‘Kunsten og kirken bryr seg ikke om hverandre’

Denne uken vises samtidskunstutstillingen UtOver på Kulturkirken Jakob. I lørdagens Vårt Land sa utstillingens kurator Berit Hunnestad at kirkene har blitt mer åpne for samtidskunst, men at de likevel oftest endrer opp med å velge tradisjonelle kunstuttrykk.

Kunstneren Håkon Bleken (85) har blant annet stått for utsmykkingen av St. Olav katolske kirke og Olavshallen i Trondheim, og Spjelkavik kirke i Ålesund. Han er ikke enig i at kirken har blitt mer åpen for samtidskunst.

– Jeg tror kirken er likegyldig til samtidskunsten. Jeg tror kirken er likegyldig til kunst generelt, det må jeg si. Jeg kan ikke se noen steder at de er opptatt av samtidskunst. Hvor vises det?

– I glassmaleri, altertavler, i ­kirkerommet?

– Det å interessere seg for samtidskunst er noe ganske annet enn å utsmykke en kirke. Den generelle interessen for samtidskunst i kirken vil jeg påstå er lik null. Kirken interesserer seg ikke for samtidskunst, og samtidskunst interesserer seg ikke for kirken.

– Er det i tilfelle beklagelig?

– Ja, kirken burde være mye mer interessert i kultur enn den er. Når ser man at kirken har noen mening om noe? Ta debatten omkring utdelingen av Ibsenprisen til den omstridte forfatteren Peter Handke, for eksempel. Den var det ikke noe interesse for i kirken, så vidt jeg kunne se. Kunstinteressen i kirken er nokså likegyldig, og ­kirken lever en nokså tilbaketrykket tilværelse i samfunnet, dessverre, sier Bleken.

LES MER: Bytter ut altertavle med altervideo

Vil ha mer

Kristin Gunleiksrud Raaum er generalsekretær for Norske kirkeakademier, som jobber for å styrke kirkene som kulturarena.

– Det Bleken sier må kirken ta på alvor. Men jeg oppfatter at kirken de siste årene har blitt en mer interessant aktør for samtidskunstnere, og at det er mer dialog mellom kirken og kunstfeltet enn tidligere, sier Raaum.

Hun mener det burde være mer samtidskunst i kirken. Og i tvilstilfellene hvor menighetene er i tvil i om noe passer inn, så mener hun at de bør de stille det ut.

– Den eneste kunsten som ikke passer inn i kirkerommet er den som er likegyldig til rommet. All kunst som snakker med rommet, passer inn.

– Ekskluderer ikke denne tommelfingerregelen samtidskunst i hvite utstillingslokaler, som er laget for å fungere like godt i et galleri Oslo som i New York eller Dubai?

– Nei. Hvis du setter et kunstverk fra Astrup-Fearnley-museet i et kirkerom, så kan du se hvordan konteksten forandrer det. Ofte vil det passe inn, selv om det ikke nødvendigvis vil korrespondere. Uro og friksjon er nødvendig for å komme dypere og forstå mer, så jeg ville ikke hatt noe imot å se for eksempel Bjarne Melgaards kunst i en kirke.

Raaum trekker fram debatten i forbindelse med Håkon Blekens utsmykking av Spjelkavik kirke i Ålesund: Den gang reagerte biskopen på at Bleken hadde laget et glassmaleri av Abraham som skal ofre Isak.

– Når det gjelder sterke bilder er Bibelen helt på høyde med det sterkeste av kunstuttrykk i vår tid. Det blir et paradoks om kunsten må formilde, og ikke formidle. Kunsten skal ikke nødvendigvis provosere, men den bør ikke lukke ute det ubehagelige. For det kan føre oss dypere inn i troens mysterier, sier Raaum.

Mistroen må reduseres

Hilde Tørdal, som leder organisasjonen Norske billedkunstnere, mener å se at det nå er mindre mistro mellom menigheter og samtidskunstnere enn tidligere.

– Kirken må være så åpen som den vil, men jeg opplever at mange i kirken nå tar diskusjonen. Kirken har nok ikke ett klart syn på samtidskunsten, men jeg opplever at den rommer mange forskjellige tilnærminger til samtidskunst, sier Tørdal.

Kunsthistoriker Tommy Sørbø ser det ikke som noen nødvendighet at det skal bli mer samtidskunst i kirkene.

– Nei, jeg synes ikke at kunstnere har rett til å si at enhver slags kunst skal kunne høre hjemme i et kirkerom. Men jeg synes det er interessant dersom vi får se en dialog mellom rommet og verket.

Fremmedfrykt

Cecilie Nissen leder Kristiansand kunsthall. Hun er ikke umiddelbart enig i en tommelfingerregel som sier at all kunst som forholder seg til kirkerommet passer inn i det, i hvert fall ikke i praksis.

– Min erfaring er at folk er redd for å gjøre noe de ikke er vant til. Folk blir kanskje begeistret for en idé, men når det kommer til stykket blir folk veldig nervøse. Samtidskunsten prøver ut ting som ikke har blitt prøvd før, og det kan være skummelt. Det er andre mekanismer som slår inn – en blir engstelig for å støte noen eller for at noe skal gå i stykker. Det er en slags fremmedfrykt, en frykt for det ukjente.

Likevel tror hun det vil bli mer samarbeid mellom kirker og avantgardistiske kunstnere i tiden fremover.

– Religion er satt på dagsorden i større grad enn tidligere, så det vil nok bli mer samarbeid mellom samtidskunstfeltet og kirken framover, sier Nissen.

– Er kirken mest skeptisk til samtidskunstnerne, eller er samtidskunstnerne mest skeptisk til kirken?

– Jeg tror kirken er litt mer skeptisk til kunstnerne enn kunstnerne er til kirken.