– Aps retningsvalg om innvandring kommer til å gjøre vondt

– Innvandringspolitikken er mer utfordrende for et sosialdemokratisk parti som Ap, enn for andre partier. Ap er et bredt folkeparti med mye mer sprikende meninger om hvilken linje vi skal føre. Det viser reaksjonene på den nye innvandringspolitiske talsmannen, Masud Gharakhanis, utspill den siste måneden, sier Sylo Taraku.

Han er rådgiver i sentrum/venstre-tankesmien Agenda, forfatter av boka Innvandringsrealisme: Politikkens muligheter i folkevandringens tid og medlem i Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg – som ledes av nettopp Masud Gharakhani og leverer sin innstilling i august.

LES OGSÅ: Derfor synker Ap mens Høyre stiger etter metoo

– Blir vondt

Gharakhani har den siste måneden markert seg med en rekke utspill som har blitt tolket som et signal om at Ap-ledelsen og utvalget sikter seg inn på en strengere linje i innvandrings- og integreringspolitikken.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har alle vedtatt resolusjoner som er et klart nei til en tøffere linje, ifølge Klassekampen.

Det brygger med andre ord opp til et realt sjøslag om Aps innvandringspolitiske identitet. Eller som førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge og Ap-medlem Dag Einar Thorsen sier det:

– Dette kommer til å gjøre vondt. Noen vil uansett bli misfornøyd. Men fortsetter vi som nå og forsøker å lage minst mulig politikk på området, så vil vi lekke både til SV og til Frp.

LES OGSÅ: «Ap låner klær fra Frp»

Ap i krise

Utvalget arbeider ikke bare med krisemålinger som bakteppe. Flertallet av Aps sosialdemokratiske søsterpartier sliter. Med flyktningkrisen friskt i minne og innvandringskritiske høyrepopulisters inntog i nasjonalforsamlinger, er det flere sosialdemokrater som ser en strengere innvandringspolitikk som en nøkkel til å snu den negative utviklingen.

Masud Gharakhani har blant annet vist til Mette Fredriksen i Danmark som et forbilde. Hennes strenge linje har gitt Socialdemokratiet medvind på målingene. Hun vil stenge grensene og heller ta imot kvoteflyktninger. Masud Gharakhami og Ap-leder Jonas Gahr Støre har uttalt seg positive til å gjøre det samme, dersom EU-landene blir enige om en slik løsning.

Ved stortingsvalget i 2013 var ikke innvandringssaken blant de fem viktigste sakene for velgerne én gang. Ved fjorårets valg topppet den derimot lista og Ap var milevis unna å utfordre Frp på sakseierskap.

Daglig leder Kristin Clemet i den borgerlige, liberale tankesmien Civita leser Aps dårlige målinger inn i en større krise for sosialdemokratiske partier i Europa. Når de og Ap sliter med innvandringssaken, skyldes det at den utfordrer partiets selvbilde, mener hun:

– Sosialdemokratene har tradisjonelt sett på seg selv som forsvarere av dem som sitter nederst ved bordet, men nå har de som de forsvarte blitt en global overklasse. Nå er det innvandrerne som sitter nederst ved bordet, men så er det nettopp de som truer velferdsstaten og det ordnede arbeidslivet som sosialdemokratene har stått for.

LES OGSÅ: «Frp styrer ikke vår politikk»

Pose og sekk

Utvalgsmedlem Sylo Taraku mener derimot at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom solidaritetsidealet og en streng linje:

– Solidariteten viser seg i et mer inkluderende språk og i at medlemmene reagerer sterkt når barn med tilknytning til Norge kastes ut. Det gjør de i mindre grad i Høyre og Frp.

– Men hvis Ap går for bare å ta imot kvoteflyktninger, så blir det ingen enkeltskjebner å solidarisere seg med. Hva skiller da Ap fra Frp?

– Det er ikke riktig å bruke Frp som målestokk for Aps politikk. I flere saker kan man ha samme standpunkt, men ulikt verdigrunnlag. Ap foreslår ikke en ensidig norsk reform av asylordningen, men forutsetter at dette skjer på europeisk nivå. Solidariteten vil i så fall komme til uttrykk i landene der flyktningene er og gjennom kvoteordningen.

– Hvor viktig er innvandringssaken for gjenreisningen av sosialdemokratiske partier i Europa?

– Veldig viktig. Det handler om samfunnsutviklingen og hva folket er opptatt av. Da er det naturlig at et stort parti som Ap snakker om det folk er opptatt av. Det har Ap innrømmet at de ikke gjort i tilstrekkelig grad. Men selv om mange sosialdemokratiske partier har betalt en pris, så handler nok nedgangen om flere ting enn innvandring.

LES OGSÅ: Boka som endret Ap, KrF og kirken

Innvandringsliberal grasrot

Dét er nok ikke alle på Aps grasrot enige i, skal vi tro Dag Einar Thorsen.

Mens signalene fra ledelsen har gått i strengere retning, så er sterke krefter blant tillitsvalgte på grunnplanet mer liberale, mener han – og særlig i byene der det nettopp bor flest innvandrere.

– De som bærer mesteparten av innvandringen har en mye mer optimistisk holdning, selv om de ser at det er utfordringer som må løses. De føler kanskje ikke at de blir tatt med på råd i like stor grad.

Han mener Ap til nå har prøvd å finne en politikk som gleder flest mulig.

– Analysen har vært taktisk og ikke moralsk, av frykt for velgertap. Hva lønner det seg mest for partiet å si? Det er kommunikasjonsfaglig logikk. Ap bør finne fram til en politikk som i hvert fall er troverdig i noen velgeres øyne, sier statsviteren.

BERIT AALBORG: «Etter fallet kommer hevnen»

«De som rammes av markedet reagerer i politikken»

Ap-nestor og BI-professor Gudmund Hernes anlegger i god sosialdemokratisk ånd et klasseperspektiv på europeisk innvandringsskepsis. Han advarer Arbeiderpartiet og søsterpartiene mot å rette en moraliserende pekefinger mot bekymrede velgere.

– Innvandringssaken er del av en større sak, og derfor er det en fare for å stille diagnosen feil. De globale folkevandringene er et produkt av globaliseringen. Den økonomiske globaliseringen har gitt øket handel og et løft for mange. Men globalisering betyr omfordeling. For store deler av den tradisjonelle arbeiderklassen er jobben blitt mer usikker, innvandring har presset lønnene, ulikheten har økt og velferden er truet. Gevinstene er tatt av de store konserner og sjefene som styrer dem. Men også av den politiske klasse – toppene i statsforvaltning og kommune, skriver Hernes i en e-post til Vårt Land.

Det gjør det i sin tur vanskelig for samfunnstoppene riktig å forstå og føle på bekymringen i store befolkningsgrupper i en rekke europeiske land, skal vi tro den tidligere utdanningsministeren:

– Enkelt sagt: De som har truffet beslutningen om den form for globalisering vi har, er ikke selv truffet av konsekvensene. Virkningene av globaliseringen er motsatte i Holmenkollåsen og i Holmlia. Da er det lett for dem som er kommet bedre ut å kritisere dem som rammes mest for å være fordomsfulle – ja, det er både blindt og ufølsomt. Eller sagt på en annen måte: De som rammes av markedet reagerer i politikken. Og de blir mer nasjonalistiske fordi nasjonen var det de brukte til solidarisk selvforsvar. Et selvforsvar som svekkes når for eksempel de nye store globale selskapene er skatteskulkere og de slipper unna med det fordi overnasjonale institusjoner ikke matcher dem og politiske ledere har så altfor god tid.

Siden nasjonalstatene alene ikke kan forsvare seg mot globale aktører, må svaret dermed være overnasjonalt, mener Hernes. Men mens dagens partifeller diskuterer muligheten for endringer i det europeiske asylregelverket, peker han derimot på innsats for å regulere internasjonale storselskaper til fordel for vanlige folk:

– Dette utfordrer også Arbeiderpartiets selvbilde. Men svaret ligger først og fremst i at arbeiderbevegelsen har vært og må være internasjonal. 8-timersdagen var den første store, felles sak på tvers av land. Nå må de overnasjonale institusjonene brukes til å forsvare og fremme vanlige folks interesser. Det haster, for om en feiler vil populistene vinne fram og svekke og undergrave de institusjoner som kunne brukes til forsvar.

LES OGSÅ: Ap inntar integreringsdebatten

Organisatorisk forfall

Dag Einar Thorsen er en av forfatterne av boka Sosialdemokratiet: fortid – nåtid – framtid. Han mener innvandringsspørsmålet er et symptom på, ikke årsak til, krisen i sosialdemokratiske partier. Den handler om hvor relevante de er for velgerne – og om organisatorisk forfall:

– Det store problemet er nedbyggingen av det som var Aps store fordel: Det sterke og omfattende nettverket av tillitsvalgte og sympatisører i lokalsamfunn og på arbeidsplasser rundt om i landet. Partiet har ikke vedlikeholdt det faglig-politiske samarbeidet lokalt på grunnplanet. Ap mangler nå lyttepostene som fanget opp stemninger i befolkningen og kontaktnettet som kunne kanalisere gode forslag oppover til den politiske ledelsen. På samme måte blir det vanskeligere å nå ut med politikken. Partiet er sentralstyrt på en helt annen måte enn tidligere.

Også medlemstallene har falt, påpeker han.

– Det har stabilisert seg i seinere år, men fortsatt på et lavt nivå. Situasjonen er den samme i Europa. SPD i hadde 2,5 millioner medlemmer i Vest-Tyskland. I dag har de litt under 600.000 i det gjenforente Tyskland. Det er klart at det svekker partienes mulighet til å nå ut. Sosialdemokratiske partier i hele Europa har blitt profesjonaliserte, toppstyrte organisasjoner drevet at heltidspolitikere.