Religion

På tvers av 
tro og tvil

Presten Stian Kilde Aarebrot og ­ateisten Didrik­ ­Søderlind synes­ det er godt å snakke med hverandre om de problematiske sidene ved eget livssyn.

– Guden din er en gammel mann som sitter på en sky. Det er jo så mye lettere å polemisere mot ham enn den guden du faktisk tror på.

Didrik Søderlind, profilert ateist, forsøker spøkefullt å provosere presten Stian Kilde Aarebrot, men det preller av:

– Fremstående ateister kan få seg til å si at guden min er som Karlsson på taket. Det er jo fullstendig skivebom, og lite interessant som utgangspunkt for diskusjon. Didrik viser derimot en oppriktig interesse for troen min.

Søderlind og Aarebrot er gamle venner. Nå gir de ut en bok der de diskuterer sine ulike livssyn med hverandre i brevform. Håpet er å bidra til at kristne og ateister­ kan få en bedre forståelse av hverandre.

LES OGSÅ: En annen karikaturstrid

Brutte fordommer

– Didrik er en unik ateist. Han har brutt med mange av de fordommene jeg hadde mot den typiske humanetikeren. Jeg ba ham være med på et seminar om tro og tvil jeg satte opp med en venn fra Menighetsfakultetet en gang, for jeg visste at Didrik ville komme med spennende innsikter. Han har både kjent nagende tvil og hatt grenseoverskridende opplevelser, og det er det ikke mange kristne som vet at ateister kan ha, sier Aarebrot.

Søderlind reserverer seg litt: 
– Jeg er ikke så unik og annerledes, for det er mange ­andre ateister som skriver om dette,­ det er nærmest en internasjonal bølge. Men ateismen har et PR-problem. Altfor lenge er det de som har ropt høyest som har fått mest oppmerksomhet. Vi skal ikke nevne navn her, for vi vet vel alle hvem det er snakk om, men den formen for ateisme er tilpasset USA – et helt annet univers når det gjelder livssyn, sier Søderlind.

– Der sitter det kreasjonister, folk med en god utdannelse som på ramme alvor hevder at Jorden er noen tusen år gammel, det er jo helt absurd. I en slik sammenheng blir den såkalte ny­ateismen forståelig. Men i Norge, der de aller fleste kristne er sindige, opplyste og moralske mennesker, blir det fort litt rart med kristendomskritikk som roper like høyt.

Jesus som krykke

Aarebrot brøt med mange av de fordommene Søderlind hadde mot kristne da han var ung.

– Jeg tenkte at kristendommen var for deg som ikke tålte at verden var et vanskelig sted, og brukte Jesus som krykke. Kristne som Stian har forandret det synet ved å snakke åpent om hvor vanskelig det er å være kristen. Han har inspirert meg til å skrive om tvil og det vanskelige ved å være humanist.

– Noe jeg tidlig oppdaget hos Didrik, var at han hadde vært i langt flere gudshus enn meg, både kristne og andre, sier Aarebrot.

– Jeg er vel en slags religionsnerd. Da jeg for noen år siden ble klar over at jeg var ateist, og sannsynligvis har vært det hele livet, ble jeg veldig opptatt av religion og hvorfor jeg ikke fikk til å tro, sier Søderlind.

LES OGSÅ: Levde et år uten Gud – ble ateist

Aarebrot har på sin side vært kristen hele livet.

– Bortsett fra et års tid da jeg var rundt tjue. Da var jeg skapkristen. Det hadde ikke med manglende tro å gjøre – mer det at jeg ikke orket å være med i den klubben kirken var. Jeg var lei av å måtte svare på vegne av kristne og stå til ansvar for ting jeg ikke er enig i. I tillegg hadde jeg en del spørsmål jeg ikke fikk svar på før senere, forteller han.

Kjellerklubber

Aarebrot og Søderlind møtte hverandre i en felles interesse for det som foregikk i de litt mørkere kjellerklubbene i hovedstaden.

– Vi kom etter hvert på hils. Første gangen vi snakket ordentlig sammen var i en kirke, Sub Church, som også var et konsertlokale der jeg arbeidet. Da ble det naturlig at samtalen kom til å dreie seg om religion, sier Aarebrot.

Siden har det blitt mange samtaler. Så mange at det til slutt var en redaktør som foreslo at de burde dele diskusjonene sine med andre i bokform.

– Vi hadde nok aldri selv kommet på å skrive denne boken, sier Søderlind.

LES OGSÅ: – Kirka trenger Djevelens advokater

Han fikk æren av å skrive det første brevet.

– Jeg begynte med å skrive om livslede. I ettertid synes jeg åpningen er litt pinlig, ettersom jeg nærmest starter på bånn og forsøker å finne ut hva som er galt med livet mitt, hva som mangler og hvorfor verden ikke er på stell. Men jeg er også litt glad for at vi begynte på bånn. Det er kanskje der mennesker er likest, i tvilen og stussligheten. Jeg ville fritte ut Stian og høre hvilke forklaringer han har på det.

