– I mine mørkeste stunder isolert på cella visste jeg at jeg ikke var alene

– I mine mørkeste stunder isolert på cella visste jeg at jeg ikke var alene. 

Vladimir Kara Murza er en av de mest profilerte, russiske kritikerne av Vladimir Putin og Ukraina-krigen. I 2023 ble han dømt til 25 års straffarbeid. 

Han ble plutselig løslatt i en fangeutveksling i fjor. Da hadde han vært isolert i en celle «23 av døgnets 24 timer».

Han er tydelig på hvor mye troen betydde for ham i fengselet: 

– Jeg er kristen. Troen er veldig viktig for meg. Den hjalp meg gjennom dagene, sier han på spørsmål fra Vårt Land.

I et tidligere intervju, gjengitt i franske La Croix, fortalte Kara-Murza at han ba til Gud hver morgen og hver kveld da han satt i fengsel.

Han ble også spurt om hvordan det å være innesperret utfordret troen hans.

– Jeg lyver hvis jeg sa at den ikke gjør det. Selv om jeg vet at alt er hans vilje (...) så er det ikke alltid lett for en fange å overvinne rent menneskelige følelser av urettferdighet, fortvilelse og tungsinn, sa han da

Vladimir Kara-Murza og kona Evgenia Kara-Murza har nylig deltatt på Oslo Freedom Forum. Det er spesielt for dem begge: 

En tale han holdt i under Helsingforskomiteens Sakharovpris utdeling var med i anklagene om statsforræderi. Evgenia har vært her før for å tale ektemannens sak. Det er første gang de er i Norge sammen etter løslatelsen. 

Minst 3.000 politiske fanger i Russland

Deres viktigste oppgave nå er å jobbe for at de over 3.000 politiske fangene i Russland blir frigitt. Vladimir Kara-Murza vet under hva slags forhold de lever under. Han har selv vært i streng isolasjon i en celle på to ganger tre meter, ikke fått ha kontakt med familien. Han har kjent hvordan isolasjonen påvirket hjernen og tankene. Hvordan det etter kort tid blir vanskelig å skille fantasi og virkelighet.

Kara-Murza er både politiker, historiker, journalist, forfatter, filmskaper og menneskerettighetsforkjemper. Han har blitt forgiftet to ganger, i 2015 og 2017. 

Ifølge undersøkelser fra Bellingcat sto agenter fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB bak disse forsøkene. Det har ført til at han i dag lider av en nervesykdom. 

Som politiker jobbet han tett med avdøde Boris Nemtsov, som ble skutt og drept på åpen gate like ved Kreml i Moskva i 2015.

– Noen kjøper ennå løgnen om russiske familieverdier

Dommen på 25 år var for landssvik og høyforræderi. Det er kritikken av invasjonen i Ukraina, samarbeid med en «uønsket» organisasjon og spredning av «falske nyheter» som gjorde at han skulle sone under et «strengt regime i straffekoloni», het de i dommen, ifølge Filter Nyheter. 

Fra luftegården i fengselet, kunne han se kirken hver dag, men fikk ikke gå inn. 

– Jeg ble regnet som en så farlig politisk fange at jeg ikke kunne være sammen med andre mennesker, sier han ironisk på en samling i Oslo med norske og utenlandske journalister. 

Han synes dette er et godt eksempel på Putin-regimets hykleri, og er forundret over at noen vestlige konservative fremdeles kjøper narrativet om at Vladimir Putin er en forsvarer av tradisjonelle familieverdier.

– Jeg er kristen, russisk ortodoks, jeg er familiemann, jeg har tre barn. Men jeg fikk ikke ringe barna mine, jeg kunne ikke gå i kirka. Så mye for kristne familieverdier.

– En dag skal historien fortelles

Den russisk-ortodokse kirken har lenge vært en av president Putins sterkeste ideologiske støttespillere. I et nytt dekret fra 27. mars i fjor skjerpet kirken retorikken ytterligere: 

Ukraina-krigen, eller den «militære spesialoperasjonen», som kirka og Putin sier, er en «hellig krig hvor Russland og dets folk forsvarer det hellige Russlands åndelige territorium». 

Altså – Ukraina er egentlig er en del av det historiske Russland, og derfor kan den russisk -ortodokse kirka rettferdiggjøre krigen.

De prestene som går mot krigen blir hånet, latterliggjort og risikerer å miste kappe og krage. Mange har forlatt fra Russland.

«Hjertet i kristendommen er å avvise drap og vold»

I et brev sendt fra fengselet i 2023, skrev Vladimir Kara-Murza hvor skuffet og trist han er over den russiske kirkens krigs-støtte. Brevet ble oversatt til engelsk og publisert i den uavhengige russisk- og engelskspråklig nettavisa Meduza, som holder til i Riga: 

– Som ortodoks kristen kjenner jeg på smerte og dyp sorg over dette. Hjertet i kristendommen er å avvise drap og vold, skriver han. Samtidig er han takknemlig for alle de som likevel våger å tale Moskva og patriark Kiril midt imot. Han skriver at den sanne essensen i kristendommen og den ortodokse kirke hører vi i stemmene til de forfulgte prestene som går imot krig og blodsutgytelse.

– Jeg tror ikke engang George Orwell kunne forestilt seg en situasjon der kristne prester ville bli avsatt for å motsette seg krigen.

Vladimir Kara-Murza mener de modige prestene er de som bærer den russisk-ortodokse kirkes ære på sine skuldre.

– Jeg er sikker på de vil bli husket når historien en dag skal skrives.

Plutselig er det slutt – da må verden være klare

For Vladimir Kara-Murza er helt sikker på at Putin- regimet en dag tar slutt. Og det kan skje plutselig og uventet. 

 – I Russlands moderne historie skjer voldsomme politiske endringer på et øyeblikk, sier han til journalistene i Oslo og viser til tsarens fall i 1917 og Sovjetunionens kollaps i 1991. Grunnen til at det skjer plutselig, er fordi totalitære regimer skjuler alt.

–   Tiden vi har til å gripe muligheten, vil være kort. Vesten må være mer forberedt enn sist gang. Konsekvensene av det har vi sett de siste tre årene, mener Kara-Murza. Han er overbevist om at det ikke kan bli fred og stabilitet uten et demokratisk Russland.

– Jeg vet den dagen kommer, og jeg tror den kan komme mye raskere enn det diktatorene våre liker å tro.

Frigitt i fangeutveksling

Vladimir Kara-Murza var blant 16 russiske opposisjonelle og utenlandske statsborgere som i august i fjor ble frigitt fra russisk fangenskap i det som er den største fangeutvekslingen mellom Russland og Vesten siden andre verdenskrig. 

For ham var det mest uutholdelige å ikke få snakke med familien. En telefonsamtale på 15 minutter var alt han fikk i den tiden han var fengselet i Sibir.

– Dette er en gammel sovjetisk taktikk – regimet straffer ikke bare den politiske fangen, men også familien. Det er en form for psykisk tortur, sier han og holder fram:

 – Det tar ikke lang tid i isolasjon før du glemmer ord, roper til vegger, mister evnen til å skille mellom virkelighet og fantasi. Du får skrive i halvannen time per dag, så tar de papir og penn fra deg. Resten av tiden går du i sirkel i cellen. 

– Jeg leste bøker av sovjetiske dissidenter, lærte spansk med en lærebok, bare for å holde hjernen opptatt. Det reddet forstanden min. Å føle at jeg gjorde noe nyttig hver dag, var avgjørende.