OL er et stykke unna, men disse utøverne vet hva det vil si å trene med «livet som innsats»

Solen brenner huden, det dufter tungt av stråblom, blodet banker i ørene. Det er ikke pust igjen til å klare resten av bakken.

Nina og Nasim kommer til syne blant oliventrærne lengst oppe på stien. De er kommet tilbake for å hente dem som er blitt hengende etter.

– Godt gjort! sier Nina med et smil.

– Bare noen få meter igjen nå, så er vi på toppen, og så er det bare nedoverbakke resten av veien! Kom igjen!

Skoene virker lettere nå, føttene sparker fra på den ujevne veien, å springe sammen gir en ny rytme. Her er aldri noen alene, ikke engang når man løper.

Blant organisasjonene som har engasjert seg aktivt i den humanitære krisen på øya Lesbos, er Yoga and Sport with Refugees et unikt prosjekt. Over nesten fire år har de aktivisert tusenvis av utøvere, for det meste flyktninger, i gratis idrettsaktiviteter i 25 forskjellige grener, fra løping til kung-fu, fra svømming til yoga.

[ 20 år i Afghanistan - dette er krigens kostnad ]

Startet med telt-trening

Mange aktiviteter finner sted i foreningens treningssenter, et par kilometer fra Mytilene sentrum, i nærheten av Mavrovouni-leiren, den eneste flyktningeleiren på øya som er i bruk.

– I begynnelsen hadde vi bare et telt, sier Estelle, den 29-årige franske kvinnen som stiftet Yoga and Sport. – Så fant vi dette varehuset. Veggene var helt svarte av røyk, så det krevde mye arbeid å forvandle det til et treningssenter.

Nå er det treningsmaskiner, treningsmatter og en fargerik klatrevegg i rommet.

Nabiullah henger noen nyvaskede kimonoer til tørk i solen på gården foran senteret.

– Jeg har vært frivillig her i noen uker nå, og ut over å drive treningssenteret sammen med de andre, holder jeg også på med litt boksing og løping, men først og fremst elsker jeg klatring.

Han er en afghansk flyktning på 20 som kom til Hellas for ett år og åtte måneder siden. I ett år var han i den beryktede Moria-leiren, som brant ned i september 2020, og i åtte måneder har han bodd i Mavrouni-leiren, som kalles Moria 2.0 på grunn av de umenneskelige forholdene der.

Isolasjon og uro

Bak tårn og piggtråd lever 6500 mennesker i telt, politiet patruljerer til stadighet gjennom gatene i leiren, og vanntilførselen og de sanitære forholdene er mangelfulle.

– Ofte må man insistere på å få forlate leiren i et par timer, og inne i Mytilene blir man alltid holdt under oppsikt av politiet. Det er viktig å komme seg ut av leiren, for å treffe andre, forklarer Nabiullah, – så man ikke blir helt sprø.

Ifølge en rapport fra Leger uten grenser som ble offentliggjort 10. juni, er den mentale helsen og psykososiale velferden til de som bor i leirene, i ekstrem fare. Rapporten tegner opp en dramatisk situasjon, fem år etter avtalene mellom EU og Tyrkia.

I denne situasjonen er det at Yoga and Sport prøver å bryte isolasjonen.

– Vi har valgt å ikke arbeide inne i leiren; ved å drive aktiviteter utenfor gir vi folk anledning til å komme seg ut fra leiren og dens dynamikk, forklarer Nina, en 26-årig hollandsk kvinne som bistår Estelle i å drive foreningen.

Halv ni om morgenen er senteret allerede åpent. Aziz, 24, opprinnelig fra Kongo, er kroppsbygger-trener. Eldre afghanere og unge kongolesere og kamerunere avløser hverandre ved vektstengene, på benkene og med maskinene, der de følger hver sine treningsprogrammer. Aziz står rolig og følger med i rommet, gir råd og ser etter at alt går bra.

[ Norge fortsetter bistanden, men flere flyktninger bekymrer ]

Yogalærer fra Afghanistan

Han bor i Mytilene i et hus i den øvre del av byen sammen med andre instruktører fra foreningen. Blant dem er også de autoriserte yogalærerne Zakhi og Yadullah på henholdsvis 20 og 23, begge opprinnelig fra Afghanistan.

– Nå kan jeg reise, forklarer Yadullah. – Jeg har fått ordnet med papirer, og jeg vil dra til Iran og treffe familien min der, så får vi se.

I skyggen av et sitrontre snakker de med Mohammad og Masume. De er omtrent jevnaldrende, de deler pasjonen for teater, og de er nære venner.

Da jeg kom til leiren, var jeg syk. Jeg hadde mistet all interesse og lyst til å gjøre noe som helst.

—  Zakhi, yogalærer i prosjektet Yoga and Sport for Refugee i Hellas

– Da jeg kom til leiren, var jeg syk, husker Zakhi. – Jeg hadde mistet all interesse og lyst til å gjøre noe som helst. Så gikk jeg til en yogatime, og jeg fant sinnsroen igjen. Det er derfor jeg underviser i yoga, fordi jeg tror det er godt for alle, særlig her.

