Messiah er et interessant tankeeksperiment, men oppleves motivert av det religiøses salgbarhet

En karismatisk og gåtefull velgjører leder flyktninger fra Syria til Israel og tar raskt en posisjon i det globale maktsentrum i Washington. Er han en frelser eller en sjarlatan?

Messiah føles som et skrivebordsprosjekt, som en «god ide» som har fått grønt lys i styrerommet på grunn av politiske og religiøse salgbarheter, skriver vår anmelder

Einar Aarvig

kultur@vl.no

Mye tyder på at Netflix ser forretningspotensialet i det som tidligere var regnet som «sensitive emner» med dertil lav representasjon i TV-underholdning: Politikk og religion. I fjor høst viste dokumentarserien The Family frem et mektig kristent nettverk med forgreninger dypt inn i partier og statsapparat i USA. Organisasjonens leder tilkjennegir beundring for Hitler, Pol Pot og mafiaen, og serien ­viser ham, oppsiktsvekkende nok, på vei ut av audiens i det norske Slottet. Det kommer også for dagen at han har tall­rike norske politiske samarbeidspartnere, enkelte med upassende oppførsel. At dokumentaren ikke vakte mer oppstuss i Norge, sier litt om hvor vanskelig det er å trenge gjennom lydmuren i dagens multimediale støy. Det har aldri vært produsert mer levende bilder, og det har aldri vært vanskeligere å få oppmerksomhet for hvert enkelt prosjekt.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP