Skulle kjøpe kaker. Fant hatmeldinger som kakepynt 

Da skribenten Josie Glausiusz skulle kjøpe kaker på et bakeri i hjembyen Modi'in i Israel ble hun «kvalm av sinne» da hun så hva som var skrevet i glasuren på vannbakkelsene som lå til salgs:

«La IDF klippe dem ned».

Det hebraiske navnet for klippe, som i «klippe plenen» (engelsk «mow the lawn»).

Men ordet klippe i denne sammenhengen er en eufemisme for noe helt annet enn plenklipping.

«Å klippe plenen» eller «gresset», er et uttrykk for å bruke straff og avskrekking for å holde situasjonen i Gaza under kontroll til neste runde.

Uttrykket beskriver også korte, effektive operasjoner for å holde en viss kontroll, som å holde gressplenen i sjakk.

– Å klippe plenen betyr i denne sammenhengen at Israel skal fortsette å bombe Gaza, skriver Glausiusz i et debattinnlegg i avisa Haaretz.

– Det er mer akseptert enn tidligere å komme med hatefulle ytringer. De har alltid vært der, men ikke så tydelig om nå, sier hun til Vårt Land.

– Hva sier det om det israelske samfunnet?

Hun reagerte sterkt da hun så kakene, fylt med vaniljekrem, klare for å nytes av barn og voksne, var merket med et voldelig budskap.

– Hva sier det om et samfunn som selger vannbakkels med oppfordring til IDF om å ødelegge Gaza mens palestinske barn står i matkø uten mulighet til å få en eneste kjeks, skriver Josie Glausiusz.

Hun stiller seg også undrende til at så mange feiret uavhengighetsdagen i mai med grillmat mens «60.000 barn i Gaza er underernært».

For et år siden skrev et knippe akademikere, forskere, journalister, tidligere diplomater og medlemmer av Knesset brev til den israelske riksadvokaten: 

– Det er første gang vi kan huske at eksplisitte oppfordringer til å begå grusomme handlinger mot millioner av sivile har blitt en legitim og vanlig del av den israelske debatten.

«De fortjener å dø, alle sammen»

De reagerte på uttalelser som:

•  «Det er ingen uskyldige i Gaza, ingen vanlige sivile»
• «Atombombe på Gaza er en mulighet»
• «Gaza bør jevnes med jorden»
• «De fortjener å dø, alle sammen».

Et år senere har ikke retorikken i det offentlige rom blitt bedre siden i fjor, snarere tvert imot.

Blant dem som kommer med de sterkeste ytringene, sitter flere i Benjamin Netanyahus regjering;

 – Endelig skal vi okkupere Gazastripen. Vi er ikke lenger redde for å bruke ordet okkupasjon, uttalte finansminister Bezalel Smotrich. 

Sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir sa dette om nødhjelp til Gaza i begynnelsen av mai:

– Jeg forstår ikke hvorfor vi trenger å gi dem noe som helst, de har nok mat der. Vi bør bombe matreserven til Hamas.

Kontroversielle Ben-Gvir og Smotrich hører begge til på ytterste høyre fløy, og uten dem ville ikke Benjamin Netanyahu hatt flertall i nasjonalforsamlingen Knesset.

FN: – En dråpe i havet

Israel gjenopptok nødhjelpsleveransene til Gaza på mandag etter en nesten tre måneder lang blokade som har fått FN og internasjonale organisasjoner til å slå alarm om en nær forestående sultkatastrofe.

Det er uklart hvor mye av nødhjelpen som hittil har nådd fram til innbyggerne på Gaza. Torsdag sa Palestinsk Røde Kors at ingen nødhjelp er nådd fram til sivile ennå.

Nødhjelpsleveransene som hittil har kommet inn til det krigsherjede territoriet, beskrives av FN som «en dråpe i havet». Før krigen ble det i gjennomsnitt kjørt inn 500 lastebiler med forsyninger til Gazastripen hver eneste dag.

– Bare to timer unna med bil

Ayelet Harel bor nær hovedstaden Tel Aviv. Hun er direktør for Parent´s Circle, en organisasjon for israelere og palestinere som har mistet sine kjære.

Ayelets eldste bror ble drept i den første Libanon-krigen. Det var i 1982. Ayelet var 16 år, han var 19. 

Hun stiller det samme spørsmålet som Josie Glausiusz:

– Hvordan kan det ha seg at millioner av israelere, rasjonelle og moralske mennesker som har levd et hverdagsliv uten å ense uhyrlighetene som skjer i vårt navn i Gaza, bare en eller to timer unna med bil?

Harel sier til Vårt Land at organisasjonen hun leder har fått flere medlemmer etter 7. oktober. 

Men hun mener at samfunnet har hardnet til, på begge sider. Det bekymrer henne.

– Israelere er ikke onde mennesker. Palestinere er ikke det, heller. Vi gjør bare onde ting mot hverandre. Jeg kan ikke forstå hvordan folk i Israel kan leve med det som skjer i Gaza, sier hun.

Ayelet Harel er fortvilet og spør: – Hva skjedde med oss? Hvor har medfølelsen og det medmenneskelige ansvaret blitt av?

Hun svarer selv med:

– Jeg mener vi er litt hjernevasket. 7. oktober var ufattelig grusomt. Det gir oss likevel ikke rett til å gjøre det vi gjør i Gaza nå.