I den lille havna i Skala Sikamineas, på nordkysten av øya, bøter en fisker revner i et garn. Tyrkia ligger 8,9 kilometer unna, men dette lille havstykket kan bli et liv langt. De bleke restene av redningsvester som de lokale myndighetene har stablet opp ikke langt derfra, i en fordypning utenfor Methimna, sier sitt.

[  Er du «Urbanisten», «Gladliberalisten» eller «Miljø-advokaten»? Ta vår valgomat og finn det ut ]

Druknet nesten

Mahdi kikker ut på det krystallklare vannet hvor hans venner dykker.

– Jeg druknet nesten to ganger, sier han. – Jeg blir redd når jeg får hodet under vannet, men jeg vil lære å svømme.

Han er en afghansk mann på 27 og karismatisk leder for Team Energy på Lesbos, et K1-/kickbokselag som er aktivt både på øya og i Athen. Her har foreningen utvidet sine aktiviteter siden september 2020. I kveld skal Mahdi og karene hans hjem til Nina og Estelle, der de kommer til å sitte klistret til TV-en for å se en Muay Thai-kamp mellom to av Yoga and Sports egne utøvere, Majid og Hamid, som kjemper om Athens Grand Prix.

Fire ganger i uken samler Hamid rundt tretti jenter og gutter i en park i Athen. Parken er tilegnet krigsguden Ares. Som trener er han hard og streng, men han tilfører masse energi. Han er 30 år gammel, av afghansk opprinnelse, men født og oppvokst i Iran, der han begynte med kickboksing da han var ti. Han har kjempet uavbrutt siden, og han har også deltatt i noen internasjonale konkurranser.

– Jeg har hele tiden fortsatt med å trene og undervise. Vi skapte Team Energy. Jeg kom til Europa for å kjempe på et profesjonelt nivå.

Til slutt legger han til: «Sport er mitt liv.»

[ Tillit meir verdt enn millionar ]

Varige vaner

I skyggen under trærne på Exarchia-torget forklarer Estelle mens hun nipper til sin kaffe: – De som fikk papirer og kunne flytte hit til Aten, ville ofte fortsette med sport. Så snart muligheten ga seg, satte vi i gang.

Nina understreker hvor viktig det er å ha begynt virksomheten i Athen, fordi «mens Lesbos bare er et gjennomfartssted, begynner folk et nytt liv her.»

De to unge kvinnene kommer regelmessig til Athen for å holde planleggingsmøter med de tre lokale koordinatorene som driver alle foreningens aktiviteter i Athen. De er alle tre afghanske flyktninger.

Blant dem er Sohaila, som bare er 16 år. Som koordinator arbeider hun med kommunikasjon. Hennes pasjon er Muay Thai, og hun arbeider hardt for å kunne delta i offisielle kamper, og «så snart jeg kan,» sier hun, «vil jeg dra til Thailand,» men hun er allerede en fighter.

Mur rundt leiren

Etter åtte forsøk på å komme seg over grensen mellom Tyrkia og Hellas landet hun på Lesbos i 2019 sammen med sin mor og sin søster. Sohaila får økonomisk støtte fra Yoga and Sport for sitt arbeid for foreningen, og hun har derfor råd til å leie et rom i Aten. Men familien hennes må bo i Malakasa-leiren, fire mil utenfor Athen, en times reise med tog. Den greske regjeringen er nå i ferd med å bygge en høy betongmur rundt leiren.

– Det er en fryktelig situasjon, sier Sohailas mor mens hun heller vann i kjelen for å trekke te til sine gjester. Teltet deres er slått opp inne i det som en gang var leirens gymsal; nå står det dusinvis av telt der, og det er ikke mer plass.

I parken, under de brede grenene til et johannesbrødtre, gir Ehsan kung-fu-undervisning. Blant elevene er Aresh, en 17-årig afghaner. Fem av sine år har han tilbragt i Hellas med å vente på å kunne forenes med sin familie i Tyskland.

– Når jeg har tid, driver jeg med kung-fu. Eshan er en kjempegod lærer og først og fremst en god venn, sier han.

Aresh ordner med forbindingene på hendene og tar på seg de gule hanskene.

– Det er ikke noe «flyktninger og de andre» – vi er alle samme folk, sier han og strammer spennen på den venstre hansken. Det er hans tur til å sparre med treneren, og midt på torget unnviker han slag og stemmer imot, sterkt og presist.

På Zografon friidrettsstadion er det løpetrening. Treneren er Morteza, 19 år, fra Afghanistan. Han begynte å løpe på Lesbos.

– Jeg har allerede vunnet konkurranser i Hellas, sier han, og han sikter høyt, med harde men balanserte treningsøkter.

Etter mer enn 20 km rundt på banen løper han hjem langs Alexandros-avenyen sammen med Nina, mens solen går ned.