Politikk

Høyre­siden revner

Populismens splittende innmarsj i USA og Europa har nådd Norge: Høyresiden er i ferd med å dele seg.

Bilde 1 av 4

– Spenningen mellom de liberalt og de mer nasjonalt orienterte på høyresiden har økt, sier Nils August Andresen, redaktør i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva.

Internasjonale strømninger som valget av Donald Trump i USA og oppslutningen rundt høyre­populister rundt om i ­Europa, har begynt å smitte over på høyresiden i Norge. Det ­mener sentrale samfunnsdebattanter på den norske høyre­siden.

LES OGSÅ: Populistene tar over Europa

De ser tegn på at utviklingen har startet på hjemmebane allerede, og frykter at polariseringen kan øke.

– Høyresiden i Norge er slettes ikke samlet, sier sosiolog og forfatter Halvor Fosli tilknyttet nettportaler som document.no og Human Rights Service.

– Det er naivt å tro at vi ikke vil se mer av det som skjer i ­Europa her også, sier Bård Larsen, historiker og medarbeider i den ­liberale tenketanken Civita.

Han vektlegger at høyrepopulisme er en stor sekk som rommer alt fra moderate partiet til høyreradikale partier.

Skillet

Norsk høyreside har alltid hatt innslag av både «globalister» og «nasjonalister» – ­eller «liberalkonservative» ­kontra «nasjonalkonservative­» som Larsen i Civita omtaler skille­linjen. Noen vil også omtale dem som «liberalister» versus «­populister».

LES OGSÅ: «Dette må vi gjere for å unngå ein norsk Trump»

Mellom de to grupperingene er det langt fra vanntette skott, men blant de viktigste motsetningene er uenighet om statens rolle. Mens globalistene (eller ­liberalistene) gjerne er opptatt av å begrense statens vekst, ­redusere skattene og tilrettelegge­ for fri flyt av ­varer, mennesker og tjenester over grensene, er nasjonalistene mer opptatt av å sikre­ velferdsstaten, samtidig som de vil verne om nasjonalstaten gjennom restriktiv innvandring og skepsis til handelsavtaler.

Men skillelinjene er blitt ­tydeligere – nasjonalistene ­utfordrer i større grad globalistene:

– 90-talls-globalistene med sin uhemmede og naive hyllest til enhver grensenedbygging og en tanke om evig fred bare man fjerner nasjonalstatene, er heldigvis borte. Men det har blitt en større spenning fordi det er veldig få av de rendyrkede globalistene igjen, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), som har vært en av de mest aktive i miljøet rundt Minerva.

– Den nasjonalistiske strømningen vi ser i andre land gjør seg gjeldende også i Norge. Alt er i en mye mer moderat utgave her, men strømningen er tydeligere enn før, sier Civitas leder Kristin Clemet.

– På 90-tallet, før de store ­migrasjonsstrømmene, krisen i Europa og økonomisk uro, var det lett å være globalist. Men nå tror jeg de ekte konservative begynner å bli veldig oppgitt av at den internasjonalt orienterte og optimistiske høyrefløyen later som at verden er evig og stabil og lever med den samme EØS- og bistandsoppfatningen som for 20 år siden, sier Halvor Fosli.

Listhaugs metode

I Norge har debatten rundt innvandrings­minister Sylvi Listhaug vært det ­tydeligste signalet på at høyresiden deler seg.

For noen uker siden oppfordret Listhaug følgerne av sin Facebook-side til å dele en artikkel fra New York Times om en sju år gammel afghansk gutt som må reise fra Norge – som Listhaug brukte til å fronte regjeringens politikk med tvangsretur. Innlegget vakte kraftige motreaksjoner – også internt på høyresiden.

– Listhaug vet hva hun gjør når hun går ut på denne måten. Men mange på høyresiden som kan være enig med Listhaug i sak, er det ikke i form. Ta meg for eksempel. Selv om jeg er enig i politikken, trenger jeg ikke å trykke «liker» på Facebook på at man sender sårbare mennesker ut. Det er noe vi gjør fordi det er riktig og nødvendig, men ikke fordi det er gøy, sier Minerva-redaktør Nils August Andresen.

LES KOMMENTAREN: «Det er sjelden lurt å lure folk»

Også Kristin Clemet, som tidligere har tatt Listhaug i forsvar, gikk onsdag ut med kritikk av henne på sin blogg. Hun mente Listhaugs reaksjon med karakteristikker som «hylekor» og ­beskyldninger om at 
Ap-politiker Kristoffer Joner og asylorganisasjonen NOAS ­ønsker «svenske tilstander» eller «åpne grenser», etter å ha gjennomført et ­reklamestunt mot Listhaugs ­politikk, var for drøy for en statsråd.

– En ting er å ta «folkemeningen» opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering, skrev Clemet om Listhaug.

Populismen er legitimert

Hittil har splittelsen på høyresiden fått mye tydeligere uttrykk internasjonalt enn i Norge. Valget av Donald Trump som president i USA, oppslutning rundt høyreradikale og autoritære politikere som Viktor Órban i Ungarn, og vind i seilene for høyrepopulister som Marine Le Pen i Frankrike og Geert Wilders i Nederland, er noen eksempler.

Hendelser som Brexit – at Storbritannia i juni stemte for å forlate den europeiske unionen, er også tolket inn i den samme nasjonalistisk orienterte og populistiske trenden.

– Populismen har fått mer ­legitimitet nå som den har inntatt Det hvite hus. Og når man ser på Europa er det åpenbart hva dette gjør med høyresiden. Mens de tradisjonelle liberale og tradisjonelle konservative partiene er i krise, er det en voldsom ­økning i høyrepopulistiske partier. De henvender seg til mennesker som føler uro, hausser opp problemer og legger ofte årsaker på problemer på minoriteter, sier Larsen i Civita.

LES OGSÅ: «Vi må hindre en revers av verdier vi trodde var urokkelige»

Han støttes i analysen av ­Civita-leder Clemet.

– Høyresiden har klart størst oppslutning, men er til gjengjeld veldig fragmentert og splittet mellom alt fra superliberalistiske partier til veldig nasjonalkonservative – og i verste fall de mer autoritære, sier Clemet.

Også venstresiden

Samtidig er både Clemet, Fosli, Andresen og Larsen tydelige på at splittelsen ikke bare gjelder høyresiden. Nasjonalistisk orienterte uttrykk og populistisk politikk har vist seg også på venstresiden, med støtte til Russlands president Vladimir Putin både på venstre og høyreside blant ­populister i EU-parlamentet.

Clemet fremholder også at det i Norge er et parti som tradisjonelt koblet mot venstresiden, nemlig Senterpartiet, som er det klart mest nasjonalkonservative partiet i Norge.

Fosli mener at selve måten vi forholder oss til globaliseringen på er i ferd med å bli en ny, ­politisk skillelinje, som i praksis går hinsides det gamle venstre/ høyre-skillet.

– Men det er mer relevant å snakke om på høyresiden, ­understreker Larsen.

Grunnen er nettopp at det er høyreorienterte partier som er på fremmarsj, mens venstresiden svinner hen. Oppgjøret kommer derfor sterkest til uttrykk i miljøene på høyresiden.

Forsterkes av krise?

Hverken Clemet, Fosli, Røe Isaksen, Larsen eller Andresen mener skille­linjene på den norske høyresiden kan sammenlignes med polariseringen rundt om i Europa. Men de ser tydelige tegn på at situasjonen kan utarte seg om det kommer en krise.

– Norge er foreløpig i en ­annen situasjon enn mange andre land i Europa. Men det er klart det kan komme større splittelser hvis det skjer en demografisk endring ­eller krise vi ikke har kontroll på. Se hva som skjedde i Sverige i fjor da asylstrømningen kom opp i 160.000 før regjeringen strammet inn, og Sverigedemokratene­ skjøt fart til 20-25 prosent på meningsmålingene, påpeker Andresen.

Fosli mener den solide, norske oljeøkonomien med statlige inntekter på 200-300 milliarder fra olje og gass årlig har skjermet oss hittil.

– Derfor kan et krisescenario­ ramme hardt. Hvis USA for ­eksempel gjør alvor av en tollmur mot Kina og oljeprisen stuper i takt med den kinesiske økonomien. Se da for deg et norsk statsbudsjett som mangler flere hundre milliarder over natten, sier Fosli.

Ikke like langt

Bevegelsene mot en mer fragmentert høyre­side med tydeligere nasjonalistiske innslag er det likevel i Norge­, mener de.

– Skillelinjen er ikke så ­uttalt ennå, men det er noe vi vil se mer av. Nasjonalisme er et ­begrep fullt av motsigelser, skyldes at det som opprinnelig også var et liberalt ideal har blitt shanghaiet av ytre høyre. I Norge­ er det ennå ikke så stuerent å snakke om nasjonalisme, men det er noe som ligger og ulmer nå, og ikke nødvendigvis i den liberale tapningen, sier Larsen i Civita.

Han tror det blir i Frp de største ideologiske konfrontasjonene vil stå. Blant annet fordi EU-motstanden har fått sterkere uttrykk der – med blant annet et foreløpig ferskt programutkast der partiet går mot EU. EU-motstanden er ikke stor i Høyre, sier han.

LES OGSÅ: «Forunderlig hvordan begrepet 'folk flest' kan skape så dype kløfter»

Det er også knyttet spenning til opprettelsen av et nytt politisk parti som er varslet stiftet torsdag, der Frps Christian Tybring-Gjedde har vært koblet som en av profilene som har vært involvert.

Men nettopp Frps posisjon gjør at det er langt igjen til Norge nærmer seg «europeiske tilstander», sier Nils August Andresen:

– Norge er i en annen situasjon. Det vi ser med debatten rundt Listhaug er at det er en veldig potent kraft, som bidrar til å øke skillelinjen mellom ­nasjonalt orienterte og liberalister. Samtidig har vi nå kontroll på flyktningsituasjonen, og Frp er også i regjering i Norge. Det gjør at Listhaug kan rase, men får ­begrenset kraft. Det gjør også at gnisningene på høyresiden ikke når det samme nivået som det har gjort i andre land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Politikk