Ungdoms likegyldighet skyldes skolen

Bibi er anklaget for å ha fornærmet profeten Muhammed under en diskusjon med kolleger tilbake i 2010. Nylig kunngjorde pakistansk høyesterett at dødsdommen mot Bibi fullbyrdes til tross for massivt internasjonalt press.

Klagestormen mot bønn i skole­gudstjenester og NRKs korsbærende nyhetsanker viser at det ikke bare er lavt utdannede muslimer i Pakistan som lar seg fornærme av religiøse ytringer.

Stadig mer skepsis

Mens andre menneskerettigheter får sterk oppslutning rangeres religionsfrihet lavest, viser undersøkelsen fra Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) som nylig ble utført blant elever i videregående skole i Oslo-området. Av 1000 spurte mener for ­eksempel kun 43 prosent at en lærer bør ha lov til å bruke hijab. Bare 24 prosent mener staten ikke skal blande seg inn når religion kommer til uttrykk i det offentlige rom. Hovedstadsungdommene er altså ikke åpnere enn sine likemenn på bygde-Norge, ei heller enn sine foreldre. Sammenligner vi med tilsvarende KIFO-undersøkelse fra 2007 ser man at skepsisen mot religion har økt, ikke avtatt. Ifølge Pew Research Center er tendensen den samme også i Europa for øvrig og i USA.

Når stadig flere unge her hjemme­ ønsker seg et lovverk som innskrenker trosfriheten, kan det ramme både mangfoldet, friheten og fellesskapet vi ønsker å styrke, slik vi nå ser i Frankrike. Saken om Asia Bibi er en påminnelse om hvor ille det da kan gå.

Den franske måten

Konsekvensene av Oslo-ungdommers ønske om mindre religion i ­offentligheten ser vi i Frankrike. I den europeiske sekularismens vugge risikerer elever som bruker ­hijab, turban, kors og jødestjerne på skolen utestenging - men uten at det har styrket franskmennenes ­enhetsfølelse av den grunn.

Kun 26 prosent av de spurte muslimene i en IPSOS-under­søkelse oppgir at fransk kultur er forenelig med islam. Landet har Europas nest høyeste andel fremmedkrigere i IS. Samtidig samler det fremadstormende høyreekstreme partiet Nasjonal Front både kristne, ateister og muslimer i kampen mot det religiøse mangfoldet og den politiske ­eliten. Én av tre franske innbyggere anser seg selv som rasister, ifølge den årlige rapporten utarbeidet av den regjeringsutnevnte kommisjonen for menneskerettigheter i Frankrike. Landet har gått fra å ha ­moderat til høy sosial fiendtlighet mot religiøs praksis, ifølge Pew Research Center. Ikke akkurat noe å strekke seg etter.

Beskytte islam

Når nordmenn og franskmenn ønsker mindre ­religion i det offentlige rom er det nettopp for å forhindre skjebner som Asia Bibis. Hensikten er blant annet å sikre likebehandling av ulike religiøse grupper. I Pakistan ble derimot lovene innført for å beskytte majoritetens religion og tradisjoner. Når vi likevel sammenligner dem er det fordi det ikke er blasfemilovene i seg selv som er problemet. Disse har ­eksistert i Pakistan i over 40 år, men det er først de ti siste årene at disse har blitt håndhevd.

Det synes med andre ord å være holdninger til annerledestenkende som får utvikle seg i tider med økt politisk og sosial uro. Hele 75 prosent av den pakistanske befolkningen svarer nå at lovene må til for å beskytte islam i Pakistan.

Det samme ser vi i Egypt og Irak. Store begrensninger på trosfriheten støttes og praktiseres av en fattig og undertrykt befolkning. Vi skal ikke lenger enn 50 år tilbake i tid da et lappeteppe av ulike trosretninger levde fredelig side om side i disse landene. I Middelalderen var det betraktelig mer trosfrihet i Midtøsten enn i Europa.­ Felles for disse periodene var økonomisk fremgang og politisk stabilitet.

Når vi i verdens mest demokratiske, utdannede og liberale land nedprioriterer trosfriheten i gode tider, hva vil da skje hvis arbeidsledigheten og klasseforskjellene øker. Sveriges Sverigedemokratarne, Hellas’ Gyllen Daggry, Storbritannias Ukip og Frankrikes ­Nasjonal Front er alle små hint.

Med livet som innsats

Felles for arabere, pakistanere, franskmenn og nordmenn flest er ønsket om å skape et så trygt land for sine innbyggere som mulig. Da trenger vi lover som beskytter og garanterer trosfriheten, ikke innskrenker og begrenser den. Utenriksdepartementet må se på trosfrihet som en viktig del av sitt utadrettede arbeid og i rapporteringen hjem. Men minst like viktig er de som er villige til å risikere livet for trosfriheten.

Etter den dødelige kirkebombingen i Peshawar, Pakistan i fjor, laget et muslimsk lokalsamfunn menneskelige murer rundt kirker under gudstjenestene for å vise solidaritet og stå opp mot vold. I Egypt sto muslimske menn foran­ en katolsk kirke for å ­beskytte menigheten fra angrep. Og etter flere moskéangrep i Storbritannia formet et lokalt jødisk-ortodoks­ nabolag grupper som assisterte ­muslimske ledere i å sikre trygg adgang til moskeer og gjøre dem oppmerksomme på mulige angrep.­

Nye allianser

I vår del av verden slår vi gjerne heller et slag for menneske­rettighetene med signaturer, retweets og profilbilder. Oppimot 250.000 har signert underskriftskampanjen #SaveAsiaBibi. Målet er å få benådet fembarnsmoren fra Pakistans første fullbyrdede blasfemi-dødsdom. Men det mest utslagsgivende for trosfriheten er eksempelet vi setter på hjemmebane. Vi må slutte å overlate menneskerettigheter til lovgiverne.

Når ateister slår ring om de kristne bønnemøtene skolen truer med å legge ned, kristne forsvarer muslimers rett til egne skoler og norske jøder og muslimer fremmer forsoning når Gaza brenner, da bygger vi en frihet som varer, også i nedgangstider.

Først da vil vi kunne se hvorfor mangfoldet og fellesskapet tjener på mer religion i offentligheten, ikke mindre.