Mistet fem medlemmer av familien i angrepet - én ble drept, og fire kidnappet

Flere hundretalls mennesker har samlet seg i en stille protest foran det israelske parlamentet i Jerusalem. Det er 7. november, og 30 dager har gått siden angrepet som vendte landet på hodet. Folkemengden lager knapt en lyd. Noen står med tente lys, andre holder opp plakater. De har alle alvorlige, tunge blikk.

De fremmøtte har én av to agendaer. Eller kanskje begge samtidig. Å uttrykke misnøye over myndighetene og statsminister Benjamin Netanyahu, samt å hedre gislene som ble tatt 7. oktober.

Kravet er tydelig. De vil ha gislene hjem – nå.

Peker på statsministeren

– Det er bare han som har skylden. Han ødela oss, og han ødela det elskede landet vårt, sier gymlæreren Rachel. Hun holder en plakat over hodet, med bilde av ansiktet til Netanyahu dekket av en blodig hånd.

– Jeg får ikke sove på grunn av ham. Det er så mye sinne, forteller hun.

Likt med flere av de fremmøte mener Rachel at Netanyahu og den sittende regjeringen ikke har gjort nok for å bygge fred, og at han personlig er ansvarlig for å ikke ha avverget angrepet 7. oktober.

– Vi ville ha en tostatsløsning, og vi ville ha fred. Men det vil ikke velgerne hans, de israelske bosetterne på vestbredden.

Rachel hevder at store deler av de militære styrkene var utplassert ved Vestbredden før angrepet, for å beskytte bosetterne.

– Det var nesten ikke igjen noen soldater som kunne vokte grensen til Gaza, og beskytte menneskene i Kibbutzene i sør. Han bryr seg ikke noe om Kibbutzene, fortsetter Rachel.

Flere kibbutzer langs grensen til Gaza ble hardt rammet under Hamas sitt angrep. Mange av beboerne i kollektivene ble enten drept eller bortført.

– Beboerne i kibbutzer har alltid vært fredssøkere, sier Elena, en annen demonstrant i folkemengden.

– De var broen mellom Israel og Palestina, men nå er denne broen ødelagt.

Hun mener også statsministeren har skylden.

– Han var ikke en fredssøker, og da kommer ikke freden til deg. Hvis du vil ha fred, må du lete etter den.

En hel gren av familien er borte

—  Irit Munder

Forlanger frigjøring

Rett ved Elena holder en annen kvinne opp en papplate med teksten; «1 dag var utenkelig – 30 dager er uforståelig. Få de hjem!» .

– Det er ene og alene det viktigste i dagens situasjon. Gislene må hjem, alle 240, sier hun til Vårt Land, med et tydelig punktum i stemmen.

Frigjøringen av gislene sies å være en av hovedårsakene til Israels beslutning om å gå inn i Gaza med en militæroperasjon som i skrivende stund har tatt livet av over 10 000 sivile – inkludert 4000 barn, ifølge palestinske helsemyndigheter.

Flere av demonstrantene holder opp bilder av kidnappede venner og familiemedlemmer. På muren som strekker seg rundt parlamentet er det også hengt opp hundrevis av plakater med ansiktene, alderen og navnene på samtlige som fortsatt sitter i fangenskap på Gaza. Lignende plakater henger nå gatelangs over hele Israel, til minne om de savnede.

Fire av ansiktene på plakatene tilhører Abraham (78), Ruti (78), Keren (54) og Ohad (9) Munder. Alle ble tatt fra Kibbutz Nir Os, rett utenfor Gaza, i angrepet 7. oktober.

Kvelden før møtte Vårt Land familien til de fire savnede, på en landlig Kibbutz utenfor landsbyen Baka el-Garbiya nord for Tel Aviv. Grensen til vestbredden er kun noen hundre meter lenger øst.

Foran porten må vi snirkle bilen mellom nylagde barrikader av betong. En vakt med maskingevær rundt skulderen vifter oss forbi i riktig retning. Sikkerhetstiltakene ble innført etter 7. oktober.

Overrasket på helligdag

Vi slår oss ned rundt hagebordet på balkongen til 36 år gamle Barak Munder. Med oss er søsteren hans, Irit Munder. På bordet kommer kopper med hjemmelaget te – med mynte og andre urter fra egen hage.

Innenfor verandadøren er konen og hans to barn. De trenger ikke høre historien igjen.

– La oss ta det fra starten, sier Barak.

