Religion

Da muslimen ble religiøs

Norsk religionsdialog skulle bidra til flerkulturell suksess, men glemte sekulære og moderate muslimer. Dermed gjorde staten det samme, hevder Lars Akerhaug.

Bilde 1 av 4

Tre menn i dress, men uten sko. Året er 1999. De må være i en moské.

«Statsminister Kjell Magne Bondevik møtte mandag kveld leder i Islamsk råd, Muhammed Bouras (tv) og imam Ahmet Cengiz for å lære muslimene i Norge bedre å kjenne», lyder bildeteksten. Er dette de norske muslimene?

Nei, mener Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug. Han er lei av at det han ser som religiøse mørkemenn har fått representere mangfoldet bak merkelappen «muslimer». For å forstå hvordan det ble slik, må vi lenger tilbake i tid enn 1999. Vi må snakke om norsk tros- og livssynsdialog (religionsdialog) og dennes barndom, mener den konservative journalisten.

LES OGSÅ: Frykter liberale muslimer favoriseres

Religionsdialog handlet aldri bare religion

For norsk religionsdialog handlet aldri bare om religion. Den så dagens lys som svar på det fremvoksende flerkulturelle samfunnets utfordringer. Og rundt bordet ved de første dialoginitiativene på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var noen fraværende, mener Akerhaug, nemlig sekulære og moderate muslimer. I deres fravær legges grunnlaget for det professor Inger Furseth i Religionens tilbakekomst? kaller norsk religionsdialogs «infrastruktur»:

• 1988: Det første dialogmøtet mellom muslimer og kristne finner sted i Oslo, i regi av Oddbjørn Leirvik i Paulus kirke på Grünerløkka, men Leirvik hadde tatt kontakt med den lokale moskeen alt i 1984. Snart ble buddhister og jøder også med i dialoggrupper, i tillegg til en «rekke muslimsk-kristne konferanser og prosjekter» i Oslo-området.

• 1989: Motstand mot Salman Rushdies Sataniske vers samlet muslimske organisasjoner i Muslimsk forsvarsråd.

• 1991: For første gang samles representanter fra alle de store religionene og Human-Etisk Forbund til dialog. Det er Nansenskolen og rektor Inge Eidsvåg som tar initiativet til å utvikle en «fellesskapsetikk for et flerkulturelt Norge».

• 1993: Islamsk Råd Norge (IRN) dannes, og Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge etableres. Det skjer etter at Mellomkirkelig råd hadde etterlyst et slikt dialogforum.

LES OGSÅ: – Konservative har blitt favorisert for lenge

I liberale presters fotspor

I 2015 leverte Kifo Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning sin evaluering av norsk religionsdialog (Brottveit, Gresaker, Hoel). Den fastslår at IRN er et produkt av de tidlige dialoginitiativene. Disse oppstod av ildsjelers engasjement, og som svar på dramatiske hendelser og «debattklimaet» om flerkultur.

Siden da har Den norske kirke og myndighetene hatt IRN som foretrukket dialogpartner i alt hva angår muslimer, hevder Akerhaug:

– De første velmenende dialogprestene fant fram til dem som så mest «muslimske» ut, altså de mest konservative og tradisjonelle. Det er et paradoks at liberale prester endte opp med å gi en slags legitimitet til dem. Myndighetene plukket opp tråden fra prestene og gjorde IRN til en slags offisiell representant for norske muslimer. I store deler av sin eksistens har IRN vært dominert av mørkemenn med et helt annet menneskesyn enn de universelle verdiene i Norge, sier journalisten.

Han mener historien kunne sett annerledes ut.

– Det har hele tiden vært et mangfold av innvandrerorganisasjoner og foreninger som ikke har blitt løftet fram. De mer sekulære muslimene var der fra dag én, og i dag finnes det et mye større mangfold enn i IRN og de tradisjonelle miljøene. Verken myndighetene eller kirken har hatt et bevisst forhold til dette. Religionsdialogen har også fortsatt i det gamle sporet, sier Akerhaug.

LES OGSÅ: Mehtab Afsar er mannen de elsker å hate

Manglende bevissthet fra myndighetene og kirken

– IRN-profiler som Lena Larsen og Shoaib Sultan kan vel knapt kalles mørkemenn?

