Kultur

Hengende rus

Heidi Sævareid lot seg heise opp etter kroker festet i huden. Hva gjør ikke en forfatter for å vite hva hun skriver om?

I Sævareids bok nummer to, Slipp hold (Mangschou), kommer vi skikkelig under huden på Mari, 18 år. Forfatteren har satt seg fore å skildre en ung kvinne som kjemper seg fram til bevissthet omkring sin egen kropp, egen vilje og egen seksualitet. I denne prosessen følger vi henne også opp under taket på Blitz, i miljøet av folk som «henger» med jevne mellomrom.

Evighetsgreier

– Jeg husker hvordan jeg selv strevde i oppveksten, for å finne ut hva som var min egenvilje midt i presset fra hva folk ventet av meg, sier Heidi Sævareid.

Hun har svartmalte øyenvipper og struttende lyst hår. Ring og perle i nesa og evighetssymboler i ørene. Vi sitter på Liebling, den rufsete retro-romantiske kafeen der hun har sittet og skrevet mesteparten av boka. Det er sørgelig at hun har drukket opp teen sin før jeg kommer, ellers kunne jeg fortalt hvordan hun lar tekoppen varme de tynne fingrene med kølsvart neglelakk ytterst. Dagen er kald utenfor.

Redd for stikk

Det lå ikke i kortene at Heidi Sævareid skulle gi seg i kast med et så sært emne som «suspension», som de kaller det når de lar seg heise opp etter kroker festet til kroppen. Faktisk var hun livredd for alt spisst, og pleide å grue seg i dagevis hvis hun visste at hun skulle ta blodprøve. Men hun hadde sett en video med den islandske artisten Björk, der hun har på seg en kjole som er festet til overkroppen hennes ved hjelp av piercing. Og da hun kom over en artikkel om «body suspension», ble hun sterkt fascinert.

– Jeg har alltid tenkt at dette var noen sære greier som hørte hjemme i ekstreme fakir-show, men her ble det framstilt på en måte som gjorde meg nysgjerrig. De trakk fram at virkningen kunne sammenlignes med meditasjon og yoga, og det er faktisk noe jeg har drevet med i noen år. Jeg forsto også at det kan være mange ulike grunner til at folk velger å la seg henge opp.

– Hva var din grunn til å ville henge?

– Det begynte med at jeg dro for å se på hvordan det foregikk. Jeg måtte jo det for å kunne skrive om det. Jeg ble slått av den trygge og vennlige stemningen som var der – omtrent som på en hippie-leir. Folk viste mye omsorg, og gikk omkring og klemte hverandre. Og rarest av alt: Jeg syntes ikke det var ekkelt å se på de som hang. Så jeg tenkte at hvis de kan klare det, så kan sikkert jeg også, og dermed meldte jeg meg på til å henge.

Hengende forfatter

– Kan du beskrive hvordan det var?

– Jeg ble avslappet og konsentrert på en helt spesiell måte. Det føltes som en renselsesprosess for hodet. Og jeg ble kjempeglad. Opplevelsen gjør at det frigjøres veldig mye endorfiner og dopamin i kroppen. Faktisk blir man så oppløftet til sinns at man advares mot nedturen som gjerne kommer etter et par dager, forklarer Heidi Sævareid.

Siden har hun hengt to ganger til, og søndag skal hun til værs igjen. Denne måten å utfordre sine egne smertegrenser på, tester hun også ved å regelmessig trene kampsporten Krav Maga.

– Disse opplevelsene gjør at jeg føler meg stødigere i livet. Jeg tenker at hvis jeg tåler å henge etter kroker to meter over gulvet, og trene på kveling og knivforsvar, da vet jeg at jeg kan ta en hvilken som helst tyr ved hornene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Herr Grey

– Er det noen sammenheng mellom denne aktiviteten og de greiene som den nå for tiden mye omtalte Herr Grey og hans unge studine driver med?

– Det er i hvert fall ikke noe seksuelt i suspension. Men det kan hende at det er litt overlapping i miljøene. Begge deler kan handle om å oppsøke en annen virkelighet, søke en ro ved at man ikke trenger å ta alle valgene. Og det finnes studier som viser at hjernebølgene endrer seg på samme måte hos den som underkaster seg SM som ved suspension. Men det er en viktig detalj her: Man må gi seg inn i dette frivillig, sier Sævareid.

Hun peker også på en annen interessant side ved Fifty Shades of Grey. Hva om fortellingen ble kjønnsreversert? Da ville nok folk si at denne kvinnen hadde gått helt av skaftet. Hun mener å se en tendens til at kvinner ofte blir stemplet som gale, eller som «dramaqueen», hvis de stiller tydelige krav eller er sinte og dominerende.

Typisk kvinner?

– I boka ser vi at Mari lar seg styre på mange områder av det hun tror kjæresten ønsker. Er det noe du mener er typisk for kvinner?

– Det hefter nok mange forventninger om at kvinner skal være føyelige, særlig når man er ung og usikker. Mari er redd for at kjæresten skal gå fra henne og holder mye skjult for ham. Når hun er utydelig i sine signaler til kjæresten, som for øvrig er temmelig manipulerende, oppstår det også lett uklarhet om hva som er greit i det seksuelle samlivet. Jeg forsøker å skildre hva som skjer når man verken greier å kommunisere et klart «nei» eller et entusiastisk «ja», og hva som skjer når man ikke føler seg respektert eller hørt, sier Sævareid.

Slike tanker er viktige i hennes hovedprosjekt med å skildre Maris vei fra usikker og manipulerbar person til å bli kjent med og respektere sine egne behov. Møtet med krokene blir skjellsettende i denne prosessen. Suspension blir en vei til forandring.

– Jeg har aldri blitt mer forandret selv av noe jeg har skrevet, sier Sævareid.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur