Angrepet på fortida

Det tok 25 dager å rive dem ned, de to enorme Buddhastatuene som hadde våket over Bamiyan i Afghanistan i nesten 1400 år. Ifølge øyenvitner som senere fortalte sin historie til BBC skjøt først Taliban på statuene med maskingeværene sine, før de begynte å sprenge dem bit for bit.

Til alle tider

Tilintetgjørelsen av Buddhastatuene i Bamiyan i 2000 markerte starten på to tiår som har gått hardt utover vår felles kulturarv, og da spesielt monumenter mange holder hellig. Men slik angrep er ikke noe nytt ifølge arkeolog ved Det norske institutt i Roma, Samuel Hardy.

– Under både de store verdenskrigene, og før det i kolonitiden, ser vi ødeleggelse av kulturelle og religiøse bygninger, det handler om å få kontroll, det handler om å utslette folks identitet. Det nye er kanskje oppmerksomheten dette får.

Hardy forteller at oppmerksomheten først kom med krigene i Jugoslavia, det var også i etterkant av disse han selv var i Bosnia for å se på ødeleggelsene.

– Der var det en ødelagt bygning, noen hadde skrevet på veggen: «skriv om oss, stans folkemordet».

Bevisst strategi

Koblingen mellom ødeleggelse av kulturelle og religiøse bygninger, og krig og folkemord var lenge oversett, mener Hardy. Det var også handelen med antikviteter som ofte kom ut av krigsområder. Utover nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet så forskere og arkeologer at det stadig dukket opp gjenstander på det internasjonale samlermarkedet som antagelig stammet fra områder som Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Syria og Libya.

Selv startet Hardy sin forskerkarriere på Kypros. Siden har han blant annet jobbet for FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur i Midtøsten (Unesco) og undervist studenter i Oslo om sammenhengen mellom krig og ødeleggelse av kulturminner.

Og det var i Midtøsten at denne sammenhengen skulle bli svært tydelig. Under invasjonen i Irak utviste ikke amerikanske tropper noen videre kulturell varsomhet da de brukte historiske og religiøse steder som base for troppene sine. I 2003 vakte det oppsikt da amerikanske soldater hadde tatt seg til rette i oldtidsbyen Ur i Irak, ansett som fødestedet til Abraham. På samme tid ble nasjonalmuseet i Bagdad plyndret.

Og så ble kulturminnene en del av selve krigen. I 2006 ble al-Askari-moskeen i Samarra sprengt av en serie bomber. Moskeen, som anses som et av de helligste stedene i verden for sjiamuslimer, utløste en serie angrep mot landets sunni-minoritet. I den sekteriske krigen som fulgte, fikk også andre religiøse minoriteter gjennomgå, så også moskeer, kirker og andre hellige steder.

– Med framveksten av Den islamske staten ble det veldig tydelig. Da ble det også et fokus på den finansielle delen av dette; å selge plyndrede skatter var jo en måte for dem å finansiere virksomheten sin på, opplyser Hardy.

Den islamske staten Levanten (ISIL) vokste fram i ruinene av opprøret i Syria. Det var spesielt i 2014 og 2015 gruppen ekspanderte i et område hvor hele ni av de mest truede kulturminnene i verden befinner seg. Syria selv omtales som «et stort utendørs museum» og huser blant annet romerske templer og gravsteder, kirker og klostre fra kristendommens første tid, korsfarerborger og moskeer.

Som amerikanerne tok ISIL seg også til rette blant ziggurater i Irak. Men gikk mer systematisk til verks. En 4000 år gammel ziggurat, en type pyramide, ved Nimrud ble jevnet med jorden ved hjelp av bulldosere. Bulldosere ble også brukt da oldtidsbyen Palmyra, og dets Baal-tempel ble ødelagt. Både nord i Syria og i Irak, ble klostre ramponert mens Jonahs grav ved Mosul ble sprengt. En målbevisst strategi fra ISIL mener forskere i dag, og hånd i hanske med en videre fordrivelse av minoriteter i regionen.

[ ISIL raserte kloster ]

– Ødeleggelse av kulturminner var også en del av ISILs folkemord på yezidiene og deres kultur. Dette er noe vi ser igjen og igjen, å angripe kulturminner og religiøse bygninger, i Irak og Syria, i Mali, er en del av en bevisst strategi for å utslette en kultur, forteller Hardy.

