Skammens språkløshet
I mange kristne miljøer har det vært lite rom og språk for selvstendig og kritisk refleksjon om egne og lederes overbevisninger.
– Radikale kristne ungdommer er omtrent så like i sin forskjellighet som ungdommer flest. Deres historier er hver på sitt vis preget av søken etter identitet, tilhørighet, trygghet og tro, skriver Silje Kvamme Bjørndal. Bildet viser unge
og eldre i Frelsesarmeen på 1970-tallet.
Vårt Lands arkiv
Radikale kristne ungdommer er omtrent så like i sin forskjellighet som ungdommer flest. Deres historier er hver på sitt vis preget av søken etter identitet, tilhørighet, trygghet og tro. En søken som for mange av oss varer livet ut.
Min ungdomstid i det som da var landets nest største pinse-
menighet, var absolutt preget av den lidenskapen og det engasjementet som hovedpersonen snakker mye om i VGTV-serien «Frelst». Men jeg hadde en annen type ledere enn hun forteller om. Ledere som oppfordret oss til selv å lese, lære, be og finne ut hva som var Guds vilje og plan for den enkelte.
Selvsagt fikk vi undervisning med en tydelig agenda og selvsagt ble det lagt føringer for hva som var akseptert og anerkjent adferd – noe annet ville være naivt å påstå. Men så finnes det heller ikke et miljø eller en kultur hvor ikke dette skjer, hvor det ikke legges kraftige føringer for hva som er korrekt å si og gjøre.
