Forsker danset med spiritist-bord

Religionsviteren vil gjerne ta mer på alvor at mange er opptatt av kontakt med døde. Derfor har hun skrevet boken Spiritisme – samtaler mellom levende og døde.

Når noen er opptatt av medier og samtaler med døde, blir det ofte betraktet som overflatisk, pinlig, spekulativt og svermerisk. Men når så mange sier det gir mening i deres liv, betrakter Kalvig det som en så viktig del av samtidsspiritualiteten at hun vil tette noen av hullene i religionsvitenskapen.

LES HOVEDSAKEN: Troen på de døde lever som aldri før

For henne er spiritisme religion slik hun definerer det: Kommuniserte forestillingsunivers, handlinger og erfaringer som viser til en åndelig virkelighet.

– Er religion bare skrifttradisjoner, er det mye av menneskehetens erfaringer som faller bort. Som religionsvitere kan vi ikke sortere vekk og overse materiale på den måten, sier hun.

Tidsånden

– Hvorfor er så mange opptatt av kontakt med døde?

– Det har jeg tenkt mye på, og jeg tror flere faktorer spiller sammen. Vi har hatt en generell demokratisering av åndslivet. Det skjer en sterkere vektlegging av individet, vi er mer kritiske til autoriteter og opptatt av å iscenesette oss selv. I tillegg til denne subjektive vendingen i åndslivet, har vi en terapeutisk vending – en trend der det er mulig å helbrede seg selv og andre. I et slikt klima kan det se ut som om det er lettere å vise fornyet interesse for de som har gått over til den andre siden, sier Anne Kalvig.

LES OGSÅ: – Det finnes ikke onde ånder

Når populærkulturen gjør dødekontakt til et tema, skaper det også interesse for fenomenet, mener hun. De gjør det akseptabelt og gjenkjennelig, vi får et felles språk om disse tingene.

Det kalles medialisering av religion.

Kjerneaktivitet

– Kan den store interessen enkelt forklares med det moderne menneskets redsel for å dø?

– Det er ikke det folk sier. Det er heller en glede over at noen fortsatt eksisterer og at man skal møtes igjen.

Hun mener mange finner trøst i at alt ikke er slutt når vi dør. Vi går opp i et større fellesskap, som også er et trekk ved New Age og nyreligiøsitet, peker hun på.

Kulturhistorisk og sosiologisk har kvinner hatt et tettere forhold til døden

– Anne Kalvig, religionsviter

Spådomskunst, healing og kontakt med døde er ellers ikke noe nytt. Det har alltid vært en kjerneaktivitet i religioner.

Kvinner

På de såkalte storseansene som Anne Kalvig har vært på er 80-90 prosent kvinner. Av dem som ringer spåtelefonene er også de aller fleste kvinner.

– Hvorfor tiltrekker dette så mange kvinner?

– Kulturhistorisk og sosiologisk har kvinner hatt et tettere forhold til døden. Å ta vare på slekta, relasjonene og stelle gravene, har vært kvinnearbeid. Når kvinner da blir mer aktive på det åndelige området, er det ikke så overraskende at dødekontaktene er aktuelle for dem.

LES MIN TRO MED AUDUN MYSKJA: Overbevist om et liv etter døden

– Hvordan kan jeg nærme meg dette åpent, men kritisk, for å forstå?

– Jeg vet ikke. Det må du finne ut av selv. Hvis det appellerer til deg, gå og se hva det er. Tenker man at dette ikke er tiltalende, så kan man jo prøve å finne ut hva som er galt med det. I all min forskning har jeg oppsøkt ulike sider ved alternativfeltet og blant annet benyttet deltakende observasjon.

Borddansen

Det har gitt henne personlige erfaringer. En av dem skjer på en storseanse i England. Kalvig deltar på et kurs ved Arthur Finlay College, der spiritister, klarsynte og healere blir utdannet. To medier får – ved åndenes hjelp – et bord til å bevege seg omkring ved å holde hendene på det. Dette er den klassiske, spiritistiske borddansen, forklarer Kalvig.

«Det er verken jeg eller mine seansefeller som beveger dette bordet.»

Frå boken Spiritisme – samtaler mellom levende og døde, av Anne Kalvig

Bordet stanser framfor personer i rommet og rugger med rolige bevegelser. Mediene tolker bordbenas banking og bordets bevegelser som åndenes budskap.

Bordet stopper også foran Kalvig.

Døde kvinner fra to generasjoner meddeler noe som gjelder familien hennes, en beskjed som hun også har fått tidligere på konferansen, og som stemmer. I det beskjeden er ferdig, utfordres hun til å følge bordet og få det til å bevege seg videre. I boken sin beskriver hun opplevelsen med følelse og mange utropstegn.

LES OGSÅ:  – Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen

«Det er verken jeg eller mine seansefeller som beveger dette bordet. Jeg holder hendene lett på bordplaten, og bordet raser avgårde under hendene mine, vuggende, vippende, snurrende, gående. (…) Jeg klarer ikke å stoppe å le (…) – det er i det hele tatt en glad affære dette», skriver hun i boken.

Kan ikke tvile

Hun kan ikke forklare hva som skjedde.

