De pyntet med krisekuler og «bombeglitter»

– Vi følte oss rike denne julen, da hadde vi i en frihet som vi ikke hadde hatt. Jeg som tolvåring hadde aldri opplevd friheten. Selv om det var enkelt, hadde vi det veldig godt.

Det sier Aase Weydahl-Ottesen fra Ås som var 12 år i 1945. Hun husker julen i fredsåret som en fantastisk tid. Weydahl-Ottesen er oppvokst på gård og forteller at familien hadde det noe lettere enn de som bodde i byene.

– Den første fredsjulen var på en måte lik julen 1944, det var fortsatt rasjonering og lite å få kjøpt. Med julen 1945 fulgte en stor optimisme for fremtiden. Det gjorde den spesiell, sier hun.

Det var fortsatt lite mat, smør og sukker å få kjøpt, så julebaksten ble ikke den samme som før krigen.

Det var ingen blendingsgardiner som stengte lyset inne, det var som en drøm.

—  Aase Weydahl-Ottesen.

– Jeg husker mamma bakte sandkaker med smult etter slaktingen, og det smakte ikke det samme. Sjokolade og søtsaker var rasjonert helt frem til 1950, men man prøvde å spare opp litt til jul.

Likevel følte ikke Weydahl-Ottesen seg fattig denne julen.

Samlet «glitter» til juletreet

– Juletreet ble pyntet med «krisejulekuler», og gamle glasskuler og rader med små norske flagg.

Weydahl-Ottesen husker at de under krigsårene samlet «glitter» som hadde kommet ned fra himmelen, som engelske bombefly hadde sendt opp for å villede tyskerne. Disse sølvstrimlene hang de på juletreet og brukte om igjen, også de første årene etter krigen.

– Forskjellen mellom julefeiringen i 1944 og 1945 var som natt og dag, for å si det enkelt. Det var en jul i okkupert land og jul i et fritt land, sier historiker Guri Hjeltnes.

– Det siste krigsåret feiret man jul med nedrullede blendingsgardiner, i fredsåret lyste det fra alle vinduer. Man kan knapt forestille seg den elleville gleden mange opplevde sommeren 1945, som varte ved. Igjen kunne folk høre på radio fritt, lese usensurerte aviser, gå på dans, ja leve i et fritt land.

Guri Hjeltnes har skildret dette i sin bok «Hverdagsliv i krig 1940-45», og hun er i dag direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

– Rasjoneringen av matvarer og mange forbruksartikler fortsatte i mange år etter 1945 – tekstilrasjoneringen varte til 1954. Det var merkbart for alle, den gang kunne man strikke, lappe og sy. Omsøm var en dyd av nødvendighet.

[ «Tante Gudnys» krigsfortelling ble dysset ned: – Det kunne blitt et annet liv og en annen historie ]

– Som en drøm

Weydahl-Ottesen husker lyset fra alle vinduene.

– Det var ingen blendingsgardiner som stengte lyset inne. Nå kunne vi gå ut og se lyset som flommet ut fra vinduene igjen. Nå kunne vi se lyset på juletreet skinte, det var som en drøm, sier hun.

Weydahl-Ottesen husker det til nå hadde vært mye negative nyheter, og var glad for å høre noe hyggelig inn i stuen igjen.

– Vi hadde fått radio igjen. Nå kunne vi høre julemusikk rett inn i stuen, det var et eventyr og helt fantastisk. Vi hadde en god julefølelse denne julen.

Weydahl-Ottesen husker julaften som veldig høytidelig.

– Klokken 13. på julaften ble det spist mølje og da satt alle rundt kjøkkenbordet. De som jobbet hos oss, og mamma og pappa. Pappa serverte også akevitt til den møljen, sier hun.

Etter middag var det utdeling av gaver i den store stuen.

– Det var ikke så mye å få den gangen. Stort sett var det bøker vi fikk.

[ «Å allmektige Gud. Hjelp oss. La oss overleve krigen!» ]

Savnet etter melk og godt brød

Hva folk savnet i okkupasjonsårene? Mange savnet melk og melkeprodukter, hvite kaker, godt brød – det var ikke lett å lage godt brød med dårlig mel. Folk savnet skikkelig tobakk, en snelle god sytråd, mer smak: sjokolade, sitrusfrukt, kjøtt av dyr – ikke surrogater – og fersk fisk, forteller historiker Guri Hjeltnes.

– Hva som ble importert ble et tema i etterkrigs-Norge. For å si det enkelt – det gikk mer i spiker enn i synåler.

Norge hadde blitt et gjennomregulert samfunn under den tyske okkupasjonen. Den 9. april 1940 var bare matmel, sukker og kaffe rasjonert. Fram til høsten 1942 forsvant den ene varen etter den andre fra markedet: brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup, kaffeerstatning, poteter, grønnsaker. Egg forsvant helt i butikken. I november 1943 forsvant fisk, den siste matvaren som ble rasjonert.

– Det sier seg selv at det var forskjell på by og land. Men rasjoneringen krevde planlegging og måtehold: hvor mye kunne man spise hver dag? Hadde man noe ekstra til en feiring, til jul? Ja, kom det litt smør til jul? Søsken satte opp regnestykker på antall brødskiver per person. Voksne avsto for at barna skulle bli mette, forteller historikeren.

[ Barnet som ble gitt bort ]

– Ikke så mye å gå på

I hovedstaden, nærmere bestemt ved Frøen, bodde Bente Børsum som var elleve år i 1945.

Det Børsum husker best fra dette året var at moren, Lise Børsum kom hjem fra konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

Under krigen ble Børsum sendt på landet for at hun skulle få nok mat.

– Jeg var veldig forlatt og alene. Jeg var jo der for at jeg skulle få best mulig forhold.

Hun har ikke så mange minner fra julaften 1945. Hun fikk nok noen gaver den julen, men understreker at det ikke var like mye som man får nå.

Det var et enormt samhold, og det finner du ikke i dag på samme måte.

—  Bente Børsum

– Vi fikk fornuftige ting, som et plagg kanskje. Den overfloden vi lever i nå, hadde vi ikke drømt om en gang, sier Børsum.

Noe hun synes var fantastisk med den tiden var samholdet.

– Det var et enormt samhold, og det finner du ikke i dag på samme måte.

[ 8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge ]