Det er litt over 50 år siden en bok av det sjeldne slaget kom ut. Theologie der Hoffnung, Håpets teologi, var skrevet av Jürgen Moltmann, og ble en viktig inspirasjonskilde for politisk engasjement blant kristne. Men kanskje er dagens generasjoner enda bedre i stand til å fatte dybden i det Moltmann snakker om?
– Både i Skandinavia og Tyskland griper unge nå fatt i Moltmann. Jeg tror det skyldes fremtidsperspektivet hans: Det kristne håpet om at alt skal bli nytt, men uten at vi samtidig mister kontakten med denne verden, og tyr til tanken om at himmel og jord skal brenne. Dette tror jeg mange trenger å høre. For kanskje er det blitt vanskeligere å være menneske, og da blir den historien viktigere, den som sier at slik det er, slik skal det ikke alltid være, sier den norske Moltmann-eksperten Idar Kjølsvik, professor ved Nord universitet i Levanger.
Alle skal dø
Det er en begivenhet når tyskeren besøker Norge denne uken. Han er en teologisk superstjerne, som i en alder av 92 år holder forelesninger og deltar i debatter ved MF og Litteraturhuset. Når han regnes som banebrytende, skyldes det at han har bidratt til å gjenreise og nytolke det teologiske begrepet eskatologi. Dette er læren om «de siste ting og tider», om verdens undergang og fornyelse.
– Før Håpets teologi kom ut, var eskatologi blitt et ikke-begrep. Det var blitt politisk helt umulig å bruke, sier Kjølsvik.
– Hvorfor?
– Fordi den liberale teologien hadde avskaffet det. For dem var dette en markør på gammeldags, konservativ teologi. I stedet omformet man det til et etisk begrep, der himmelpratet i Bibelen handlet om å være snille med hverandre. Moltmann blir derfor viktig av to grunner. Den ene handler om at han gir hjelp til igjen å forstå hva eskatologi er. Men viktigere er at det overhodet blir lov å snakke om det igjen. For eskatologi er viktig for alle mennesker, rett og slett fordi vi alle skal dø, sier Kjølsvik.
LES OGSÅ: Sekularisering før velstand
Undergang?
Hva kan man egentlig vite om slutten på livet, og kanskje også verden? En tanke som har preget både kristendommen og andre religioner, er at det vil skje et radikalt brudd. At himmel og jord vil forgå, og mennesket lever videre som en sjel. Eksempler på dette finnes i de yngste tekstene i Det gamle testamentet, samt i Johannes åpenbaring.
– Men først og fremst er dette en helt allmenn tanke, som vi også kjenner fra islam: Fordi verden er fæl, blir tanken om at himmel og jord skal brenne til noe positivt, forklarer Kjølsvik.
Moltmann sier noe annet. Han sier himmel og jord skal nyskapes. På samme måte som Gud reiste Kristus opp fra de døde, og nyskapte ham, skal også hele skaperverket nyskapes. Slik vil Gud bli alt i alle, jamfør 1. Korinterbrev. Eskatologi blir altså forstått som nyskapningen av skaperverket, slik at Gud kan bo blant menneskene.
– Han finner en annen løsning på erfaringen av at verden ikke er slik vi ønsker?
– Ja. Løsningen hans er diametralt motsatt av apokalypsene. Han tar absolutt synden i både samfunnet og i hjertet på alvor. Men poenget er ikke å drepe synderen, men å frelse ham. Samtidig sier han at forløsningen også gjelder naturen. Han belegger dette med skapertanken samt Romerbrevet 8,22, en tekst som sier at naturen sukker og lengter etter forløsning i Kristus.
Håpets handling
I Bibelen finnes en spenning i synet på Guds rike. Det er her både «allerede nå» og «ennå ikke». Fagteologene har kalt dette for den «eskatologiske differanse».
– Dette betyr i korthet at allerede nå skapes vi på nytt. Allerede nå kjenner vi hva himmelen er. Allerede nå er Kristus blant oss – men ennå ikke i sin fylde. Selv om vi kjenner himmelens herlighet, slipper vi derfor ikke gråt og lidelse, forklarer Kjølsvik.
Moltmann sier dette spenningsforholdet er selve menneskelivet. Og av den, følger en åndelig glede over å få tilbe Gud, en estetikk, og ikke minst en etikk: Når det kristne budskapet forkynnes, oppstår håpshandlinger, sier han. Dette erkonkret politisk aktivitet som følger av at man ser Kristus i både i medmenneskene og naturen som lengter etter forløsning. På denne måten er Moltmann blitt en viktig premissleverandør for politisk engasjement blant kristne. Men trass i at han var gallionsfigur for -68-erne, har han trolig hatt størst virkningshistorie utenfor Europa. Nemlig i USA, Latinamerika, Asia og Sør-Afrika.
