– Det er ingen motsetning mellom Marx og Messias

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette intervjuet ble først publisert i 2014. I forbindelse med ledervalget i SV, publiserer Vårt Land det på nytt. 25. mai er Kirsti Bergstø gjest i Vårt Land-podkasten Kammerset Live.

– Jeg opplever at jeg har en personlig forpliktelse til å snakke om tro. Det handler både om mitt forhold til det å tro, men også om at jeg er sosialist, feminist og kristen. Det å ta del i det offentlige rom som troende, er viktig for debatten om hvordan demokratiet bør fungere og kirka utvikle seg, sier SV-politiker og stortingsrepresentant Kirsti Bergstø.

Hun kaller seg en av kristen­sosialistene i SV. Hjemme i Nesse­by i Finnmark står leninfiguren og jesusbildet side om side. Hennes største forbilde er Ellisif Wessel, legefrua som kjempet for fattiges kår i Finnmark tidlig på 1900-tallet.

– Det er ingen motsetning mellom Marx og Messias, konstaterer Bergstø.

– Jesus var så konsekvent for de svakeste i samfunnet, likeverd og raushet. Han satte de såkalte skriftlærde på plass og utfordret systemet. Jesus talte for en romslighet i troen som dagens kirke fortsatt er langt unna å leve opp til.

Avgang og motgang

SV-politikeren har sunket ned i en sofa omgitt av jazzmusikk på en kafé i Oslo sentrum, og bedt om svart kaffe i store mengder. Hun snufser av forkjølelse. Det er dagen før Stortinget åpner og Bergstø er tilbake i Oslo som representant for Finnmark og medlem av Arbeids- og sosialkomiteen. I mars 2012 måtte hun gå av som statssekretær i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sammen med statsråd Audun Lysbakken (SV). Hun var pådriver for at Jenteforsvaret ble tildelt penger til å drive selvforsvarskurs, uten at midlene ble utlyst i en åpen anbudsrunde.

Hun pakket sammen og begynte å jobbe som virksomhetsleder i Hjelpetjenesten i hjemkommunen Nesseby. Samme vår fikk hun diagnosen livmorhalskreft og måtte operere bort livmorhalsen og lymfe­kjertlene i bekkenet. Til tross for det er hun blitt alenemor og har ­en ett år gammel gutt i barnehagen. Derfor er hun også konstant forkjølet.

I et innlegg på bloggen Kristen og progressiv forteller Bergstø om hvordan hun hele sitt liv har vaklet mellom tro og tvil:

«Jeg trudde lenge at det breieste fellesskapet jeg skulle ta del i var LO. (...) Før trua på Gud overvant tvilen», skriver hun i innlegget, som ble publisert sommeren etter at hun gikk av som statssekretær. Dette var første gang hun følte at hun formulerte noe tydelig om tro og tok del i det kristne fellesskapet.

– Hva skjedde?

– Jeg har aldri hatt noen stor og euforisk frelseopplevelse. I ungdomstiden prøvde jeg aktivt å gi slipp på barnetroen.

Ytterpunkter

Hun vokste opp med en mor som sang om Jesus og tok henne med på søndagsskolen. Faren var agnostiker og ville ikke tro på noe som ikke kunne bevises vitenskapelig. Så ble han dødssyk av kreft og valgte likevel å tro.

– Jeg ble slitt mellom to ytterpunkter. På den ene siden var trøsten i å skulle se min far igjen, en større mening og troen på det gode. På den andre siden var spørsmålet om hvordan det kan finnes en Gud når noe så fælt kan skje, og hvordan kan man tro på noe så abstrakt som ikke lar seg bevise. Den indre konflikten mellom tro og tvil opplevdes veldig sterk. Jeg tenkte også mye på om det vonde som skjer i livet er en straff. Til slutt måtte jeg innse at selv om jeg hadde prøvd å gi slipp på Jesus, så ga han aldri slipp på meg.

