Stille etter stormen

Tap av sin nærmeste ledsages som regel av omsorg og støtte fra menneskene rundt en, skriver Steinar Ekvik.

Publisert Sist oppdatert

Han satt og kjente på stillheten. En underlig og noe overraskende stillhet etter de mest intense måneder i hans liv. I løpet av denne korte tiden var livet helt forandret. Fra en side sett var alt som hadde skjedd mer enn nok til å fylle et par år med all sin dramatikk. Sett fra en annen synsvinkel, hadde tiden gått så uendelig fort. Dagene hadde vært så intense. Sykdomsfrembrudd, behandlinger, usikkerhet. Berg og dalbane-følelser mellom håp og nye skuffelser. Alle følelsene, alle reaksjonene hos andre nære og kjære. Forhold til jobb og andre oppgaver som skulle gjøres skulle man også finne tid og overskudd til. Så dødsleiet, avskjeden, begravelsen, minnesamværet, alle blomstene, klemmene, varme håndtrykk, gode besøk. Alt som ble bakt, middagsinvitasjoner og støttende telefonsamtaler og trøstende brev. Alt hadde på forskjellig vis vært godt og støttende i en vond og krevende tid.

Men nå var alt så forunderlig stille. Det er ikke så mange ukene siden begravelsen fant sted. Postkassen inneholder plutselig ikke flere brev enn vanlig. Telefonen har stilnet av, og dørklokka hadde vært uvirksom helt siden pjokken fra nabolaget kom for å selge lodd for noen dager siden. Det gjorde det sikkert ikke bedre at det nå var sol og sommer. Han kunne jo ikke vente at folk skulle sitte hjemme for å holde han med selskap. Men ikke alle var bortreist. De fleste hadde både fasttelefon og mobil og tellerskritt igjen på kortet for de som brukte det. Kort, frimerker og penner finnes på hvert gatehjørne både i inn og utland. Det kjentes som det gamle uttrykket som snakker om at «det ble stille etter stormen». Han visste godt at det kunne ikke fortsette med så mye oppmerksomhet og kontakt som det hadde vært i den første tiden rundt begravelsen, men at overgangen og kontrastene skulle være så store, det var han ikke forberedt på.

Denne opplevelsen har mange hatt. Ikke bare de som mistet en av sine kjære rett før sommerferien. Dette skjer året rundt. Det er først når det har gått noe tid at du virkelig oppdager hvem du kan regne med i livet, hvem som forstår at sorg tar tid, hvem det er som virkelig tilbyr deg et slitesterkt vennskap og som ikke velger den letteste veien ut av det hele. Det er lett å bli bitter og skuffet i en slik periode. Den som sitter igjen har fått nye og store behov som vedkommende ikke kan dekke alene. Det er behov som krever et fellesskap både fra enkeltpersoner, og også fra større fellesskap. Ingen pårørende kan forlange at de skal være sentrum for alle andres liv. Hver enkelt må få lov til å ta tak i sine egne liv, prosjekter og gjøremål. De må også få lov til å bruke tid på ting som i en pårørendes øyne kan synes helt uten mening og betydning. Det underlige er at så mange forsvinner helt eller at det blir overraskende lang tid mellom hver gang det kommer en telefon, en invitasjon eller et stikk-innom-besøk. Det er kontrasten mellom det voldsomme og intense og til ingenting som overrasker så mange.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP