Slåttekarens 
slit og savn

– Denne personen, som bare jobber, jobber og jobber, og sover tre timer om natta om sommeren fordi han må slå gresset på sin egen lille gård sam­tidig som han jobber for andre, har vært der hele tida, sier Edvard Hoem.

I over 40 år har historien om olde­faren Knut Hansen Nesje surret i ­bakhodet hans. Slåttekar i himmelen er boken han bare måtte skrive. Nå har han endelig fått det til.

LES OGSÅ: Teaterduo med nytt blikk på Brand

Etter sju år med Bjørnstjerne Bjørnson, et prosjekt som tok altfor lang tid, ifølge forfatteren selv, har Hoem vendt tilbake til romanen. Det synes han er deilig.

– Slåttekar i himmelen handler om en mann som gjør sitt beste for å greie ­sine plikter og forsørge sin familie, men det fører ikke til noe annet enn at han blir forlatt. Så det er ei bok om smerte, sorg og savn, men også om å måtte forsone seg med den skjebnen man har, sier Hoem.

Treffes i himmelen

Alle Nesjes sønner utvandret til Amerika, bortsett fra én: Hoems bestefar. Han ble sendt bort til en gård som onkelen hadde som sjuåring, mot sin vilje. ­Sønnene som dro som 16-åringer, kom ikke ­tilbake til Norge. Faren så dem a­ldri igjen. Hans eneste trøst er at han ­treffer dem igjen i himmelen.

– Da spør kona hans om han er sikker på at vi kommer til å kjenne hverandre igjen i himmelen. Nesje blir frustrert, for hvordan kan hun si noe slikt? sier Hoem.

Den natta drømmer han at han går oppover i skyene med en ljå og slår. Om morgenen vekker han kona og forteller at han har drømt at han var slåttekar i himmelen.

– Så da kan han være sikker på at sønnen Eilert kjenner ham igjen, sier Hoem.

LES OGSÅ: Tippoldebarnet går i fotsporene til Elias Blix

– Han har slått med ljå i 45 år, og derfor er han sikker på at han også skal gjøre det i himmelen.

Visste ingenting

I 2005 skrev Edvard Hoem Mors og fars historie. Romanen, som handlet om foreldrene hans, solgte over 70.000 eksemplarer. Denne gangen fortsetter han familiehistorien med en fortelling om oldefaren. «Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting,» skriver Hoem i åpningen av boken.

– Om enkelte av disse personene visste jeg omtrent ingenting. Men veldig lite kan også være veldig mye. Det eneste jeg visste om den kvinnelige hovedpersonen, Gjertine, er at hun opponerte mot presten da hun gikk til konfirmantforberedelser. Ut ifra det er det veldig lett for meg å dikte opp et helt liv, for da vet jeg hvordan hun var, sier Hoem.

Gjertine, som var oldefarens sviger-inne, ble flyttet ned på kirkegulvet da hun skulle konfirmeres fordi hun fortalte presten at han lærte feil.

– Jeg har undersøkt dette nøye, for jeg skjønte ikke hvorfor hun gjorde det. Men det viste seg at det var en splittelse i den haugianske bevegelsen rundt 1870. Noen var veldig opptatt av den daglige omvendelse, mens andre var mer opptatt av at nåden er det viktigste. Presten tilhørte den siste ­kategorien, den nyevangeliske ­bevegelsen, sier Hoem.

Gjertine blir talerør for de alvors­tunge mennene som mener presten tar for lett på ting. Hun er den første i romanen som utvandrer til Amerika. Hoem forteller at det var mange med haugiansk bakgrunn som reiste.

– De hadde fått ideen om at det ­fantes noe bedre her i verden enn hverdagsslitet i Norge. De har lest i Bibelen om Abraham som bryter opp og om israelsfolket som reiser fra Egypt. Da fikk de en idé om at det ­finnes et bedre sted på den andre siden av ­havet.

Ikke kontroll på personene

Edvard Hoem understreker at romanen er fiksjon, selv om figurene er basert på ekte personer.

– Men det blir aldri som du tror i ­livet. Romanen må ta hensyn til det, sier Hoem.

– Hvis fiksjonen skal ligne livet, må det alltid bli annerledes enn tenkt. Du må være åpen for at de begynner å foreta seg ting som du ikke hadde tenkt på forhånd.

– Hvorfor er denne fortellingen viktig for oss i dag?

– Jeg tror det åpner døren til vår f­elles historie. De fleste nordmenn har familie i USA, så dette er ikke ­bare en fortelling om min familie.

LES OGSÅ: Forfattere vil modernisere grunnloven

Edvard Hoem er redd for at vi skal bli historieløse. Han føler det er hans plikt å fortelle om et samfunn han nærmest vokste opp i sjøl.

– Elektrisiteten kom veldig seint til vår bygd. Så jeg vokste på en måte opp på slutten av 1800-tallet, selv om det var på 1950-tallet. Alt var umekanisert, det var hest og kjerre og ­parafinlamper over hodet vårt. Så jeg kjenner lukta av dette samfunnet godt.