav de ut flere bøker, arrangerte samlinger, kurs og retreater og hjalp meditasjonsgrupper i gang.

I kristen tradisjon betyr meditasjon egentlig grubling, ettertanke eller overveielse. Det er en type lesing som er motsatt av den vanlige måten å lese på, sier Tore Laugerud Areopagos.

– Det er ikke jeg som leser bibelen for å få mer informasjon. Bibelen leser mitt liv. Ordet kan trenge inn i meg, nå dypere lag av meg enn bare hodet og tanken. Da trenger det inn i hele kroppen, helt inn i hjertet, sier han.

LES OGSÅ: Kirken har mistet innflytelsen på folks åndelighet

Oldefars salmesang

Laugerud har selv meditert i mange år, og mener øvelsen må avmystifiseres. Han har et sterkt minne fra barndommen, av at oldefaren sitter i gyngestolen i stua.

– Det er helt stille ellers i rommet, men i hjørnet sitter oldefar og gynger og nynner på salmer på rams. Han kunne hele salmeboka utenat. Først i de senere år har jeg skjønt at det han drev med var en form for meditasjon, sier Laugerud.

Han mener salmesangen er nært beslektet med det å meditere.

– Begge er kroppslige praksiser som får troen til å sige ned i kroppen, sier han.

Et dypere selv

Både buddhistiske og hinduistiske meditasjonsformer har blitt populære i Vesten. Det samme har sekulære tradisjoner, som mindfullness og acem. Den eldgamle, kristne tradisjonen er ikke like kjent blant folk flest.

Meditasjonsforsker Halvor Eifring tror meditasjon fyller et allmennmenneskelig behov som skjerpes i møte med moderniteten.

– Det kan gi mer plass til noe som går utover en selv, som Gud eller menneskeheten. Eller det kan hjelpe den enkelte til å komme i kontakt med et dypere selv, sier han.

Eifring er professor i Kina- og Koreastudier ved Universitetet i Oslo og leder for meditasjonsorganisasjonen Acem. Han ser mange likheter mellom kristen meditasjon og andre meditasjonstradisjoner.

– I de fleste meditasjonsformer, både kristne og andre, søker man en viss form for avspent ro, og å nærme seg den grunnleggende følelsen av livet, sier han.

Biskop Kvarme vet at mange ser på meditasjon som noe introvert. For ham har det like mye artet seg stikk motsatt.

– Som biskop jobber man veldig intenst, som mange andre også gjør. Da er det lett å fokusere på egen rolle og person i hverdagen. Derfor trenger jeg meditasjonen hver dag, sier han.

Like etter at han begynte å meditere fikk han en overveldende opplevelse av å se skaperverket på nytt.

– Jeg var ute og gikk i skogen. Plutselig kunne jeg virkelig se trærne, og jeg hørte fuglesangen på en ny måte. Alt var så vakkert, sier han.

LES OGSÅ: Mener troende må kjenne på Guds fravær

Ut av mørket

Er vi for opphengt i ord og budskap, i tegn og bokstaver? Det mener teolog og prest Anna Ramskov Laursen.

– Vi blir slitne av hele tiden å måtte produsere ord. Jeg tror vi må finne ordløse veier også. Når vi hele tiden skal forklare Gud med ord, begrenser vi ham til det som ord kan uttrykke, sier hun.

I 2013 ga hun ut boka «Veier til helhet», om meditasjon i kristen tradisjon. Selv mediterer hun i en avspent sittestilling, hvor hun bare er stille og lar tanker komme og gå. Dette kan være et tegn på at Gud er på vei inn og fordyper bønnen, sier hun.

Men meditasjon kan også være vanskelig, presiserer hun.

– Det kan være forbundet med angst å gå inn i den indre stillheten. Hva skjer når jeg går inn i stillheten? Slipper jeg tak i Gud? Er han stor nok til å ta vare på meg? Hva kan jeg møte i meg selv? Slike spørsmål kan dukke opp, sier hun.

Fellesskap i stillheten

Én gang i uka kommer en liten gruppe mennesker til Sagene kirke i Oslo for å samles i det stille. De mediterer for å oppleve stillhet, fred, et møte med Gud, et hellig sted.

– Nærheten jeg opplever i stillheten gjør det også lettere å søke Gud i hverdagen, sier Jon Andreas Hasle.

Pensjonisten leder ofte disse meditasjonsstundene i Sagene kirke.

– Det høres kanskje rart ut, men det kan føles sterkere å sitte i stillhet sammen med andre. Det føles som et fellesskap i stillheten.

Samlingene starter med en liturgi med veksellesing. Deretter leses en liten tekst om meditasjon, så sitter de sammen i stillhet i en halv time. Noen gjentar bestemte bønneord. Andre søker en billedløs bønn.

LES OGSÅ: – Finnes ikke noe finere enn å våge en bønn

Rekrutterende effekt

Hasle kobler meditasjonen til en større åpenhet for å gå egne veier. I tillegg tror han det handler om at stadig flere søker ro.

– Jeg tror det har noe med hva slags liv vi lever. Mange føler etter hvert et behov for noen fredfulle pletter i en stresset tilværelse. Det er en god følelse å gå inn i en gammel, kristen tradisjon og oppleve at dette fungerer i dag, sier han.

Meditasjon i kirken har også hatt en rekrutterende effekt, mener Laugerud i Areopagos. Han sier flere har funnet veien til Guds hus gjennom meditasjonen.

– Det er et trosuttrykk som har en annen smak, som er mer lavmelt og mindre invaderende. Det kan være lettere tilgjengelig for mange, sier han.

Kvarme tror ikke meditasjon kan erstatte den tradisjonelle, kristne bønnen; men er opptatt av at det kan berike det vanlige bønnelivet.

– Jeg sier «Takk, Hellige Ånd for at du gjør dette», sier han.

– Det er viktig å ønske velkommen rikdommen i spiritualiteten, hvis ikke blir det ganske grått og kjedelig.