Når bødlene får skryte

ANMELDELSE: Indonesiske bødler sa ja til å vise hvordan de gjennomførte massedrap. At de skulle skryte av det foran kamera, var neppe filmskaperne forberedt på. FilmenThe Act Of Killing er rystende.

En million døde. Bødlene skryter av drapene på en million mennesker midt på 60-tallet. Noen av de samme mennene bader i luksus og velges til parlamentet i dagens Indonesia. Anger er ikke å spore. Forsoning er ikke tema.

– Hva om barna av de drepte krever rettferdighet? blir de spurt. – Det er ingen igjen, er svaret. Kommunistene ble enten utryddet, eller skremt til taushet. Det er ikke til å tro, men historien virker uhyggelig kjent.

Advarsel. Joshua Oppenheimer og Christine Cynns dokumentarfilm er en to timer og 39 minutter lang lidelse. Det er grunn til å tenke seg grundig om før man velger å se filmen. Og likevel kan den i beste fall bidra til oppreisning for en million drepte og deres etterkommere.

Anwar Congo er 71 år gammel. Han sier selv han har drept tusen mennesker, og at han foretrakk å drepe med ståltråd slik han lærte det fra Hollywood-filmer. I en scene mot slutten av filmen henter han to barnebarn ut av sengen for at de skal få se bestefaren på film. Det de får se er en scene der bestefaren blir torturert på liksom. Historien fortelles nemlig i flere lag. I deler av filmen lager bødlene sin egen film om hvordan det hele gikk for seg.

Forfengelig. Når Congo ser seg selv i opptak, er han mest opptatt av klærne. Han er en forfengelig mann med en fargerik garderobe, og liker åpenbart at barnebarna skal se ham på film. Likevel ser vi ham gjennomgå en utvikling. I sluttscenen er han igjen tilbake på ett av åstedene der slaktingen foregikk, og hans reaksjoner er rent fysiske. Andre bødler i filmen viser ingen tegn til anger. Snarere møter vi en som gjerne vil bli stilt for Haag-domstolen, for da blir han kjendis. Folkerett er for ham et spørsmål om hvem som skriver loven.

Ondskapen danser. Tidlig i filmen er Congo kledd i lyse sommerklær når han demonstrerer hvor renslig det er å kvele med ståltråd. Like etterpå forteller han om marerittene sine og hvordan han fordriver dem med piller, alkohol og dans. Han tar noen lette steg og blir åpenbart forført av egne dansetrinn. Utsatt for filmens tunge manipulatoriske kraft, er det med ett umulig å ty til diagnostiseringer eller andre bortforklaringer. Her danser den menneskelige ondskap med lette steg.

Maktens menn. Da de militære tok makten i Indonesia, reagerte den vestlige verden med lettelse. Kommunismen måtte stanses for en hver pris. Bødlene i filmen tilhører den paramilitære organisasjonen Pancasila Youth, en av dødsskvadronene som villig tok på seg å drepe kommunister. Tallet på drepte er anslått til mellom en halv og en million mennesker. Pancasile Youth er fortsatt aktive i Indonesia med sine tre millioner medlemmer, og i filmen opptrer ministere og andre maktpersoner i de fargerike Pancasile-kostymene.

«Demokrati er kaos», er ett av utsagnene fra toppolitikere som smigrer de paramilitære med å si at landet trenger sterke gangstere, et ord de oversetter til frie menn.

Hybridfilm. Filmen er en sjangerblanding av dokumentar og fiksjon. Det fiktive elementet ligger i selve fortellerteknikken. I enkelte scener blir jeg usikker på om det nå kommer til å skje et nytt overgrep. Når bødlene selv lager film, er vi over i splatter- og bollywood-sjangeren. Når publikum på gaten blir invitert til å være med på film, er det uklart om det er redsel vi ser i deres øyne. Det er det mindre tvil om når gangsterne i andre scener innkrever beskyttelsespenger. Her filmer teamet lyssky mafiavirksomhet – eller?

Amnestypris. En slik sjangerblanding reiser etiske problemstillinger. Oppenheimer har et sted forsikret at arbeidet med filmen ikke har gått utover ofrene, og at statistene utelukkende er rekruttert innenfor familiene til dem som deltar. Riktignok klarer jeg ikke å bekymre meg tungt for bødlene, men har de visst hva de ble med på? Og er det i så fall avgjørende? Og helt avgjørende: Kan vi tro på det de forteller?

The Act Of Killing er en film som ikke viser drap, men spiller ufiltrert på din forestillingsevne. En film som kan endre et lands historieskriving og dermed vår egen, som kan få stilt drapsmenn for en domstol og kanskje bidra til oppreisning, er uansett en avgjørende film. Blant alle prisene den har fått er også Amnesty International Award.