Nullpunktet

Jeg har sett det, det er rot og ruiner, egentlig ingenting å se. Jeg vet ikke hvordan salmisten David kjente det da han skrev Salme 40, men det var et rop til Gud som om det kommer fra et nullpunkt. Truslene kom både innenfra og utenfra. Hans egne misgjerninger hadde tatt fra ham livsfrimodigheten, han våget knapt å løfte blikket. «Motet har sviktet meg», sier han. Samtidig hadde han ytre fiender som sto ham etter livet. Hans egen makt og velstand var truet. Når livet kramper, er det lett å isolere seg, også fra Gud. David minner oss i dag om at Gud griper inn i livets «nullpunkt». Han mistet ikke frimodigheten til å be Gud om hjelp. David trodde på Guds nåde og evne til å utfri ham. «Jeg er hjelpeløs og fattig, men Herren har omsorg for meg. Du er min hjelper og redningsmann.» For sitt eget indre liv ba David om verdens beste vern: «La miskunn og sannhet verne meg.» Miskunn bringer med seg tilgivelse og nye sjanser. Sannhet gir styrke og gjør at man kan løfte blikket og se virkeligheten slik den er. David erfarte at det som gir null en verdi, er tallet som settes foran. Gud er eneren, han er den store. Uansett hvor mange nuller vi kommer med. Nullpunktene kan forandres til noe verdifullt. Gud er vår hjelper og redningsmann.