«Du oppdrar oss for ditt rike ved kors og trengsel»
Slik ber vi i en av forbønnene i Den norske kirkes høymesse. Mange av mine eritreiske venner har mye bedre forutsetninger enn meg til å fatte dybdene i en slik bønn.
De er mer «oppdratt ved kors og trengsel» enn jeg har evnen til å begripe. Krig, tørke, frykt, sult, lemlestelse, død, tap av sine kjære, flukt, usikkerhet, fattigdom... Hvordan går det an å bevare livsgnist og håp etter så mange vonde opplevelser?
Det gjør inntrykk å møte medkristne som har vært hårdt prøvet, og som ikke bare har bevart troen, men er blitt styrket i troen oppleve at deres takk og lovsang er mer ekte enn min egen. Er det Herren som har tuktet dem? slik Hebreerbrevets forfatter tydelig gir uttrykk for: «Herren tukter den han elsker» (Hebr 12,6). Ja, svarer noen og jeg lytter med respekt og ydmykhet. Men jeg avholder meg fra å karakterisere det andre har måttet gå gjennom av smerter og lidelser som Herrens tukt, som Guds oppdragelse. Det ville være åndelig hovmod å forsøke å gi en åndelig forklaring på grusomheter jeg selv har blitt spart for. Samtidig er det trosstyrkende å møte et samstemt vitnesbyrd både fra Bibelen og fra levende menneskers egen munn: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd hos dem som er blitt oppøvd ved den» (Hebr 12, 11). Møte med andre menneskers lidelse og tro, gjør det lettere å møte også det som er vondt og vanskelig i mitt eget liv, og be med oppriktighet: «Gud, oppdra meg for ditt rike ikke bare ved medgang og velstand, men også ved kors og trengsel. Amen»
Hebr 12,11-13
