Er du hos meg i onde dager?

Kjærlighet er et sammensatt konsept og til tider en svært krevende prosess. Hva gjør vi når angsten for diagnosen tar oss, når frykten for å bli arbeidsløs tar overhånd, depresjonen som kom etter tragedien, eller når følelsen av å være stigmatisert og isolert griper sinnet vårt? Eller den dagen kroppen ikke lystrer oss helt, når psyken gjør oss til en litt annen person enn den vi til vanlig er, tider da vi er så uendelig uenige og følelsen av å være på to ulike planeter gjør oss livredde for hvordan det skal gå. Hva gjør vi da? Hva tenker vi, og ikke minst hvilke valg gjør vi på de dagene?

Redselen. I mange slike situasjoner, og for mange av oss, blir redselen for å miste den en har mest kjær den dominerende følelsen. Redselen for at en er til byrde og ubehag, redselen for ikke lenger å være elskverdig, at de onde dagene er begynnelsen på slutten. Det er som vi vil skrike ut til den andre: Vil du være der for meg, hvis jeg faller sammen og ikke klarer å være den jeg hele tiden har vært. Vil du være der for meg dersom hele mitt liv og min eksistens trenger at du stiller opp for meg?

Men vi får det ikke fram, vi våger ikke å spørre, for vi har ikke råd til det svaret vi er redd for. Så blir det til at vi velger de verste løsningene overfor hverandre. Noen velger å late som, bagatellisere eller forsvare.