Som avslutning på Sikkerhetskonferansen i München tok lederen, Christoph Heusgen, til tårene i talen. Utenriksminister Espen Barth Eide beskriver maktmøtet i Tyskland som en «wake-up call for europeerne».
– Bør vi være bekymret etter helgens nyheter?
Spørsmålet stilles til forsker ved Norsk utenrikspolitiske institutt, Karsten Friis, og direktør ved Nobelinstituttet, Kristian Berg Harpviken.
– Jeg tror ikke det er noen grunn til å være redd for at noe skal skje i nærmeste fremtid. Samtidig er det grunn til bekymring, fordi vi har kommet i en situasjon der vi må tenke helt nytt om vår egen langsiktige sikkerhet, og hvordan denne skal forankres, sier Harpviken
Friis på sin side peker på at det i sikkerhetsspørsmålet er endringer i Trump sine uttalelser nå, sammenlignet med da han var president i sin første periode.
– Helt klar turbulente tider. Ingen tvil om at Trump og hans administrasjon står lenger unna politisk «mainstream» Europa, og det vil få utslag i diskusjoner og konflikter. Samtidig så sier alle at de står ved sine forpliktelser ovenfor NATO. Det sa ikke Trump i 2016. Slik jeg oppfatter dette er det fortsatt en konflikt blant venner, og altså ikke en situasjon der man sier «nei, nå vi velge Kina istedenfor», eller at USA sier «nå glemmer vi Europa». Det er heller et forsøk på påvirke Europa i den retningen USA ønsker, sier Friis.
Vance-talen – et ideologisk prosjekt
Harpviken mener det som rystet europeiske ledere mest i helgen, var talen til visepresident J.D. Vance.
– Ikke bare kom han med sterk kritikk av de europeiske demokratiene og tilstanden der. En del av det han sier er åpenbart riktig, isolert sett. Men det som er rystende er at han uttrykker entydig støtte til ytre høyre-krefter i Europa. Derfor er det vanskelig å ikke se dette som et ideologisk prosjekt, som kan svekke Europa på lang sikt.
– Man ser allerede på sosiale medier at bevegelser på ytre-høyre får energi av den støtten de fikk fra den amerikanske visepresidenten. Så skjer det en uke før valget i Tyskland, og der slår det veldig tungt ned i oppløpet til et valg som allerede er ganske dramatisk. Der AfD ligger an til å bli det nest største partiet.
Harpviken peker på to ledende europeiske land med fremvekst og ytterliggående krefter.
– I Frankrike og Tyskland er den typen krefter åpenbart på frammarsj. Det er mange velgere som føler at den europeiske nasjonalstaten ikke leverer det de vil ha. Selv om det er forskjellig karakter på utfordringene disse landene har internt, så sliter de med å være ledende i Europa, og det betyr at andre stater kan bli like viktige.
– Ikke helt mørkt
Nobel-direktøren peker på Italia og Polen som stater som vokser seg sterkere.
– Men at de kan erstatte den kraften som Tyskland og Frankrike har stått for er jo litt vanskelig å se. Et av Italias store fortrinn at de ledes av en dame med bakgrunn på ytre høyre fløy, som også da har mye bedre resonans i Washington enn det de fleste andre europeiske politiske ledere har akkurat nå.
Helt mørkt er det riktignok ikke for stormaktene i Europa mener han.
– På den positive siden så ser man at Europa reagerer. Macrons sammenkalling til et møte i Paris mandag er en indikator på det. Det var ikke planlagt før helgens samling i München. Man ser at det absolutt er politisk vilje på europeisk side.
Friis peker på at fremtiden kommer an på om europeiske ledere kommer opp med noe konkret etter alle møtene.
– Så spørs det hva man klarer å komme opp med av konkrete ting. Nå kommer det en del sånne initiativer, som at britene vil sende styrker til Ukraina, men man trenger at det kommer konkrete initiativer og ikke bare symbolske, for å vise at man har en viktig rolle i å løse konflikten i Ukraina, sier Friis.
Samtidig er Friis opptatt av å ikke se altfor mørkt på situasjonen etter helgens nyheter fra Tyskland.
– Skal jeg være litt optimistisk, så er det ingen tvil om at amerikanerne ikke har landet på noen som helst måte. Det er ulike signaler fra dag til dag, og det betyr at vi er i en formativ fase, der det er rom for å påvirke, sier NUPI-forskeren.
Våpenhvile og styrker i Ukraina
Mandag kom beskjeden om at statsminister i Storbritannia Keir Starmer vil sende engelske soldater til Ukraina som en sikkerhetsgaranti etter en eventuell fredsavtale.
– Her har det allerede vært feiltolkninger, og noen tror at Starmer vil sende styrker til Ukraina nå. Det er overhodet ikke det det handler om. Det er så mange forbehold før dette skulle bli noe av. Men det er klart at det er et viktig signal i diskusjonen som foregår nå, der mange europeiske ledere nok er forbanna over at Trump-administrasjonen signaliserer at europeiske ledere blir satt på sidelinjen, sier Harpviken og legger til:
– Og ikke bare satt på sidelinjen i forhandlingene, men også få ansvaret med å implementere avtalen og sørge for sikkerhetsgarantiene i Ukraina. De skal altså få ansvaret for en avtale de ikke har noen innflytelse på, sier han og sikter til Trump-administrasjonen sine uttalelser om fredsforhandlinger med Russland i forkant av helgens møte i München.
Vil være «avskrekkingsstyrker som hindrer nye angrep»
På spørsmål om hvor sannsynlig det er med norske styrker i Ukraina svarer Friis at mye må skje før det.
– Si at det blir et scenario med våpenhvile, og da må det for at Ukraina skal godta være tydelige sikkerhetsgarantier, som NATO-styrker eller amerikanske for å respondere hvis Russland bryter en våpenhvile. Det vil ikke være fredsbevarende styrker i internasjonal forstand, men avskrekkingsstyrker som hindrer nye angrep, sier NUPI-forskeren.
– Så for at man skal komme dit gjennom en avtale så må Putin godta at slike styrker får være i Ukraina, som jeg har problemer med å se, samtidig som europeiske ledere må ha viljen. Når de sender styrker til Ukraina, så betyr det at de må være villige til å skyte på russiske styrker. Man sender ikke styrker til pynt. Det vil i så fall kreve et vilt politisk mot, sier Friis.
Friis forteller at han har lite tro på at man vil havne i et slikt scenario, på nåværende tidspunkt. Spesielt med tanke på at Putin da må godta europeiske styrker i Ukraina.
– Det eneste som kan få Putin til å gå med på noe som helst, er kraftig press. Hvis ikke Trump klarer å presse ham kraftig, så vil ikke dette bli noe av.