– Jeg har forsøkt å finne religionsteorier som går til kjernen av åndelighet som blir manifestert. De hjelper et stykke på vei, men jeg kan ikke tvile på at jeg har løpt med et bord som beveger seg. Personlig har jeg ikke problem med dette, men faglig utfordrer det mitt verdensbilde og min forståelse av religion. Jeg sier at jeg er underveis, så slipper jeg å konkludere.

– Tror du selv på et liv etter døden?

– Ja, jeg gjør jo det. Jeg er både utmeldt og innmeldt igjen i kirken. Men min tro har ikke noe med mitt arbeid som religionsviter å gjøre.

Penger og ånder

– Har ikke spiritistene selv bidratt til inntrykket av at dette er spekulativt ved at enkelte krever penger for sine tjenester?

– Jeg har ikke problemer med penger og spiritualitet. Religion og det materielle har alltid vært innvevd i hverandre, selv om det finnes idealer om oppofrelse og å eie lite. At noen skal leve av det uten å ha inntekt av det, ser jeg på som urimelig.

LES MIN TRO MED JORALF GJERSTAD: – Ingen skal få meg til å tru at Gud ikke finnes

– At noen ikke krever penger gjør dem ikke mer troverdige, altså?

– Noen gjør begge deler. Når skeptikere tror det er svindel, tror jeg det er fordi de sliter med dødekontakt og dens fokus på erfaring, sansing og kommunikasjon. Spiritister tilbyr ikke noe som er åpenbart én gang, en sannhet i form av for eksempel Bibelen. Det gjør at de krever bevis for at det som spiritistene tilbyr er rett.

Tro?

– I hvilken grad handler spiritisme om tro?

– I vår kultur snakker vi om tro i kristen forstand. Mange snakker om at tro er definisjon på religion, men samtidig er troen en integrert del av et større tilfang av erfaringer og sansing. Slik er det også for kristne som snakker om nåde og tar imot nattverd. Healing står sterkt innen spiritismen, men det gjør også helbredelse innen deler av kristenheten.

Skaperkraften

Spiritister bruker mange ulike navn på Gud – også Ånd, eller Kilden. Men de snakker ikke mye om Gud, ifølge Anne Kalvig. Det er fordi de oppfatter skaperkraften som den selvfølgelige helheten som gir oss livet, forklarer hun. Det overlates til den enkelte å tenke hva man vil om det.

Vi ønsker ikke å gå god for all slags innfall og at det som folk opplever i sine sinn er like reelt som den sanselige virkeligheten vi kan oppleve sammen

– Anne Kalvig, religionsviter

Når spiritistene har konsentrert seg om å utvikle teknikker, knytter de seg derimot til livets erfaringer, til familie, relasjoner, helse – livets behov her og nå.

– I hvilken grad er spiritisme en moderne form for den gamle fedredyrkelsen?

– Jo, det er forbindelser til de eldste tiders åndetro og fedredyrkelse. Jeg skiller mellom åndekontakt som et globalt fenomen fra de tidligste tider, og moderne spiritisme og spiritualisme som oppsto på 1800-tallet i en klar, kristen kontekst.

Mer akseptert

– Hvorfor er spiritisme litt tabu?

– Vi ønsker ikke å gå god for all slags innfall og at det som folk opplever i sine sinn er like reelt som den sanselige virkeligheten vi kan oppleve sammen. Samtidig har vi til alle tider delt slike erfaringer med hverandre. Mange har erfaringer, blant annet nærvær av døde. Når det blir en del av populærkulturen og del av den praktiserte og aksepterte, om ikke den respekterte, del av spiritualiteten, så snakker vi mer om det.

LES OGSÅ: Advarer kirken med for store ord om helbredelse

Offentlig sjelesorg

Kalvig kaller store seanser for «offentlig sjelesorg». Hun har opplevd fine, vare og forløsende meddelelser, men også flåsete og sårende medier.

– Det er frivillig å oppsøke en storseanse, og da har man på en måte samtykket til at sjelesorgen kan foregå offentlig. Men også i konsultasjoner én til én kan det være at medier snylter på såre familieminner. Er det ikke gjensidig tillit, kan dette oppleves ganske guffent.

Kirken «halvveis»

Den norske kirkes liturgi for urolige hjem karakteriserer Kalvig som «halvveis» – «som om den vil være en positiv aktør på et felt den ikke vil anerkjenne», skriver hun i boken.

– Hva mener du med det?

– Kirken har mye større organisatoriske og økonomiske muskler enn et hvilket som helst medium, og de sier at de har noe bedre å tilby. Snakker vi markedsspråk, så tar de kundene. Samtidig vil de ikke si hva som utløser uro. Det hadde vært mer gjennomført om de hadde en teologi og sa at det finnes urolige ånder. De vil ta folks erfaringer på alvor – og ikke – på samme tid. De kan ikke være fornærmet om folk kaller det spøkelsesliturgi og at kirken gjør det samme som mediene i «Åndenes makt» gjør når det faktisk er det samme. Vi skal ikke glemme at mange medier også er kristne og gjør dette ut fra sin tro, sier Kalvig.

Opptar folk

Kirken burde snakket mer om temaet, mener hun. Dette opptar folk, det viser også tilstrømmingen når presten Silje Trym Mathiassen samtaler om dette i kirken. Folk oppfatter med det at hun representerer en kirke som rommer mer enn de trodde.

– De fleste som har en befatning med spiritisme er medlemmer i kirken. Folk forholder seg til mange forestillingsunivers, sier Kalvig.