Da Gud forsvant

I skrivende stund befinner jeg meg på besøk ved Mount St Bernard Abbey i England. Det er et trappistkloster fra 1800-tallet. Abbeden er fra indre Østfold. Bare det er jo litt kuriøst.

Klosteret er bygget etter middelalderens estetiske idealer. Det minner om fordums storhet, middelalderen på sitt beste. Den tiden troen definerte europeisk kultur.

Slik er det ikke lenger. I dag ser det tvert imot ut som om kultur og kristendom skiller lag. Det er ikke lenger fjernt å spørre om Europa er et kristent kontinent.

Avskåret fra jorda

Også ved klosteret har separasjonen mellom kultur og kristendom fått konsekvenser. Mount St Bernard Abbey ligger langt ute på den engelske landsbygda.

Tidligere drev munkene med landbruk og husdyr, slik cistercienserne har drevet med siden 1100-tallet. Å dyrke jorda og å dyrke Gud, var tett forbundet. Kult, altså gudsdyrking, og kultivering var to sider av samme sak.

I dag, kan abbed Erik Varden fortelle, er det ingen cisterciensere i Europa som lenger driver bondegård med husdyrhold. Det lønner seg ikke. Da måtte man i så fall drive industrielt. Klosteret han styrer har solgt kyrene sine og gått over til å brygge trappistøl.

For munkene betyr nedleggelsen av gårdsdriften at de er avskåret fra den jorda som egentlig var deres eksistensgrunnlag. For å bruke abbedens eget bilde: de blomstene som egentlig skulle stått i jord og møkk, er skåret av og satt i en vase. Spørsmålet er hvor lenge de klarer seg.

Overflødig

Klosterets fortelling minner meg om et kapittel jeg nylig leste i boken An Island in Time. Den ble skrevet i 1996 av nederlenderen Geert Mak og handler om krisen på den europeiske landsbygda. Boken er en «landsbybiografi» og handler om det lille stedet Jorwerd – som kunne vært hvilken som helst landsby i Europa.

Et av kapitlene heter How God disappeared from Jorwerd. Her skildrer Mak ikke bare hvordan effektivisering av landbruket har ødelagt forholdet til naturen, men også hvordan Gud har blitt overflødig. Det var ikke bare i klostervesenet at kult og kultur hang sammen.

Ifølge Mak ga det moderne landbruket bøndene en følelse av å ha beseiret naturen. «De som arbeider med vind og vær og liv og død hver dag er klar over sine egne begrensninger. Men dette endret seg når årene gikk. Da det i økende grad ble mulig å bekjempe værets og dødens krefter gjennom egen styrke, begynte også Gud sakte å forsvinne fra synsranden i Jorwerd».

Man trengte ikke lenger Gud. Den samme effekten gav den moderne velferdsstaten. Medisinske fremskritt og sosial sikkerhet gav menneskene midler til å kontrollere død, katastrofer og det som tidligere var dårlige vilkår. Da trengtes ikke lenger troen.

Nytt syn på mennesket

Abbeden på klosteret har ikke avskrevet Gud. Langt ifra. Men hele klostervesenet i Europa er i en nedgangstid. Klostre legges ned, selges eller blir museer. Det handler om How God disappeared from Jorwerd.

Opplevelsen av at Gud ikke lenger er nødvendig i hverdagen, slik Mak skildrer, er en viktig faktor når kristendom om kultur skiller lag. Kanskje fører det til at troen blir mer abstrakt.

Samtidig er det flere prosesser som skiller kristendom og kultur med stadig akselererende kraft. En av dem er en ny antropologi. Det vil si et nytt syn på mennesket.

Dette kommer til uttrykk i debattene om abort, seksualitet og eutanasi. Blant annet. Uansett hva man måtte mene om disse debattene, fremstår de som en brytning mellom kultur og kristendom. En ny selvforståelse krever rom og skaper stadig sterkere brytninger.

Hva nå?

Som kristen funderer jeg selvsagt på hva som er veien videre. Kanskje kommer svaret an på hva man mener kristendom er. Hvis kristendommen handler om å følge bibelvers til punkt og prikke (som hos kristenfundamentalister), kan brytningen mellom kultur og kristendom være full krise.

Hvis det først og fremst handler om et budskap (som hos evangelikale protestanter), kan kulturbrytningene tvert imot være frigjørende. Hvis tanken er at kristendommen er noe som er blitt integrert i kulturen gjennom historien (som hos katolikker), så er vår tids brytninger endringer på dypet. Da blir spørsmålet hvor lenge man fortsatt kan snakke om et kristent Europa.

Det minst konstruktive er uansett å akke seg over en utvikling og lengte tilbake til fordums storhet. Da syns jeg heller vi skal være litt offensive og spørre hva det betyr for kulturen om kristendommen forsvinner. Kristendommen har nemlig fungert som langt mer enn en personlig tro. Den har like mye vært et kulturelt premiss.

Kristendom trenger kultur, men det er godt mulig at kulturen også trenger kristendom.