Det var tidlig om morgenen 7. oktober, en dato for både Sabbat og flere jødiske helligdager samtidig. Barak lå i sengen og så på TV sammen med barna. Da han tilfeldigvis så mobilskjermen lyse opp, la han merke til at låseskjermen inneholdt en lang rekke varsler om rakettangrep rundt i Israel.

Vi hadde aldri i vår villeste fantasi kunne forestilt oss at dette kom til å skje

—  Barat Munder

– Vi er vant med rakettangrep her i Israel, det er derfor vi lager så mange bomberom, også i kibbutzene, sier Barak.

– Mentaliteten vår er at hvis vi har trusler, så bygger vi oss ting som gjør oss trygge, enten bomberom eller gjerder og murer, sier søsteren Irit.

Men familien forsto raskt at selv ikke bomberommene var trygge denne dagen.

Sjokk

Barak satt som limt til telefonen, og fulgte med på nyheter og sosiale medier. De så Hamas-krigere som brøt seg gjennom muren og angrep Kibbutzer og landsbyer i nærheten av grensen til Gaza.

– Vi hadde aldri i vår villeste fantasi kunne forestilt oss at dette kom til å skje – det var totalt uventet, sier Barat.

Utpå dagen kom han over en videosnutt fra en av Hamas-krigerne.

– På videoen, som han la ut på sosiale medier, skrøt han om at de hadde kontroll på Kibbutz Nir Os, og en til. Da tenkte jeg: å faen!

I Kibbutz Nir Os bodde nemlig onkelen, tanten og fetteren – Abraham, Ruti og Roer.

Fetteren hans, Roer, var alltid pålogget på sosiale medier, forteller Barak. Fra tidlig om morgenen hadde Roer lagt ut flere innlegg på Facebook. Men plutselig hadde oppdateringene stanset.

– Jeg forsøkte å sende melding, men jeg fikk ikke svar. Da forsto jeg at noe var galt. Han svarte meg alltid umiddelbart.

Roer var skutt og drept.

Barak var på denne tiden også uvitende om at to andre familiemedlemmer hadde besøkt onkelen og tanten i Nir Os denne helgen – kusinen hans Keren (54), med sønnen Ohad (9).

Alle fire ble kidnappet og ført til Gaza av Hamas-krigerne.

– En hel gren av familien er borte, sier Irit.

Hele 80 mennesker fra Nir Os ble tatt som gisler under angrepet, og opptil 30 ble drept, forteller Irit.

Mange spørsmål

I kjølvannet av angrepet, dukket spørsmålene opp, sier Barak.

– Onkelen og tanten min er gamle, og de trenger medisinene sine. Tok Hamas med seg disse?

Han lister opp utfordringene til onkelen Abraham.

– Han ser dårlig, hører dårlig, og kan ikke gå. Han er avhengig av mobilitetsscooter for å komme seg rundt, men denne var også savnet fra huset hans, så kanskje de tok den med for ham?

Barak innrømmer at måneden etter angrepet har vært tung.

– Jeg trodde jeg skulle bli gal. Det er ingen som jobber, og all tid går bare til tenking og undring.

– Det er så mange spørsmål. Vet de at sønnen deres ble drept? Hvor er de? Ser de dagslys? Hvem gir medisiner til dem? Hvem hjelper Ohad med å børste tennene? Jeg har sett hvordan tunnelene på Gaza ser ut – hvordan skal onkelen min klare å bevege seg der nede?

---

Ofrene

Minst 241 sivile og soldater holdes som gisler av Hamas på Gazastripen etter angrepet 7. oktober.

Fem er satt fri. 40 er savnet.

Hamas hevder at rundt 50 gisler og krigsfanger er drept i israelske luftangrep.

Rundt 1.300 mennesker, blant dem minst 31 barn og over 300 soldater, ble drept i Hamas-angrepet 7. oktober, ifølge Israelske myndigheter.

Minst 10.569 er drept i israelske luftangrep mot Gazastripen siden 7. oktober, hvorav 4324 barn, ifølge palestinske helsemyndigheter.

---

Lever med et håp

Igjen og igjen tar Barak seg i å sitte med én tanke – et håp om å få se de alle igjen. Men veien dit er han usikker på.

– Det er så komplekst. Kan de bli frigitt? Eller byttet mot palestinske fanger? Det er det ingen som vet nå, og vi må bare stole på at myndighetene og soldatene gjør det riktige.

– Og vi stoler på Gud, sier Irit.

– Jeg stoler på solen, sier Barak i retur.

– Jeg mener at folk innerst inne er gode. Men ideer og religioner kan få deg til å gjøre vonde ting – og gode ting.