Trodde han satset på Guds kall

– Erfaringene mine gjør at jeg kan bli fysisk kvalm av lettvinte svar på vanskelige spørsmål, sier Andreas Nordli.

Siden 2009 har han ledet Ungdom i Oppdrag (UIO), den norske avdelingen av den karismatiske misjonsbevegelsen Youth With A Mission (YWAM). I boken Når Gud er taus ønsker han å formulere et gudsbilde som kan tåle lidelse.

– Jeg kjenner mennesker som ikke lenger klarer å tro på grunn av forkynnelse de har hørt. Dette er et innspill for å hjelpe folk å forstå at lidelse og smerte er en integrert del av livet, sier Nordli.

Nordli tar et oppgjør med troen på at Gud alltid løser menneskers problemer.

– At Gud finnes for å beskytte meg og løfte meg ut av livskriser – den teologien finner jeg ikke i Bibelen. Derimot finner jeg en teologi som sier at Gud går med oss gjennom det som skjer.

Det er lenge siden boken ble ferdig. Det skjedde faktisk i 2013. Men Nordli var usikker på prosjektet og la det til side. I 2016 sendte han manuset til et forlag, men fikk kalde føtter og om­bestemte seg.

– Før den kunne utgis måtte jeg erstatte mange punktum og utropstegn med spørsmålstegn. Jo mer jeg jobbet med stoffet, jo mindre forstod jeg. Kanskje noen fremdeles vil si at boken er altfor lettvint? Jeg er usikker på det.

LES MER: Etterlyser bærekraftig, visjonær ledelse

Avstand til livet

Også i eget liv har punktum blitt erstattet med spørsmålstegn. Nordli forteller om møtet med den karismatiske bølgen på 80- og 90-tallet. Han mener en del av forkynnelsen ikke stemte overens med livet. Det fikk negative konsekvenser for noen.

– For min del var det fantastisk å møte den karismatiske kristenheten. Plutselig var ikke troen min lenger død teori, men praksis og virkelighet. Men det oppstod samtidig et gap mellom troen og livet som måtte tettes.

– Hva handlet det om?

–Kona mi ble syk. Jeg møtte fattigdom og lidelse i verden. Jeg har sett at tro kan flytte fjell, gjennom flere uforklarlige erfaringer av at Gud grep inn. Men jeg har også erfart det motsatte, at mennesker dør selv om man ber. At man kan gå inn i prosjekter med en tro på at det er rett, men som likevel mislykkes.

LES MER: Ingen ny tillit etter overgrep

Kallsopplevelse

I 2010 flyttet Nordli og familien til Eintrøa i Trøndelag, som var UIOs første senter i Norge. Det var truet av nedleggelse. Nordli hadde opplevd at Gud talte til han: De skulle flytte til Eintrøa med familien og bygge et fundament for senterets fremtid.

– Jeg var helt overbevist om at det ville lykkes. Så overbevist at jeg ikke hadde noen «plan B».

Etter halvannet år med tungt strev måtte de innse at arbeidet ikke nyttet. Å skaffe nye ledere var håpløst og driften kunne ikke fortsette.

– Det ble mørkt. Vi selv betalte en høy pris. Det var tøft å flytte til et nytt sted der barna skulle integreres. Penger kostet det også. Dessuten hadde vi gått høyt ut i organisasjonen, så min personlige forfengelighet fikk et skudd for baugen.

Ubesvarte spørsmål

Overbevisningen om at Gud taler til mennesker og kaller dem til bestemte oppgaver har vært en viktig del av troen og praksisen i Ungdom i Oppdrag.

– Hva tenker du om å høre Guds stemme, nå i etterkant av erfaringene dine?

– Å flytte til Eintrøa var en ­lydighetshandling. Etterpå tenkte jeg: Var det ikke Gud som talte?­ Var det bare innbilning? Det er det store spørsmålet jeg sitter med, som fremdeles er ubesvart. På den ene side vil jeg si: Jeg tror det var Gud som talte. På den andre siden er jeg fristet til å si: Det var bare ønsketenking. Hvilket av de to svarene som er mest sanne, det vet jeg ikke.

For Nordli har det blitt viktig å slå seg til ro med at noen spørsmål står ubesvart.

– Det er sunt å stille spørsmål uten å vite utfallet. Noen ganger blir svaret «jeg vet ikke», men man kan likevel ha en tillit til Gud, mener Nordli.

Han skiller mellom Guds vilje og at Gud tillater smerte og krise. Slik unngår han å si at lidelsen er direkte ønsket at Gud, samtidig som han erkjenner at den finnes som en integrert del av livet Gud har skapt.

– Jeg tror Gud har oversikt over alt som skjer, men har gitt hele skaperverket frihet innenfor visse rammer. Gud har valgt ikke å kontrollere alt. Jeg tror på en Gud som er nær, som griper inn, som taler og beskytter. Men hvorfor Gud ikke griper inn er et ubesvart spørsmål. Man kan svare teologisk og filosofisk på det, men det er vanskelig når man møter det i praksis.

LES MER: – Jeg er spent på om jeg som homofil er velkommen i KRIK

Bevarer det gode

– I boken henviser du til karismatikken på 80- og 90-tallet. Tenker du at karismatikken i seg selv er problemet?

– Nei, de samme problemene kan du finne i hele lavkirkeligheten. Men det er et godt spørsmål. Kanskje det er gudsbildet som er problemet?

Nordli mener det har skjedd en utvikling fra 80- og 90-tallets karismatikk og frem til i dag.

– Jeg tror det har skjedd en realitetsorientering i karismatisk kristendom der mange erkjenner at virkeligheten er mer kompleks enn vi kanskje trodde. Samtidig er det viktig for meg ikke å kaste barnet ut med badevannet. Å ta vare på det som er godt i karismatisk kristendom, og ikke avvise det faktum at Gud er personlig. Gud taler, Gud kaller oss og Gud kan gjøre mirakler.

– Noen har sagt at mye av ­karismatikkens usunnhet skyldes ikke troen på det over-­naturlige, men skråsikkerheten på hvordan det fungerer. Er det noe du kan kjenne igjen?

– Skråsikkerheten har alltid en slagside, enten man er skråsikker som ateist eller har andre typer tro. Mange steder kan man bruke formuleringen «i Jesu navn» som om det er en lykkeamulett for å få Gud til å gjøre som man vil. Det kan bli skjematisk, eller som magi.

LES MER: UIO ba om kritikk fra sine egne

Paradokser

En del av løsningen, mener Nordli, er at man må lære seg å leve med paradokser.

– Gammel, jødisk tro er full av paradokser. Personen Jesus er et paradoks i seg selv ved at han både er Gud og menneske. Det tok kirka over 300 år å formulere dogmet om at Jesus er Gud fordi paradokset er så stort.

- Er det noe i vår tid som gjør det vanskelig å leve med paradokser?

– I vår tid er lykke vårt store mål. Hvis jeg setter meg selv og min lykke i sentrum blir Gud en slags terapeut jeg kan bruke. Da får man en kjempeutfordring når man har gjort alt det riktige,­ bedt de riktige bønnene og likevel møter psykisk og fysisk sykdom. Vi trenger vi en teologi, et gudsbilde som kan møte mysteriet.