Den merkelige nøkkelen
«Har ikke alle barn det like godt som jeg?» spurte hun plutselig en kveld, etter å ha sunget «Jeg folder mine hender små», for ørtende gang. Og da jeg forsiktig bekreftet at sangen nok snakket sant, ikke alle barn hadde det like godt som henne, så lød neste spørsmål selvfølgelig: «Hvorfor ikke det da?»
Du verden, tenkte jeg. Nettopp fylt fire år, og så stiller hun allerede spørsmål ved verdens lidelse.
Og sånn fortsetter det jo bare. Lidelsen, vår egen og andres, gjør at spørsmålene fortsetter å komme; livet igjennom.
Paulus skriver i dag at «vi er stolte over lidelsene». Som moderne «curling-mamma», som ikke vet hva godt jeg kan gjøre for barna mine, og gladelig prøver å feie bort for dem hver eneste lille motstandsdump på veien fram til voksenlivet, så skjønner jeg jo ikke hva han snakker om. For jeg skyr lidelse. Både for meg selv og mine. Lidelse er for meg noe uønsket, det er uflaks og det er noe som rammer vilt og uhemmet, og som gjør sitt beste for å ødelegge livet mitt.
Bestill abonnement her
KJØP
