ANALYSE: Det borgerlige budsjettoppgjøret handler ikke bare om milliardkamp. Det er også en test på om Erna Solberg makter å bygge et borgerlig fellesskap som overlever neste valg.
Månedene før seieren tenkte Høyre stort: 2013-valget var egentlig vunnet. Det var nemlig neste valg – i 2017 – det handlet om.
Partiet skulle lede Norge lenge. Ja, i arbeidet med stortingsprogrammet drøftet Høyre hvordan de ville ha landet i 2030.
Blå-sjokk
Oppløpet mot valget skapte bildet av det nye, myke Høyre. Etter seieren opplevde Venstre og KrF samarbeidsplattformen som åpen og raus. De fire partiene skulle strekke seg. Gi – og få.
Men Høyre/Frps første egne budsjett ga støttepartnerne bakoversveis. Ved siden av tunge skattelettelser, var det preget av usosiale kutt og omkamper. Rådgivere har talt opp rundt 15 tema der det blir omkamp om saker sentrum og regjeringen alt var enige om.
Kalkulator-Høyre
Sentrumstopper undrer seg over hva slags oppsyn og strategi Solberg egentlig har hatt i budsjettarbeidet.
For dersom hun vil utvikle samhold og oppfylle mål i samarbeidsavtalen, forventet de at Høyre/Frp faktisk tok noen skritt på flere felt. Eksempelvis om klima. Men i stedet dominerer omkamper.
Sentrumsfolk med bakgrunn fra regjeringsapparatet, opplever at Solberg har latt «Kalkulator-Høyre» ta seg en tur ut av skapet. Og møtt firkantet embetsverk.
Trussel
Kommentatorer omtaler gjerne fiendskap og fronter som en del av spillet. Dessuten tjener sentrumspartiene indirekte på rollen som sosialt redningskorps mot et blåblått budsjett.
Sentrumsprofiler advarer mot den fortellingen. De er skuffet over at Solberg velger maktbruk i stedet for å jobbe med samarbeidsklimaet. Det kan faktisk true hele Høyres maktprosjekt.
De-motivering
For om høstens budsjettstil blir malen fra de blåblå, svekkes hele motivasjonen for å beholde samarbeidsavtalen. Dessuten vil borgerlige velgere reagere om misfornøyde partnere skaper hyppige overskrifter om bråk.
Dramaet dreier seg også om mer enn milliardkamp. Det handler om samarbeidet har bærekraft nok til at Solberg-regjeringen kan bli epoke – og ikke bare fire år.
