Godhetsgrenser?

Irriterer det deg? Stikker det en liten stygging i deg: Det får da være grenser! I så fall viser det bare hvor stor grunn du har til å være takknemlig for Guds grenseløse godhet. Den omfatter også deg.

Og meg. For utakknemligheten har vi i oss, alle. Hos enkelte er den en hovedprofil, nærmest for en livsstil å regne. I vårt overflodssamfunn, hvor godene virker så selvfølgelige, brer utakknemligheten seg som en sott. Bare sjelden møter vi mennesker som strømmer over av takk. Ondskapen er vi også i berøring med. Direkte onde er vi kanskje ikke, men alle har vi den i oss, denne usvikelige evnen til å gjøre hverandre vondt, såre, svikte, støte bort. Vil Gud være god mot mennesker, har han strengt tatt ikke noe valg. Han må vise godhet der det onde skjer og takken uteblir.

Samtidig håper Gud at vi lærer av hans godhet: «Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal deres lønn bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.»