Misere

– Vi begynte med en felles misere, ja. Jeg kunne bekrefte at jeg kjente meg igjen i mye av det Didrik sliter med, og prøvde å si noe sånt som at kristentroen ikke er noen quick fix – kom til Jesus, så blir alt bra, liksom. Noen sier det, men jeg kan ikke si det med integriteten i behold. Likevel er det en dobbelhet her: Jeg opplever at det er noe med troen som skaper ro og trygghet, men det er ikke det samme som å si at ting løser seg, sier Aarebrot.

Søderlind lar seg irritere av at debatten mellom ateister og kristne ofte tar utgangspunkt i godværsvarianten av eget livssyn.

– Man snakker om hvor herlig det er å være frelst eller hvor godt det er å være fri fra religionens lenker. Da slår man hverandre bare i hodet. Dynamikken mellom Stian og meg stammer i stor grad fra evnen til og behovet for å irritere seg over folk med samme livssyn. Det er en befrielse å ha noen å ventilere sammen med, mener han.

– Enig. Å klage sammen skaper bånd, smiler Aarebrot.

LES OGSÅ: Uaktuelt å droppe Facebook i én måned?

Gud og kosmos

De to brevskriverne deler både gode og vonde erfaringer med hverandre gjennom boken.

– Vi står nær hverandre i åpenheten om hva det vil si å være et menneske, men når vi snakker om tro og praksis, glir vi fra hverandre og oppdager at vi også er forskjellige, sier Aarebrot.

– Jeg har en metafysisk overbygning, jeg fortolker mye av det som skjer i livet mitt med. Troen på Gud, Satan, engler og demoner – jeg har en verden som ikke finnes for Didrik, for å si det litt forenklet. Noen ganger forteller han om opplevelser som jeg tenker kan ha et åndelig opphav. Han heller mer i retning av at det er noe som skjer inne i ham.

– Det har ikke noe med trass å gjøre, sier Søderlind.

– Snarere tvert imot: Jeg har i ulike sammenhenger forsøkt å bli en troende, men får det bare ikke til. Noen forklaring har jeg egentlig ikke på hvorfor. På ett punkt i livet kom jeg frem til at en rent ateistisk forklaring er den som funker best for meg, så får andre tro hva de vil.

Det betyr likevel ikke at Søderlinds liv er uten mystikk.

– Jeg mistenker at en av grunnene til at ateismen fungerer for meg, er at jeg så TV-serien «Kosmos»­ med astronomen Carl Sagan da jeg var liten. I første episode er Sagan nesten en ateistisk mystiker der han beskriver følelsen av å være et lite støvfnugg i det store universet. Det var nok ikke han som gjorde meg til ateist, men han har nok gjort det lettere. Han viste meg at man kan ha en flott livsfølelse uten en gudstro.

Bønnefaste

I løpet av bokprosjektet oppdaget de gamle vennene nye sider ved hverandre.

– Jeg ble overrasket da Stian en gang sa han var redd for å bli syk fordi det kunne føre til at han mistet troen. Jeg var vant til å høre om det stikk motsatte: At ateister blir troende når de blir syke. Stian tør å si mange ting om kristendommen som andre kristne ikke gjør, og det gir meg et mer sympatisk og menneskelig bilde av den, sier Søderlind.

– Selv ble jeg overrasket over at Didrik faktisk tok utfordringen om å be i to uker. Ja, det ble vel egentlig lengre, sier Aarebrot.

– Ja, jeg påla meg selv en straffe­runde, sier Søderlind.

– Det kulminerte med at vi ba sammen. Det hadde jeg ikke forventet at vi noen gang skulle gjøre før dette prosjektet.

– Litt av poenget var at vi skulle utfordre hverandre og sette oss selv i den andres sted. Jeg tenkte at det var vanskelig å forstå en kristen som Stian uten å forstå hva et bønneliv innebar. Så da han foreslo at jeg skulle be i to uker sa jeg ja, det er strålende, og påla ham to ukers bønnefaste, noe jeg visste ville bli vanskelig for ham, sier Søderlind.

Det ble det. Aarebrot oppdaget at han vanligvis ba mye mer enn han var klar over.

– Aftenbønn, bordsang, små bønner for folk jeg ønsker å hjelpe – alt dette måtte jeg legge vekk eller overlate til kona. Første uke gikk greit, men den andre uken kom abstinensene. Da kunne jeg ta meg selv i å nynne lovsanger og kristne barnesanger mens jeg vasket opp. Jeg vil anbefale andre kristne å ta en bønnefaste av og til, for jeg tror du lærer mye av det, sier Aarebrot.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Søderlind trodde ikke det skulle bli så vanskelig å be.

– Det var veldig vanskelig å forsøke å snakke med noen jeg ikke tror er der. Da var det lettere å be sammen med noen. Men i motsetning til Stian finner jeg en trøst i at det ikke finnes noen Gud. Intellektuelt slipper jeg vanskelige funderinger over det ondes problem, og jeg vet at når jeg er alene, så er jeg ordentlig alene. Ingen ser meg.

– He he. Det kommer an på hva slags gudsbilde man har, sier Aarebrot.

– Det himmelske KGB, spøker Søderlind.

– Mange har lært om en Gud som ser deg når du gjør ting i smug. Hvem vil ha det? Det er et gudsbilde som for meg er litt banalt. Det er jo ikke slik at Gud ser på deg hele tiden, mener ­Aarebrot.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion