Tøvete om feminisme

F-ordet er hverken fugl eller fisk. Det er feminisme. Fiffig. Utgivelsen er en del av den inneværende fjerde feministiske bølgen, fastslås det i boken. Vågen kommer bare to korte tiår etter den tredje; den som huskes best ved den svenske feministiske antologien Fittstim. Og litt ved den norske avleggeren Råtekst, hvor også F-ordet-forfatter Marta Breen var bidragsyter.

Med seg denne gang har Breen fått Dagbladet-medarbeider med bakgrunn fra Kvinnefronten, Madeleine Schultz, og illustratør Jenny Jordal. Begge var bare barn under den tredje feministiske bølgen.

Genusfeminisme

I utgangspunktet må F-ordet leses for hva den er: En bok av tre representanter for en veldig smal bevegelse, en samling rundt en forståelse av en isme, som tar mål av seg å skulle være relevant for alt og alle, hele verden, menn og kvinner. Eller som det heter i forordet:

«(Feminisme) handler om å sette fingeren på strukturer som gjør rammene trangere for oss som mennesker. Alt som utvider disse rammene, ønsker jeg velkomment (sic!). Alt som innsnevrer dem, opprører meg».

Den svenske genusfeminismen høres som en svak brumming mellom linjene, men likevel. Vi er fremdeles med.

«Feministen i oss styrkes når vi hører om barnebruder og omskjæring. Eller når vi ser reklamekampanjer som forsøker å innbille unge jenter at det å være vakker er de viktigste de kan oppnå her i livet», heter det et annet sted.

LES MER: Forkle som blindspor for feminismen

Urett mot kvinner

Hør! Hør! Nå har de meg nesten, trekløveret Breen, Schultz og Jordal, som har som målgruppe mennesker (riktignok helst litt yngre enn denne anmelderen) som «er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme.» Sånne som meg, altså, oppvokst i et sosialistisk hjem på 1970- og 80-tallet (debuterte i 8.-marstog i 1978) og i dag far til en jente på 15.

For kvinner lider fryktelig urett i verden, også i dag. Ikke minst i dag. Ikke så mye i Norge, men norske feminister er da tross alt egentlig aller mest opptatt av sine søstre som har det verre? Eller? Og når de er opptatte av problemer og urettferdighet i sin egen verden er det jo viktig også for å vise vei for resten av verden?

LES MER: Tvang frem botox-beklagelse gjennom sosiale medier

Sammensurium

De lovede 155 grunnene til å være feminist kommer sist i boken. Før man kommer dit må man gjennom et tilsynelatende nokså tilfeldig komponert sammensurium av personlige tekster og tegninger og lister, hele stykker og fragmenter, sammenhenger og ad hoc-er.

Jenny Jordal har en morsom strek, selv om det etter en stund blir litt slitsomt at humoren alltid går i samme retning som alvoret. Det blir forutsigbart, og det er jo ikke så gøy.

Og jeg liker godt listene; de beste feministiske filmene og alt det andre. Største feministiske nålevende ikoner. Malala topper. Lurer på hva hun ville syntes om denne boken.

Så er det noen brev. Forfatternes personlige historier. De flate og trå å komme igjennom. Uten snerten og temperaturen som fantes i Fittstim og Råtekst. Helt uten sosialrealistisk nerve. Har de ikke lest Vita Andersen? Det burde de.

Barnslig selvopptatt

Boken kunne tidvis vært morsom, det er materiale til det, men dryppene av selvopptatthet og nesten patologisk krenkbarhet blir etter hvert for mange. De gjennomsyrer og forsurer. Madeleine Schultz må gjøre et større poeng av hvordan hun vant en diskusjon om hvordan «runkering» staves. Da er det blitt barnslig.

Problemene er så bitte, bitte små. Hvor ble det av patosen fra forordet? Solidariteten med de som har større bekymringer enn kjønnshår?

Du er lei når du endelig når de 155 grunnene til å være feminist. Fremdeles med krefter igjen til å holde et åpent sinn. Men bare så vidt.

Og det blir bare tull her også.

På et tidspunkt begynner du å lure på om hele boken er et hoax. At det egentlig er Kristopher Schau og Egil Hegerberg som står bak.

Tant og fjas

«Fordi nasjonale og internasjonale kvinnepolitiske utfordringer ikke er motsetninger, men to sider av samme sak», heter det i grunn 3 til å være feminist.

Ja, jeg hører dere sier det, og det er klart det er slik. Vi mennesker greier å ha flere tanker i hodet samtidig. Noen kjønnsforskere mener til og med at kvinner er spesielt flinke til nettopp det. Men fokus er ett sted, og feministene Breen, Schultz og Jordal vender lyset mot seg selv og sine.

For hva er det de kommuniserer når grunnene «Fordi ISIL eksisterer» og «Fordi noen kakeoppskrifter er 'så enkle at selv far kan bake dem'» presenteres som like størrelser (for øvrig uten referanse til at tittelen det klages på er et pek til en mer enn grundig latterliggjort Kodak-reklame fra 1960-tallet)? Jo, at den minste størrelsen er spesielt viktig. Det er altså et vesentlig likestillingsproblem at VGs humor i en liten oppskriftsboks på side 7 en torsdag i mai i fjor ikke falt i smak hos tre feminister fra Oslo.

Og sånn fortsetter listen, stort og smått, viktig og fjasete, om en annen. Flere steder halter faktagrunnlaget (er virkelig «75 prosent av medienes kilder menn»?) og det tendensiøse tar overhånd («fitte er blitt et skjellsord» - joda, men det er da vitterlig de fleste benevnelser på det mannlige kjønnsorganet også).

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ikke viktig

F-ordet vil neppe bidra til å gjøre den påståtte fjerde feministiske bølgen til noe mer enn krusninger. Den er et forsøk på å være morsom og alvorlig på samme tid, men blir mest tøvete og irrelevant.

Likestilling, like muligheter til å få oppfylt drømmene sine, lik rett til frihet og økonomisk trygghet, til liv og til helse – dette er ganske enkelt viktigere enn tantet og fjaset i denne boka yter rettferdighet. Det er vel sikkert å ta litt hardt i, men det fremstår så useriøst det hele at det nesten blir en hån mot de som tar kvinnekamp på alvor.

Men, altså, tegningene er fine.