Kristen moralisme

Bergstø var sint på kirka lenge. Hun var sint på historiske overgrep og makt­utøvelse, at lesbiske og homofile ikke var sidestilt med heterofile og at det fortsatt var en debatt om kvinner er like gode prester. Mye av det som sto i Bibelen klarte hun ikke å tro på, og kristen moralisme gjorde henne rasende. Hun var sint på at kirka fikk sendetid i TV og på radio. Så bestemte hun seg for å skille skitt fra kanel. Nå siler hun ut det Jesus sier fra resten mens hun leser Bibelen. Og hører søndagsgudstjenesten på radio når hun kan.

– Jeg fant ut at jeg måtte stille mennesker som gjør onde ting i Guds navn til regnskap for sine handlinger, og ikke la dem komme unna med at de handler på vegne av Gud.

Hun opplever at den «rause folke­kirka» og den konservative delen av kirka i Norge kan leve godt side om side.

– Jeg håper at kvinnekampen og frigjøringskampen gjør kirka mer åpen, men ser ingen grunn til å forlate kirka fordi vi ikke er kommet langt nok. Det er mange ting som forener oss og verdien av å være samlet i et fellesskap er stor. Kirka er nok ikke stedet for revolusjon, fordi det er så viktig at det brede lag av befolkningen kjenner seg igjen i den. Men vi som vil at noe skal endre seg, må ta reformkampen.

Fars omvendelse

Faren var hjemme og kjempet med kreft den våren Kirsti Bergstø skulle konfirmeres. Under overhøringen dagen før konfirmasjonen måtte han på sykehuset. Han rakk å komme tilbake til seremonien, og fikk dø hjemme samme høst. En kveld ba han datteren om å lese Fadervår for ham for første gang.

– Konfirmasjonen endret betydning da jeg innså at jeg faktisk inviterte familien som bodde langt borte på en avskjedsfest. Man er privilegert når man kan gjøre det. En begravelse kjennes sjelden som et godt nok farvel.

– Hva gjorde det med deg da faren din ble troende før han skulle dø?

– Når han som skulle dø fra to barn og en kone som han elsket utrolig høyt, likevel kunne... Oi, det her var sterkt, du.

Kirsti Bergstø får tårer i øynene og ser bort et øyeblikk, mens hun støtter haken i hendene før hun fortsetter.

– Når han likevel kunne forsone seg med et godt budskap og ta Jesus i sitt hjerte, så tenkte jeg at han sikkert hadde litt rett. Han sa alltid at «det vi tror på må la seg bevise». Så kom han selv i en så sårbar situasjon at han ga seg hen. Mange preges av bitterhet når de skal dø. Min far ble stikk motsatt. Han ble veldig åpen.

– Når har tvilen vært størst hos deg?

– Da jeg mistet faren min. Jeg slet med å se en mening i det.

Mirakelmor

Like etter at Kirsti Bergstø gikk av som statssekretær våren 2012, fikk hun selv diagnosen livmorhalskreft. Etter operasjonen er hun så frisk som hun kan bli. Hun fryktet ikke døden mens hun var syk:

– Jeg er mye mer redd for å dø nå som jeg har fått et barn. Ikke sånn at jeg går rundt med dødsangst. Døden var en realitet og mulig utgang da jeg var syk, men et barn gir mye mer å leve for. Hans liv er avhengig av mitt.

– Hva tror du skjer etter døden?

– Jeg er usikker, men har en veldig klar oppfatning av at det å dø innebærer å få fred. Det tror jeg både med kropp og sjel.

– Hvordan forholdt du deg til det å bli alvorlig syk?

– Med en alvorlig sykdom er ikke alle dager like gode, men det er viktig å ha perspektiv på det. Jeg våget å tenke at det kunne gå bra. Selv om ting er trått og vanskelig, er det også mye som er veldig fint. Som at noen kom med blomster til meg fordi jeg var syk. Jeg prøvde å ta inn det positive med like stor styrke som det negative.

Det langsomme

Troen har aldri kjentes så sterk for Bergstø som da hun fikk barn. Få har fått utført samme type operasjon som henne. Legene var tydelige på hun burde vente med å bli gravid, fordi svangerskapet ville bli risiko­fylt.

– Å bli mor var et bevis på at miraklenes tid ikke er forbi. Troen er der, men det er ikke alltid at jeg setter min lit til at Gud er der. Det er to forskjellige ting. Det å be og å oppleve at man blir bønnhørt, er ikke det samme. Det tror jeg at man bare må forsone seg med.

