Jeg fant! Jeg fant!

Brødrene til Askeladden oppførte seg som mønstergyldige kulturforvaltere. Men de tapte på sin fantasiløse korrekthet.

– En norsk eventyrhelt som fortjener ny oppmerksomhet er Askeladden. Han kan hjelpe oss til å orientere oss i en ny tid preget av økt flerkulturalitet, skriver Asle Jøssang. (Fra en oppsetning av Askeladden som dukketeater i 1996.)
Publisert Sist oppdatert

Alle samfunn finnes myter og eventyr som fremhever viktige verdier og innstillinger det er verdt å strekke seg etter. En norsk eventyrhelt som fortjener ny oppmerksomhet er Askeladden. Han kan hjelpe oss til å orientere oss i en ny tid preget av økt flerkulturalitet.

Vi kjenner historien om Askeladden og hans brødre som dro av sted for å forsøke å målbinde prinsessen. Langs veien finner og plukker Askeladden opp forskjellige ting; en død skjæreunge, en bit av en skål, et tøystykke, ei spenne, en utgått skosåle, et par bukkehorn. «Jeg fant! Jeg fant!» roper han like begeistret hver gang, og hver gang får han kjeft av sine brødre. «Fysj om! Hva skal du med det der? Kast det!» Men Askeladden tar tingene med seg fordi han tenker at de kan komme til nytte.

Så skjer det at de to brødrene blir satt fast i ordkunst av prinsessen, mens Askeladden, derimot, greier å målbinde henne nettopp ved å ta i bruk tingene han fant langs veien. Det som for brødrene var unyttige og endatil ufyselige ting ble omgjort til avgjørende ressurser i en ny kontekst. Brødrene tapte på sin fantasiløse korrekthet.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP