Hvordan kunne et helt bistandsmiljø ta helt feil i Ukraina?

LVIV, Ukraina:

Selv med all den bistandsinfrastrukturen og kapasiteten som har blitt bygget siden 2014, var hele det internasjonale bistandsmiljøet fullstendig uforberedt for å møte de massive, akutte behovene etter Russlands fullskala invasjon. Nå ser Russland ut til å konsentrere alle sine styrker for å ta Donbas – der er det ingen internasjonale organisasjoner igjen på bakken som kan yte sårt tiltrengt hjelp.

Uken før den større krigen i Ukraina startet, jobbet jeg med materiell for et USA-finansiert utviklingsprogram i Kyiv, hvor jeg har bodd i mer enn 15 år og jobbet som journalist og som konsulent for helse- og utviklingsorganisasjoner. Da russiske tropper samlet seg på grensen, fokuserte mine rapporter på småbedrifter og utdanningsprosjekter som hadde hjulpet folk med å gjenreise hverdagsliv og revitalisere byer i Donbas.

Samtidig leste jeg nyhetsrapporter og mottok nødvarsler fra den britiske regjeringen. Mens en rekke meldinger i innboksen min ba meg om å forlate landet umiddelbart, var det andre som fortalte om universiteter i det østlige Ukraina som åpnet nye undervisningsklasser, eller om bønder som utviklet nye, lokale kvalitetsoster.

Ukraina hadde utviklet seg så mye de åtte årene siden begynnelsen av krigen – men krigen hadde bare så vidt begynt...

Europas glemte krig

Øst-Ukraina sommeren 2014 var min første krigsopplevelse. Jeg var fullstendig, begredelig uforberedt på det jeg møtte, sjokkert over vilkårlige drap og over det totale sammenbruddet av viktige tjenester. Jeg besøkte byer ved frontlinjen, som Marjinka og Krasnohorivka som ble ødelagt av pågående bombing. Det var verken gass, elektrisitet eller vann der. Folk bodde i fuktige kjellere og tilberedte den lille maten de hadde ute på bål. Jeg følte det som om jeg hadde gått tilbake til en primitiv, mørk middelalder.

Jeg reiste med lokale frivillige – for det meste fra protestantiske kirker – som evakuerte sivile og leverte brød, billig pasta og bleier. Dette hjelpearbeidet var kaotisk og ineffektivt, og de frivillige tok enorme risikoer – men de var der. Det var ikke de internasjonale hjelpeorganisasjonene.

Det var da jeg for første gang skjønte hvor lang tid det tar å få etablert internasjonal nødberedskap på bakken. Også det sjokkerte meg.

Så rullet de hvite jeepene inn

I løpet av ett år, etter at alle grundige vurderinger var gjort, var alle hjelpeorganisasjoner jeg noen gang hadde hørt om, tilstede i det østlige Ukraina. I Marjinka ble de hvite jeepene som hjelpeorganisasjoner foretrekker, et kjent syn. Glasspanelene i døren til byadministrasjonen var dekket av klistremerker med byrålogoer.

Halvparten av menneskene i byen bar ryggsekker med hjelpeorganisasjonslogoer. Vanntanker ble levert til skoler og administrasjonsbygg. Brukte klær donert fra hele verden hopet seg opp i byens kulturhus, et samfunnshus fra sovjettiden. Organisasjoner ga ved, kontanthjelp, medisiner og juridisk og psykologisk rådgivning – til og med paven ble involvert og donerte ovner og brensel.

Innbyggerne i byene ble eksperter på hva de kunne få fra hvor. Oleh, en av de første lokale frivillige jeg hadde møtt, klaget over at all hjelpen fremmet en kultur der alt var gratis, og ødela lokalsamfunnets initiativ for selv å gjøre hverdagen bedre.

Men oppmerksomheten varte ikke

I 2016 var det budsjettet FNs organ for nødhjelpskoordinering, OCHA, ba om for Øst-Ukraina, underfinansiert med over 50 prosent – en trend som fortsatte helt inn i 2021.

Givere så vel som nyhetsredaktører var mindre og mindre interessert i den pågående lidelsen den, stort sett, eldre befolkningen her opplevde. De har levd uten helsetjenester, offentlige tjenester eller transport, nær den fronten som skilte områdene som de facto var russisk styrt fra de som var under ukrainsk kontroll. Konflikten i Donbas ble «Europas glemte krig».

Etter hvert som frontlinjen ble mer eller mindre konstant, og konflikten gikk over til å bli en lavintensiv, men uhåndterlig, trist tilstand som selv ukrainere i Kiev kunne ignorere, begynte internasjonale byråer å nedprioritere nødberedskapen. Nå ble bistandsfinansieringen mer fokusert rundt gjenoppbygging, selvforsyning og motstandskraft – velkjente prinsipper som har som mål å få humanitære, utviklings- og fredsaktører til å jobbe sammen. Først levere bistand, så redusere risiko og sårbarhet, og til slutt avslutte humanitære behov.

Gradvis gjenåpning

Marjinkas hovedgate – halvt ødelagt og helt øde i 2014 – ble gradvis vekket til live igjen. En minibank åpnet, så en frisør, et bakeri og til slutt en kafé. Bakeriet var Olehs initiativ og hadde som mål å skape arbeidsplasser og samtidig gi rimelig brød til innbyggerne. Lokale kulturarbeidere begynte til og med å sette sammen en ny utstilling i Marjinka bymuseum dedikert til konflikten.

Noe av den humanitære responsen, som kontanthjelp og vannforsyning, reddet liv og levebrød. Andre «hjelpetiltak» – som upraktiske donerte aftenkjoler, eller et bygass-system som ble reparert bare for at det skulle være umulig å levere gass fra fronten – ble litt av en spøk.

Folk døde fortsatt av og til, truffet av beskytning eller sprengt av en mine. Men regionen prøvde å komme seg videre.

Under besøkene mine lærte jeg å slutte å spørre folk: «Hvorfor er du fortsatt her?».

Marjinka eller Zolote eller Avdijivka var deres hjem, enten de var pensjonister som slet med å få tilgang til grunnleggende medisiner, forsyningsarbeidere som risikerte livet for å reparere vannrør under beskytning, eller lærere på skoler der vinduene var dekket med sandsekker og hvor bevissthet om minesikkerhet var en standard del av læreplanen.

Forbereder seg på fred

Utover krigen begynte både humanitære organisasjoner og givere, den ukrainske regjeringen og sivilsamfunnet å tenke på bedring og på en mulig fred.

I 2020 og 2021 jobbet jeg med rapporter som undersøkte mulighetene for reintegrering av de okkuperte områdene i øst. Ukrainske tenketanker dokumenterte et økende økonomisk, informasjonsmessig og sosialt skille mellom Ukraina-kontrollert territorium og det som kontrolleres av Russland. Covid-19-restriksjoner ble brukt som en unnskyldning, først og fremst av den Russland-kontrollerte siden, for å begrense trafikken over frontlinjen og kutte familiebånd som hadde overlevd år med krig.

Ukraina og dets internasjonale partnere prøvde å motvirke dette skillet ved å tilby universitetsplasser uten opptaksprøver, arbeidsmuligheter og en mulig lysere fremtid. Måten å gjenforene landet på var å gjenoppbygge et velstående, fredelig og fritt Ukraina som et alternativ til livet under russisk kontroll.

Selv tidlig i februar 2022, etter hvert som advarslene ble stadig mer alvorlige, var jeg vitne til at internasjonale byråer lot seg overraske over at verden endelig la merke til Europas glemte krig.

Mens bistandsresponsen forble underfinansiert, brukte utviklingsbanker og utenlandske statlige utviklingsbyråer enorme summer på å reparere veier og bygge bedre helse- og utdanningsfasiliteter i det østlige Ukraina. Også en full overhaling av det regionale vannforsyningsnettet og en ny jernbanelinje var på gang, koordinert av organisasjoner, givere, den ukrainske regjeringen og lokale myndigheter.

---

Lily Hyde

• Lily Hyde, en Kyiv-basert journalist og forfatter som særlig dekker humanitære kriser, utvikling og helserelaterte spørsmål.
• Hun er også forfatter av Dream Land, om deportasjonen av krimtatarer og deres hjemkomst til Krym.
• Hun jobber nå med en bok om Krym etter den russiske annekteringen i 2014.

---

Klare for å trekke seg ut

OCHA og de humanitære klyngene forberedte seg på å trekke seg ut av Ukraina innen 2021, og ønsket å overlevere programmer til lokale myndigheter og lokale initiativ de hadde lagt grunnlaget for. Givere som USAID og EU finansierte flerårige økonomiske og sosiale utviklingsprogram for byer som Mariupol og Kramatorsk, og forsøkte å trekke dem nærmere den europeiske og globale økonomien og bort fra Russland.

Det USA-finansierte prosjektet jeg jobbet for, lanserte en kampanje som promoterte østukrainske varer og tjenester, og muligheter for forretningsinvesteringer. En annen NGO som jeg jobbet noe for, fortsatte å sende fortvilte påminnelser om at folk langs frontlinjen fortsatt levde uten helsetjenester, transport eller til og med vannforsyning.

Ingen snakket mye offentlig om at konflikten eskalerte og hvordan man skulle forberede seg på det som kunne komme. Organisasjonene var mest frustrert over at interessen nå i hovedsak var fokusert på militær utvikling, og ikke sivil.

En talsperson for byrået fortalte meg at når det gjelder humanitære behov, var situasjonen på bakken «ikke noe nytt».

Og så skjedde det utenkelige – «noe nytt».

Slettet med jorden

De siste ukene har den infrastrukturen i Donbas som i sin tid var blitt reparert av humanitære programmer, og de bygningene som ble gjenoppbygd og utstyrt ved hjelp av utviklingstilskudd, vært under konstant bombardement.

De gjenreiste og forsterkede helseinstitusjonene og skolene har kollapset.

Folk gjemmer seg igjen i kjellere og tilbereder den lille maten de har over åpen ild.

Et sykehus i Vuhledar hadde nettopp fått nye vinduer, da Oleh så dem alle bli sprengt ut av en klasebombe 27. februar. Fire medisinske arbeidere ble drept og seks ble såret.

Mens krig nå rammer hele landet, er situasjonen i byene i Donbas verre enn den var i 2014. Og de internasjonale hjelpeorganisasjonene er ikke der.

De stoppet feltprogrammer i det østlige Ukraina i løpet av dager, til og med timer, etter den nye invasjonen. Ansatte som ble igjen på kontorer i Kramatorsk, Mariupol og Sievjerodonetsk blir beskutt og isolert.

Fra nye kontorer som raskt ble opprettet i Vest-Ukraina, eller over grensen til Polen eller Slovakia, prøver byråer med en åtteårig historie i Ukraina å avhjelpe den massive nye krisen – minst 12 millioner mennesker anslås å ha behov for humanitær bistand ettersom sivile over hele landet har blitt vilkårlig, men målrettet angrepet. Forsyningslinjer har blitt forstyrret, og viktige tjenester i frontlinjeområder har kollapset.

---

Fakta om hjelpebehov i Ukraina

• 12 millioner mennesker har flyktet fra sine hjem siden krigen begynte 24. februar. Over 7 millioner internt i Ukraina, 5 millioner i nærområder og til andre land.
• 12 millioner mennesker i Ukraina beregnes å ha et behov for humanitær hjelp.
• Minst 199 helseinstitusjoner har blitt angrepet. Hundretusener er uten vann og elektrisitet.
• UNICEF regner med at 2 millioner barn allerede har flyktet fra Ukraina.

Kilde: Flyktninghjelpen/NCR

---

Fordrevet på nytt

Ifølge FN er de mest intense fiendtlighetene og de høyeste sivile tapstallene fortsatt i Donbas. Den ukrainske regjeringen har oppfordret alle innbyggere til å forlate regionen, ettersom Russland nå har flyttet sine styrker dit etter å ha blitt presset tilbake fra Kyiv. Det er stadig vanskeligere å finne ut hva som skjer i småbyene på eller i nærheten av det som før var frontlinjen.

Jeg klarte nylig å få snakket med Oleh, den frivillige som en gang tok meg med til Marjinka. Han har blitt fordrevet fra enda et hjem på grunn av krig, men hjelper fortsatt andre langs veien. Under beskytning leverer han brød, pasta og bleier – som om det er 2014 igjen.

Etter angrepet på sykehuset i Vuhledar hjalp han til med å plukke opp likene. Nylig ble varebilen hans nesten truffet i en skuddveksling.

«Marjinka blir utslettet fra jordens overflate», fortalte han meg. «80 prosent av det du vet om der, er borte nå».

Jeg tenker på tingene jeg kjenner fra Marjinka: en ny lekeplass for barn; en «siste klokke»-feiring for å markere slutten av skoleåret; leende kvinner i bakeriet som lette gjennom komiske, donerte klær mens de ventet på å ta en korowai fra ovnen – et festlig bryllupsbrød de hadde dekorert med blomster og stjerner.

«Marjinka blir utslettet fra jordens overflate», fortalte han meg. «80 prosent av det du vet om der, er borte nå»

—  Oleh, en frivillig hjelpearbeider, til Lily Hyde

Mine-fare i vakre enger

Jeg besøkte Donbas sist på en reportasjetur sommeren 2021, og kjørte langs hele frontlinjen fra nord til sør. Regionen blir ofte beskrevet som en ødelagt postindustriell ødemark etter krigen, men den sommeren var den vakker. Røde skilt som advarer om landminer var plassert i massevis av ville blomster; åkre med gul hvete glitret under blå himmel.

I små bygder som Zolote bodde det fortsatt folk i ruinene av 2014, uten vann og ingen offentlig transport. I andre byer, som Marjinka, fikk hus, skoler og sykehus nye tak og vinduer. På en folkelig restaurant i Avdijivka var det en stor bryllupsfest. Det var sannsynligvis mitt første besøk ved frontlinjen på åtte år at jeg på nesten en uke ikke hørte et eneste fjernt skudd eller eksplosjon.

I åtte år i Ukraina hadde det humanitære miljøet og utviklingsorganisasjonene forberedt seg på fred. I stedet burde den ha forberedt seg på krig

—  Lily Hyde, Kyiv-basert frilanser

Når jeg ser tilbake på bistandsresponsen i Donbas, er det lett å lure på hvordan vi kunne unngå å forstå signalene. Det er også lett å bli skuffet over at selv med all ekspertisen og infrastrukturen bygget over åtte år, viste både FN og de store organisasjonene seg som uforberedt for dagens krisesituasjon.

Men kanskje var det en feil vi alle gjorde, av optimisme, eller av naivt håp og tro på at humanitære prinsipper kan seire.

I åtte år i Ukraina hadde det humanitære miljøet og utviklingsorganisasjonene forberedt seg på fred. I stedet burde den ha forberedt seg på krig.

---------

Denne artikkelen er skrevet av The New Humanitarian, en uavhengig nettavis som skriver om humanitære kriser, utvikling og bærekraft. Vårt Land har en publiseringsavtale med avisen og står ansvarlig for oversettelse og redigering.