Kjære Samlivspanelet,
Jeg skriver på vegne av meg selv og min mann. Vi er foreldre til flotte barn på tre og seks år. Vi elsker dem selvfølgelig mer enn alt annet på jord, men vi blir ofte så fryktelig slitne av å stå i grensesettingssituasjoner. Spesielt gjelder det legging av treåringen som er i en trassig alder. Vi klarer å holde hodene noenlunde kalde, men av og til bobler det over og dumme ting blir sagt.
Det hele blir ikke bedre av alle rådene som florere på internett og TV. Da høres det kanskje rart ut at vi spør om enda et råd, men vi håper på at dere skal ha noe klokt å si!
Beste hilsener 2foreldre.
Kjære 2foreldre,
Som de fleste foreldre kjenner jeg meg godt igjen i deres beskrivelse. Det kan virkelig være utfordrende å sette grenser for barna.
Det oppleves som at de ikke hører etter, særlig når det er ting de ikke vil, som for eksempel å legge seg. Det hele blir bare verre etter en lang dag på jobb og i barnehage. Barn har mange behov og det er vårt ansvar som foreldre å dekke dem.
LES OGSÅ: Ble kjærester etter tre dager – nå har Anne og Per Arne Dahl vært gift i 47 år
Å svømme i et hav av råd
Som dere skriver så er det en overflod av råd der ute. De varierer både i kvalitet og i faglighet, men iblant dem finnes det også mange gode. Ikke alle råd passer for alle og det gjelder også de gode.
Fordi det er et mangfold kan det være lurt å gjøre seg noen refleksjoner om hva som kan passe best til ens egen familie og de utfordringer man selv måtte ha.
En tredjepart, som for eksempel en familieterapeut, vil også kunne bidra til en slik refleksjon. I henhold til det jeg skriver i fortsettelsen kan dere avgjøre om det høres fornuftig ut gitt deres problemstilling. Hvis ja, så kan dere alltids velge å prøve det ut.
Det viktigste for alle barn er å føle seg trygge, å vite at mamma og pappa er der uansett hva som har hendt og hvordan de eller vi voksne har oppført seg
— Kristoffer Whittaker
Velg deres kamper
Man kan ikke vinne alle konflikter. Det blir fort slitsomt, og vil gå utover deres relasjon til barna.
Et råd til dere for å minske sannsynligheten for slik relasjonstretthet er at dere som foreldre må kommunisere godt med hverandre. Bli enige om hvilke kamper det er viktig for dere å ta. Er det legging? Matsituasjonen? Påkledning? TV-titting?
Uansett hva dere måtte bli enig om, så råder jeg dere ikke til å være like strenge på alt hele tiden. En foreldrestil som kombinerer fleksibilitet sammen med forutsigbarhet er kanskje det beste for de fleste barn i vårt samfunn. Vi lever i et samfunn som verdsetter selvstendighet i takt med at barn blir eldre. Denne tilnærmingen både krever og fremmer god kommunikasjon mellom foreldre, og mellom foreldre og deres barn.
Når det koker!
Uansett hvor godt man samarbeider som foreldre vil det hende at det går en kule varmt. I slike situasjoner vil man kunne føle seg sint og irritert, og som dere beskriver – dumme ting kan bli sagt.
Når det bruser i toppen og man merker at man holder på å miste besinnelsen, kan det være godt å minne seg på at man selv ikke har det godt i det øyeblikket. I slike situasjoner pleier jeg å si at det er ikke barnets følelser man ikke tåler, men sine egne. Man kjenner på ubehagelige kroppsfornemmelser, og det er ikke barnets skyld.
Den gode planleggingen man har gjort på forhånd med sin partner, når det gjelder hvilke grenser man har blitt enig om å sette, vil nå gi god uttelling. Når det er på vei til å koke over, så er det din partner som er innbytter og det er du som tar deg en hvil på sidelinjen.
Snakk med ungene. Si hva det er. Ikke vær redd for at det er trist og leit. For det verste er å bli holdt utenfor
— Anne-Cath Vestly
Kunsten å reparere
Når dumme ord likevel plumper ut, er det viktig å gjøre det godt igjen.
For de litt større er det fint å sette ord på det: «Nå sa pappa noe dumt som han ikke mente. Pappa elsker deg alltid, men noen ganger så sier han dumme ting som han ikke mener. Sånne ting skal ikke pappa si. Unnskyld for det». For de litt mindre er det lurt å holde det enkelt. Bruk ord som du vet de forstår. Uansett barnets alder er det godt å følge opp med en god lang klem.
Det viktigste for alle barn er å føle seg trygge, å vite at mamma og pappa er der uansett hva som har hendt og hvordan de eller vi voksne har oppført seg. Det er vårt ansvar å ivareta barna, og det er vi som er de voksne som må tåle å være den “dumme” mammaen eller pappaen.
Lykke til videre med foreldretilværelsen!
Vennlig hilsen
Kristoffer