Den som sover synder ikke?
Når vekkerklokka ringer, handler troen på Gud om mitt eget forvalteransvar, skriver Erland Grøtberg.
«Den som sover synder ikke», sier vi, og tror noen ganger at det er sant. For det er så behagelig å lukke øynene, det er så lett å følge strømmen av tankeløse vaner. Det er så lett å overse at veivalg i hverdagen har ringvirkninger som resten av verden blir preget av. Det er så lett å bagatellisere min egen rolle, mine egne handlinger, eller mangel på dem. Det er så lett å tenke, at den som sover synder ikke, og glemme at mine største synder aldri var det jeg gjorde galt, men det jeg ikke gjorde i det hele tatt.
Selvfølgelig må vi sove. Kroppen trenger sine timer med hvile hver dag. Og vi skal holde hviledagen hellig. Men når arbeidsdagen tar til, finnes det ansvar og arbeidsoppgaver som noen må se og ta på seg. Slik skal også arbeidsdagen holdes hellig.
Søvn blir synd, når det betyr å møte verden med lukkede øyne, eller ikke lytte til det virkeligheten har å fortelle. Søvn blir synd når dagen savner min tilstedeværelse, når det mennesket jeg var skapt til å være i denne verden heller snur hodet på puta, og foretrekker sin egen lille drømmeverden.