LES OGSÅ: – Ondskapen er størst når vi tror den ikke finnes, sier forfatter
Himmelhinder
Kjølsvik spør seg imidlertid ofte hva Moltmanns tenkning må bety her hjemme.
– Vi har kommet langt i Norge når det gjelder å se at rettferdighet for eksempel handler om kampen for samer, kvinner, homofile. Samtidig har vi kanskje mistet den frimodigheten som Moltmann har, til å si at «dette er kristent». Altså at jeg kjemper for homofile, for kvinner og andre fordi jeg er kristen.
– Spørsmålet for de fleste i dag er vel likevel ikke om man for eksempel er for eller mot homofile, men snarere å vite nøyaktig hva man skal kjempe for?
– Da vil Moltmann si at man skal se etter mulighetene for å leve det gode liv, og avdekke hvilke strukturer som hindrer oss fra å leve slik som vi skal leve i himmelen, sier Kjølsvik og legger til:
– Vi må spørre: Hva er håpet vårt? Hvordan ser vi for oss at vi skal leve når himmel og jord er nyskapt? Når Trøndelag er nyskapt, hvordan ser det ut? sier Levanger-mannen og humrer.
– Himmelen er i Trøndelag. Fint å få avklart.
– Alle har jo sitt eget Trøndelag, og hvordan skal dette se ut? Det er spørsmålet. Når jeg følger en slik tanke, kan det hende at jeg blir oppmerksom på strukturer også i min egen hverdag som hindrer meg i det gode liv. Og hvis jeg ser det, da har jeg funnet sporet, sier Kjølsvik, og tar et annet eksempel på hvordan han personlig er preget av Moltmanns ideer:
– I går så jeg en undersøkelse i avisen Khrono, som viste at en stor andel av mine egne studenter sliter psykisk. Da begynner jeg å tenke: Hva gjør at det er slik, hvilke strukturer gjør at de trolig har det verre enn hva min generasjon hadde? Det er noe som hindrer dem i å ha gode liv, men nøyaktig hva?
Livets ånd
Den politiske tenkningen hos Moltmann er bredere enn hva vi er vant til, påpeker Kjølsvik. Han viser til at koblingen mellom teologi og politikk ofte skjer på grunnlag av første trosartikkel, altså skapertanken. Men hos Moltmann hører hele treenigheten til. Ikke minst tredje trosartikkel, om Den hellige ånd. Her er han inspirert av ortodoks teologi. Ånden binder Faderen og Sønnen sammen. Men den binder også Gud, skaperverket og mennesket sammen. Derfor snakker han om der Geist des Lebens, livets ånd.
– Ånden er kraften som gjør oss i stand til at Gud skal bo i blant oss, at Gud blir alt i alle, forklarer Kjølsvik.
– Hvem har vært hans kritikere?
– Han passer ikke inn i tradisjonelle mønstre. Du kan bli begeistret for ham enten du er liberal eller konservativ. Kritikerne er først og fremst de som er nøye på bibelversene. Han er en typisk dogmatiker som prøver å forklare hva kristen tro er, mer enn han er en historiker og ekseget som prøver å få fatt i den opprinnelige meningen til det enkelte ord.
Selv er Moltmann reformert kristen, og kritisk til både luthersk og katolsk teologi. Førstnevnte anklager han for å være stive og gammeldagse, mens han kritiserer hierarkiet i den katolske kirke, samt eksatologien: At kirken vet hvordan geografien i himmelen ser ut.
– Fra begge hold får han svar tilbake om at han finner på ting som mangler hold, sier Kjølsvik, og kaller Moltmann «et uregelmessig verb».
– Et futurum?
– Ja. Han passer ikke like godt inn i den europeiske, teologiske tradisjonen, men jeg synes det har forandret seg bare de siste ti årene. Mens de eldre nok har syntes at han holder på med mye tull, snakker han til hjertene og hodene til de yngre, sier Kjølsvik, og viser til egen erfaring som sensor ved teologiutdanningen.
– Hyppig ser jeg referanser til Moltmanns tenkning, ofte uten at studentene er klar over det selv.
LES OGSÅ: Når døden kommer brått og brutalt
