To av våre voksne barn har til vår store fortvilelse vendt ryggen til oss. Den yngste holder kontakten. Dessverre er situasjonen så fastlåst nå at de to eldste ikke lenger kommer på besøk. De sender heller ikke gratulasjoner på bursdagene våre og ringer ikke. Vi har hatt noen utfordringer i samlivet vårt den siste tiden. Selvsagt har det påvirket barna våre. Men vi har forsøkt å snakke om det. Da kommer bare gammelt «gruff» opp. Vi får ikke helt tak i alt, og forstår ikke helt hva de mener vi skal gjøre med dette nå. Hvordan kan vi komme ut av denne forferdelige situasjonen? Vi vet det finnes samlivskurs, men finnes det noe hjelp å få for en hel familie med voksne barn?
Kjære dere,
Dere setter ord på noe som familier kan oppleve i ulik grad. Familien representerer tilhørighet og sammenheng i livet. Den er forventet å holde sammen i glede og sorg. Spriket kan bli stort mellom de høye forventingene og virkeligheten med krevende og slitsomme relasjoner, slik dere gir et eksempel på. Dere ser kanskje hvordan andre familier holder sammen, og hører om hvor god kontakt de har med hverandre på tvers av generasjoner. Så sitter dere der og opplever at de voksne barna deres vender ryggen til dere. Det gjør vondt.
[ Slik får du stefamilien til å fungere ]
Løsrivningsprosess
Hvordan skal man fortsette å være familie og foreldre for sine voksne barn? De gode båndene foreldre trodde var der, kan oppleves som bindinger som det blir nødvendig for voksne barn å vikle seg ut av. For å finne seg selv og hvem man er, uten mor og far, kan voksne barn noen ganger ha behov for å ta avstand fra opprinnelsesfamilien. Denne løsrivningsprosessen kan være krevende for både foreldre og barn. Det som er ment som omsorg og interesse fra foreldrenes side, kan oppleves som kontroll og kritikk.
Når barna er ute av redet og dere har mer tid sammen, er det normalt å trenge å finne ut av parrelasjonen på nytt. Det verken kan eller skal barna hjelpe dere med.
— Eli Landro
Gammelt “gruff”
Dere skriver at dere har hatt noen utfordringer i samlivet som dere tenker har påvirket barna. Forsøket på å snakke sammen har så langt bare ført til større avstand mellom dere. Jeg tror det er viktig at dere to prøver å finne ut av hva det gamle «gruffet» er. Når barna er ute av redet og dere har mer tid sammen, er det normalt å trenge å finne ut av parrelasjonen på nytt. Det hverken kan eller skal barna hjelpe dere med.
[ VLs sommerpodkast: Fra bagatell til skilsmisse – slik løser du konfliktene i parforholdet ]
Ulike opplevelser
Det som har skjedd har skjedd, og kan ikke gjøres om igjen. De ulike familiemedlemmene har ganske sikkert hver sin opplevelse av hvordan dere har hatt det sammen som familie. Jeg tror at en mulighet for å komme barna deres i møte, er å lytte til deres opplevelser av hvordan det har vært å være dem i dette gamle «gruffet». Lytte etter hva det har gjort med dem. Selv om det som har skjedd ikke kan forandres, kan tanken på det som har vært og følelsene rundt det bearbeides slik at en ny forståelse kan vokse fram. Det kan hende dere får høre noe som dere opplever som urimelig og urett i forhold til slik dere husker at ting faktisk var. Dersom dere da kan klare å holde tilbake lysten til å korrigere, forklare eller forsvare dere, tror jeg mye er vunnet. Prøv å være tilbakelent og rett og slett bare lytt på en måte som gir uttrykk for at det er forståelig at det kunne oppleves slik som det voksne barnet forteller.
Jeg tror det vil være betydningsfullt for om barna skal oppleve seg møtt og forstått av dere. På den måten kan de få eie sin egen opplevelse og få bearbeide den og plassere den i sin egen livsfortelling. Jeg tror faktisk det er det eneste dere kan gjøre. Om det blir mulig for dere som familie å få til en slik samtale, vet jeg ikke. Uansett tror jeg en forutsetning vil være at dere to har snakket godt sammen først, slik at dere står sammen og ikke spiller hverandre ut på sidelinjen. En annen forutsetning er jo at barna selv ønsker en slik samtale for sin egen del. Det kan hende det beste er å møte barna individuelt.
Min kjærleik er også eit rop i motvind
— Åse-Marie Nesse
Mulighet for hjelp
Det er mulig å ta kontakt med nærmeste familievernkontor og be om hjelp. Om dere ikke får med alle barna på en familiesamtale, kan dere to be om veiledning for hvordan dere kan forholde dere til situasjonen. Som jeg allerede har antydet, tror jeg dere trenger å finne ut av dette gamle «gruffet» for deres egen skyld først. Det er antagelig også det beste dere kan gjøre for barna deres.
Lykke til med en krevende prosess!
Vennlig hilsen,
Eli Landro