Vandalismen har også et annet formål, og det er å sørge for at de overlevende ikke kommer tilbake.

– Hvilke flyktninger vil returnere til et sted der deres kulturelle og religiøse bygninger er ødelagt? Hvilke flyktninger vil returnere til et sted der deres mulighet for å praktisere egen religion er blitt angrepet?

Også i Israel og de palestinske områdene har kulturminner lenge vært under press. Konflikten mellom Israel og palestinerne har ført til at både Gamlebyen i Jerusalem, og palestinske olivenlunder i landskapet rundt, står på lista over verdens mest truede kulturminner. I 2017 førte Unesco også opp gamlebyen i Hebron, med patriarkens grav på lista, noe som endte med at både Israel og USA trakk seg fra organisasjonen. Men Unesco har liten reell makt, forteller Hardy. De kan tilby trening og råd, men kan jo ikke gripe inn når et monument eller en samling gjenstander er truet.

– Unesco har ingen måte å tvinge noen til å handle på, det er ikke en institusjon som kan sende inn tropper. Men de kan tilby støtte til folk som kanskje er på bakken og som gjør det de kan for å redde kulturminnene sine.

Dømt i Haag

For de virkelige heltene i denne historien er folk selv. Både i Midtøsten og i Afrika har lokale arkeologer, historikere og konservatorer forsøkt å redde unna og gjemme gjenstander der krigførende parter eller plyndrere har fart fram.

Det skjedde ikke minst i Mali. På bare tre dager i 2012 ble 11 av Timbuktus 16 mausoleer på verdensarvlisten ødelagt. Da islamistene året etter ble tvunget ut av byen, satt de fyr på Vest-Afrikas største samling av eldre islamske tekster, oppbevart ved Timbuktus bibliotek. Deler av denne skatten ble reddet, takket være lokalbefolkningen og en snarrådig bibliotekar, som gjemte unna store mengder manuskript.

Senere ble Ahmad al Faqi al-Mahdi selv fra Timbuktu, dømt av Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC) for å ha ledet vandaliseringen. Saken var den første noensinne der plyndring og ødeleggelse av kultur ble prøvd som en krigsforbrytelse. En angrende al-Mahdi ble idømt ni år i fengsel.

Hardy tror straffeforfølging er viktig. Ikke alle islamister vil være angrende som Al-Mahdi, men det er jo også andre som tjener på selve plyndringen og handelen med gjenstander som ofte følger i kjølvannet av angrep på selve monumentene. Det kan være politikere, byråkrater eller antikvitetshandlere som kan settes under sanksjoner eller havne i fengsel. Etter dommen mot Al-Mahdi fulgte Sikkerhetsrådet opp med en resolusjon mot omsetning av gjenstander fra ISILs områder.

– Det er viktig å få straffeforfulgt disse sakene, å få vist fram at dette kan ha følger, og at det er alvorlig. Noen av de som står bak, som islamistene i ISIL, bryr seg ikke, men her er det et helt nett av folk som omsetter og kjøper gjenstander. De må vite at det kan få følger.

[ Brent ords taktikk ]

[ Lukten av Nardus i Palmyra ]

---

Kulturminner i fare

• Kulturminner, og særlig religiøse kulturminner, er et mål i seg selv i moderne krigføring. De siste tjue årene har UNESCO overvåket kulturminner og landskap som er spesielt truet. 25 av verdens mest truede kulturminner befinner i seg i omstridte områder eller i områder med krig.
• I Syria er det seks kulturminner som har status som spesielt truet, i Libya er det fem, Irak og Mali har tre oppføringer hver.
• Å vandalisere eller ødelegge kulturminner er ansett som en krigsforbrytelse. I 2016 ble malieren Ahmad al-Mahdi dømt til 9 års fengsel av den Internasjonale straffedomstolen (ICC) for å ha beordret vandalisme og ødeleggelse av kulturminner i Timbuktu.
• Sikkerhetsrådet vedtok i 2017 resolusjon 2347 som fordømmer ødeleggelse av kulturminner. Resolusjonen pålegger også medlemsland å ikke handle med gjenstander som kan stamme fra krigsområder, med særlig henblikk på gjenstander som stammer fra ISILs områder i Syria og Irak.

Kilder: Unesco, ICC

---