«Jeg og 13 andre har jobbet for Norge i perioden 2006 til 2014, en jobb som har satt oss i fare og gjort oss livredde for å bli tatt eller henrettet av grupper i opposisjon til den afghanske regjeringen», skrev afghaneren i et åpent brev til de norske myndighetene i begynnelsen av juli.
Det var Forsvarets forum som først omtalte saken.
Afghanere som hadde jobbet som tolker for nordmenn, fikk opphold etter at Norge trakk soldater ut av Mazar-e Sharif i 2014. Det gjaldt ikke de som hadde hatt andre arbeidsoppgaver i Camp Nidaros. Når Norge nå har trukket seg ut av Afghanistan, og Taliban er på aggressiv fremmarsj, er de ekskludert igjen. De er ikke lenger under norsk kontrakt og får ikke søke på ny.
Afghaneren påpeker at akkurat når han jobbet for Norge og hva han gjorde, ikke betyr noe for Taliban.
Han forteller at han lever i livsfare.
Etnisk og religiøs minoritet
– Jeg er fylt med en overveldende frykt. Jeg er livredd, sier afghaneren til Vårt Land i et videomøte. Av sikkerhetsmessige grunner er han anonym.
Han er i Kabul hos sin nevø og tør ikke dra tilbake til hjembyen Mazār-i-Sharīf. Alle kjenner alle, og Taliban nærmer seg med stormskritt.
Han hevder Taliban har gravd ned en fjernstyrt mine utenfor hans landsted i det nordlige Afghanistan, og på spørsmål om han er headhunted svarer han kategorisk ja.
[ Vårt Land: Det internasjonale samfunn har langt på vei mislykkes i Afghanistan ]
Etter å ha jobbet for utenlandske styrker er han i Talibans øyne regnet som spion og sviker. Dersom Taliban finner ham og får de riktige opplysningene, vil det føre til direkte henrettelse, forteller han. Det kan skje via mennesker som vet hvem han er, eller på en av de mange kontrollpostene de har satt opp rundt om i landet.
Det er farlig å bevege seg rundt.
Også for barna. Han har fem. Han sender dem ikke på skolen.
I tillegg til å ha jobbet for utenlandsk militære, er han og resten av familien hasarer, en religiøs og etnisk minoritet.
Det dobler deres utsatthet i møte med Talibans menn. De deler verken kultur eller livssyn.
[ – Ingen bør tvangssendes til Afghanistan nå ]
– Norge har sviktet meg.
— Afghaner som jobbet for Norge i åtte år
– Det er ingen fremtid for oss
– Norge har sviktet meg, sier han til Vårt Land via sin nevø som oversetter for ham.
«Dobbeltmoralsk» og «urettferdig» er to andre ord som går igjen i samtalen.
– Det er en helt håpløs situasjon. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, sier han og konstaterer ubetinget:
– Det er ingen fremtid for oss her.
– Du etterlater ingen på slagmarken
«Kjære politikere og byråkrater, her er saken i sin enkle og ubehagelige klartekst: Vi gikk på et nederlag i Afghanistan, de som samarbeidet med oss valgte vår side. Du etterlater ingen på slagmarken», skriver tidligere sjef i Hæren, Robert Mood, i en kommentar om saken.
Til Vårt Land er han klar i sin tale.
– Det å være en god alliert handler om å være god mot de vi jobber sammen med ute i verden.
– Dette er moralsk forkastelig og en dårlig investering i muligheten til å ha lojale lokale i utlandet for øvrig.
I likhet med afghaneren Vårt Land har snakket med, viser Mood til hvordan Frankrike, Tyskland og Storbritannia har løst situasjonen.
– Det er godt belegg for å si at Norge kommer ut blant de aller dårligste når det gjelder vårt renommé og muligheten for fremtidig ansatte.
– For de som er der nede, handler det om liv og død.
[ Etter 20 år som verdens største bistandsmottager er landet fortsatt helt avhengig av hjelp ]
– Det å være en god alliert handler om å være god mot de vi jobber sammen med ute i verden.
— Robert Mood, tidligere sjef i Hæren
Mener Norge har et åpenbart ansvar
– Situasjonen i Afghanistan er blitt veldig dramatisk i løpet av den siste måneden. Taliban har hatt stor militær framgang og tatt kontroll på store områder, såpass at det nok har kommet uventet på alle observatører, sier Kristian Berg Harpviken, Afghanistan-ekspert og forskningsprofessor ved PRIO.
– Det er delvis fordi de setter et veldig militært trykk, men også at de fremforhandler lokale avtaler, for eksempel avtaler om å verge livet om de går med på dem. Det er ikke bare det som skjer på slagmarken som er avgjørende for fremgangen.
– Hvilket ansvar har Norge?
– Generelt sett har Norge et ansvar som deltaker i en internasjonal intervensjon som var dårlig fundert og med liten mulighet til å lykkes, mens når det gjelder de 14 har Norge åpenbart et ansvar for å tilby beskyttelse for de som har behov.
– Det er veldig mange tidligere militære ledere som har vært i Afghanistan, som nå er tydelige og klare på hva de mener. Det er ikke de samme som er aktivister på migranters vegne, som i andre saker.
– Jeg tror vi vil se en bevegelse i posisjonen fra myndighetene her, sier Harpviken.
Han understreker imidlertid at spørsmålet kommer opp i en situasjon hvor det innvandringspolitiske klimaet er lite gjestmildt, og at spørsmålet er komplisert: det er langt flere enn disse 14 som har gått i bresjen for Norges prosjekt. Flere av dem har ikke stått på noen norsk lønningsliste.
– Legges ikke opp til fornyet vurdering
Tirsdag fortalte statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Lars Jacob Hiim (H), at det ikke legges opp til noen fornyet vurdering for de 14 afghanerne som jobbet for Norge fra 2006 til 2014 på Camp Nidaros.
I samme sak i Forsvarets forum tar flere politikere til ordet for å gi afghanerne opphold. Det samme har VG og Dagbladet gjort på lederplass.
Vårt Land har forsøkt å få en ny kommentar fra Justis- og beredskapsdepartementet, men har ikke lyktes.