– Man skal ikke svartmale, men jeg fastholder poenget mitt.

– I religionsdialog må man vel først og fremst snakke med trossamfunnenes paraplyorganisasjon?

– Når vi som samfunn velger å forholde oss til de konservative, kommer vi fort i en situasjon hvor de kan påberope seg å representere alle muslimer. Jeg sier ikke at man skal la være å snakke med dem, men at kirken og myndighetene må ha et bevisst forhold til hva målet med dialogen er, hvem man fremhever i ulike sammenhenger. De nye moderate og sekulære stemmene har kommet seg opp og fram uten hjelp fra staten, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) eller kirken.

LES OGSÅ: Islam dominerer religionsdebatten

Sylo Taraku: – Sekulære muslimer er ikke godt nok representert

Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda og tidligere leder i det sekulære LIM-nettverket, støtter Akerhaug et godt stykke på vei.

– Paraplyorganisasjoner som IRN er vanlige i Vesten, fordi de gjør dialogen med myndighetene enklere. Men også muslimer som ikke er så praktiserende blir berørt av dialogen med myndighetene og av livssynspolitikken. De har ikke vært godt nok representert, sier han.

– Gir det inntrykk av at folk med muslimsk bakgrunn er mer religiøse enn de egentlig er?

– Sekulære muslimer har hele tiden kritisert at ulike etniske grupper med muslimsk bakgrunn plasseres i bås som religiøse. Nå må de sekulære, muslimske organisasjonene som har oppstått de siste årene inkluderes i religionsdialogen, i alle dialoger som har med religionens plass i samfunnet å gjøre.

I Aftenposten i fjor anslo forfatter Walid al-Kubaisi, også tilknyttet LIM, at bare halvparten av norske muslimer er medlem av et trossamfunn.

LES OGSÅ: Sjeldent innblikk i dialogkurset for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn

Nansenskolen

Dialogpionér og tidligere rektor ved Nansenskolen, Inge Eidsvåg, mener det er på tide at «sekulære muslimer» inkluderes i den tradisjonelle religionsdialogen.

– Sekulære muslimer bør med i ulike dialogfora. Tidene har forandret seg, sier Eidsvåg.

Han «tror det er noe i» Akerhaugs poeng om at IRN har blitt stående som representant for alle muslimer i Norge. Samtidig mener han bildet Akerhaug tegner av fortiden blir litt enkelt:

– De som deltok på møtene ved Nansenskolen var liberale muslimer, slike som Lena Larsen. Men det var ikke noen sekulære muslimer som deltok, og vi så vel heller ikke etter slike den gang, i den grad de var organisert, sier Eidsvåg, som er tydelig stolt over hva de fikk til med dialogprosjektet.

Ifølge Kifo-evalueringen har norsk religionsdialog vært mer myndighetskritisk og forankret i sivilsamfunnet enn i andre land. De ulike dialogforaene og paraplyorganisasjonene har vært viktige kanaler for kommunikasjon og medvirkning overfor myndigheter, media og allmennhet. IRN omtales som «bred og representativ».

ANMELDELSE: «Siste jul i Kairo» er fortellingen om kirkene som er i ferd med å bli borte

Oddbjørn Leirvik mener Lars Akerhaug bommer

Oddbjørn Leirvik, primus motor bak det første dialogmøtet mellom kirken og muslimer i Oslo, er uenig i Akerhaugs fremstilling.

– Kirkens kontakt med IRN er mellom trossamfunn. For kirken ville det være rart å plukke ut uavhengige muslimer her og der. Et institusjonelt forum som kontaktgruppa mellom kirken og IRN vil være preget av holdningene til ledelsen hos begge parter. For IRNs del har de variert en god del siden oppstarten, sier professoren ved Universitetet i Oslos teologiske fakultet.

KIFOs evaluering peker på at ildsjeler som startet opp de tidlige gruppene, slike som Leirvik, ofte «ønsket å bidra til en endring av de mest konservative standpunktene innenfor tros- og livssynssamfunnene». Leirvik viser til felleserklæringer IRN og kirken har kommet med opp gjennom årene, blant annet om retten til å skifte eller forkaste religion.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion