Døra på klem
De siste årene hun levde, nektet katten vår å gå ut om vinteren. Vi løftet henne vennlig men bestemt ut i frisk luft, men så snart det hadde lagt seg litt snø på bakken, satt hun og pep på trappa til vi tok henne inn igjen.
Katten klynket. Alt det skapte «sukker og stønner». Og det er jo gjerne senhøstes vi merker det best. Fugler har fløyet. Dyr går i hi. Løvet har falt. Trær og busker står og sturer. Hele skaperverket skutter seg. Alt levende lengter etter vår og varme og herlige dager.
«For det skapte venter med lengsel på … den frihet Guds barn skal eie i herligheten», skriver Paulus. Det er ikke bare vi mennesker som kan se fram til den evige sommerfryden på en ny jord der livets tre bærer frukt tolv ganger i året. Den friheten vi der skal nyte, er en frihet fra «alt vi må lide i den tiden som nå er». Samme frihet skal også alle andre levende skapninger få smake. Hva var vel paradiset uten dyr og vekster?
Men inntil Gud har gjenopprettet paradisiske tilstander på jord, klynker kattene i kulda. Sånn har det alltid vært, og i vår tid stønner skaperverket mer enn noen gang. Det er senhøst på jorda. Hele kloden hiver etter pusten. I verdenshagen, som ennå dufter av paradiset, brer det seg en eim av brente fossiler. På vår lille, vakre planet valser vi ned, tømmer havet og tærer på det myldrende mangfoldet Gud ga liv.
Bestill abonnement her
KJØP
