Kropps-skepsisen

Denne sommeren har vært preget av kropp. Da tenker jeg ikke først og fremst på de faste, brune og ihjeldiskuterte kroppene­ som er Instagram-materiale langs norske strender.

Vårt Land har skrevet om «en langsom revolusjon i norsk kristendom – kroppsvekkelsen». Troen har blitt mer kroppslig og sanselig. Sommerens Oase-taler, Surpresa Sithole, har blitt heftig diskutert etter at det ble kjent at han skal ha bedt for åtte døde mennesker som er vekket til live. Kropp er et hett tema og ofte vanskelig å snakke om. Hvorfor er det slik?

De fleste av oss har til en viss grad en ambivalens i forhold til egen kropp. Psykiater Finn Skårde­rud beskriver dette­ på elegant vis i Aftenposten: «Norm­ene for den ideelle kroppen er blitt trangere på noen tiår. (…) Kroppene beleires av nye normer: flate mager, harde muskler, lange treningsøkter, enduro, lite underhudsfett, PT, karbon­sykler, mager kost, blekete tenner og ­nypåfunne estetiske idealer som thigh gap og bikini bridge,» skriver Finn Skårderud i Aften­posten.