#Sorgarbeid

Eli Anne er 16 år og har akkurat mistet lillesøsteren sin Amalie. Fra mørket som følger, finner hun en måte å bearbeide sorgen på – i lyset fra dataskjermen, nærmere bestemt Facebook.

– Jeg har selv opplevde å miste­ en venninne hvor Facebook-profilen ble stående igjen som en minneside. At døde får et forlenget digitalt liv, blir mer og mer vanlig, fastslår Vårt Lands kulturredaktør, Alf Kjetil Walgermo, som nå kommer med sin femte bok.

I romanen Kjære søster geleider han leseren gjennom de åpenbart gode minnene og tar oss videre med på den ferden følelsene kan ta når noe er uoppgjort, mye er usnakket.

– Eli Anne føler skam over mye, som at hun har vært sjalu på søsteren da hun fikk seg kjæreste. Når noen går bort, sitter man igjen med mange følelser og ting som ikke har blitt snakket om. Det kan gnage. Jeg har ønsket å vise det trykket som kan finnes i dyp sorg, hvor selv små ting får stor betydning, forteller Walgermo.

LES OGSÅ: Deler sorgen – en sannhet i livet

Bevisst form

Foreldrene vil legge ned Facebook-profilen, men Eli Anne klynger seg til tanken på å «snakke» til søsteren ved å skrive på veggen hennes. Slik blir leseren tatt med gjennom en fragmentert roman.

– Det er en helt bevisst form. Eli Annes liv har falt fra hverandre, samtidig forsøker hun å holde en struktur i livet ved å hver dag skrive til søsteren. Jeg har vært interessert i selve henvendelsessituasjonen. Det er en debatt som er oppe også i kirkelig sammenheng, om man skal bruke «du»-form, å snakke om eller direkte til den døde. I dag legges Facebook-profiler gjerne ned lenge etter begravelsen. Det har blitt vår nye, endelige overgangsrite.

LES OGSÅ: Nettveggen er blitt klagemur

Musikk og forsoning

En tynn roman til tross, Alf Kjetil Walgermo, har forsøkt å romme mye i løpet av sin 95 sider lange, luftige tekst. Ved hele tiden å holde igjen, er håpet å skape et rom mellom linjene hvor leseren kan gå inn med sitt eget liv.

– For litteraturen er det alltid interessant å befatte seg med det usagte. Her får for eksempel ulike kunstsyn bryte mot hverandre. Mens avdøde Amalie spilte i band og digget Patti Smith, er Eli Anne drivende god på klassisk piano. Men hun klarer ikke å spille etter at søsteren har gått bort. Hun forsøker å kjempe seg gjennom sorgen, men stagnerer fordi hun lengter etter tilgivelse.­ Er det mulig å bli tilgitt av en som er død? I boken ligger også et stort spørsmål om forsoning, forteller Walgermo.

Kjære søster er siste ledd i en trilogi der de to første var Mor og far i himmelen og Mitt bankande­ hjarte, hvor han balanserte fortellingen mellom forelskelse og hjertefeil. I Kjære søster tar Walgermo tak i tomrommet som oppstår for de som blir igjen.

LES KOMMENTAREN: Føre var

Ingen aldersgrenser

– Blir du noe klokere på døden etter å ha befattet deg så mye med den?

– Jeg tror man aldri kan bli helt klok på døden. Det vil alltid være noe forferdelig og ubegripelig, spesielt når unge som har livet foran seg, dør. Som ung er det lett å tenke at døden ikke er relevant. Jeg tror det er sunt for ungdom å reflektere rundt døden som noe som kan ramme plutselig.

Alf Kjetil Walgermo tar altså enda en gang tak i ung sorg. I løpet av trilogien beveger han seg i alderspennet ti til seksten år.

– Jeg ønsker å behandle eksistensielle spørsmål i bokform for ungdom på en ordentlig måte. Det er ikke så mange som skriver om dette utenfor fantasy-sjangeren. Behovet for nære, realistiske fortellinger som rommer store spørsmål er stor for denne aldersgruppen. Samtidig er jeg opptatt av at bøkene mine like godt kan leses av voksne. Internasjonalt ser man at såkalte «Young Adult-bøker» er det som gjør at bokmarkedet har en eksplosiv vekst. Her hjemme plasseres dessverre bøkene fortsatt i altfor tette båser. Men hvis man går inn i allmenngyldige, eksistensielle spørsmål og behandler det på en god måte, finnes ingen aldersgrenser.

LES VERDIDEBATTINNLEGGET: Vi som har et udøpt barn

Alf Kjetil Walgermo er ­kultur­redaktør i Vårt Land. Olav Egil Aune har hatt redaktør­ansvaret for sakene om boken «Kjære søster» og sorg på Facebook.