– Hvordan har du forsonet deg med det?

– Det handler om at jeg aksepterer det langsomme og det som er ute av syne nå, men som likevel kommer i livet ditt senere. For eksempel ønsket jeg veldig sterkt å bli frisk da jeg var syk. Det å bli mor var ikke i tankene mine. Selv om man er i en vanskelig situasjon her og nå, er det ikke gitt at man har sett inngangen til det som skal komme. Jeg følte meg ikke bønnhørt da jeg ble gravid. Jeg var dypt fortvilet. Hun ler.

– Det er et eksempel på at livet må leves og ikke planlegges.

Trygghet i dåpen

Bergstø bryter ut i en lang lovprisning av velferdsstatens velsignelser for alenemødrene. Nå kan hun selv nyte godt av rødgrønn barnehageutbygging.

– Hender det at du savner en «kjerne­familie»?

– Jeg vil ha det godt der jeg er, i stedet for å tenke at jeg ville hatt det bedre om ting var annerledes. Jeg har en frisk og flott sønn. Jeg har det mest spennende oppdraget jeg kan tenke meg gjennom å være folkevalgt. Jeg har gode venner og en tilstedeværende familie. Skal jeg være dønn ærlig, må jeg si at livet er godt å leve.

– Hvordan vil du formidle troen din til sønnen din?

– Jeg har døpt barnet mitt. Det synes jeg også er viktig. Ikke fordi det er en tradisjonell seremoni, men fordi det er et aktivt valg om å introdusere kirka og Gud for mitt barn. Jeg synger mange sanger for ham hver kveld, blant annet «Jeg folder mine hender små». Like lite som jeg kan bestemme mitt barns politiske overbevisning og veivalg, kan jeg ikke bestemme hans religiøse overbevisning. Men jeg håper jeg kan formidle noen verdier som han tar med seg i egne valg.

Bergstø har møtt negative reaksjoner på at hun døpte sønnen sin. Noen har, om enn litt spøkefullt, formidlet at de anser det som et overgrep. Selv mener hun det er å gi barnet en trygghet for livet.

– Det handler om å vite at noen løfter blikket ditt, sånn at du ser sola bak skyene. Det gir en trygghet som gjør at du ikke er alene, men har noen å legge dine bekymringer til og finne løsninger sammen med. Og få styrke fra til å løse opp i det du må ta ansvar for selv.

To virkeligheter

– Ba du selv om slik styrke, da du måtte ta ansvar for bevilgningen til Jenteforsvaret?

– Husker folk den saken? Det er jo tusen år siden i medievirkeligheten. Jeg husker den godt, så jeg kan gjerne snakke om det. Jeg ber når jeg har det vanskelig og jeg ber når jeg har det bra. Det er svaret mitt.

– Hvordan var det å være den som måtte ta skylda?

– Det var som å leve i én virkelighet som jeg kjente og kunne detaljene i, og én som utspilte seg i avisa. Så lenge jeg var trygg på den virkeligheten jeg selv kjente, kunne jeg leve med det.

– Så du opplevde ikke selv at du hadde gjort noe feil?

– Jo, jeg gjorde en feilvurdering. Men det er forskjell på å gjøre noe feil og å gjøre noe galt. Den eneste som aldri gjør feil i livet, er den som ikke gjør noe. Vi må alle erkjenne at vi gjør feil. Noen får store konsekvenser og andre får små. Jenteforsvaret fikk en oppmerksomhet, trøkk og behandling som jeg virkelig skulle ønske at de ikke hadde fått. Det er jeg veldig lei meg for.

Bevare hjertet

Kirsti Bergstø har en favoritt blant bibelversene, Ordspråkene kapittel fire, vers 23: Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

– Hvis du lever et liv der du ikke er tro mot deg selv, så stenger du deg selv av. Det å bevare sitt hjerte, handler om å tørre å leve etter det. Hvis du ikke er tro mot deg selv, er det også vanskelig å være en kraft som andre kan tro på. Og da er det er vanskelig å gjøre positive endringer eller bety noe.

– Hvis du ikke er tro mot deg selv, er det også vanskelig å være en kraft som andre kan tro på, sier stortingsrepresentant Kirsti Bergstø.