Inne på Nordkyn hotell flyter piano og fioliner i en lett strøm over lydanlegget en regnvåt, mørk høstkveld i Kjøllefjord, ute på halvøya som er Europas nordligste fastland.
Ellinor Utsi spiser middag. Rundt bordet er det en atmosfære som overdøver musikken. Fortellingene skyter fart. Der den ene begynner, tar den andre over og fyller inn. Ellinor, Gerd Eli Anti og Solfrid Pettersen har kjent hverandre lenge, og deltok denne ettermiddagen alle på et kurs om å lage mat av blod.
De åpner erfaringer og historier fra sin samiske arv, vel vitende om at vi er i et sjøsamisk område der fornorskingen har tatt hardt. Vindkraftutbygging er et betent tema som splitter. Gerd Eli Anti underviser skoleelever i samisk, men har skjønt at det er best å styre unna vindmøller i undervisningen. Elever har gitt uttrykk for at de slutter med samisk hvis hun skal snakke om vindmøllene.
Pettersen jobber på hotellet. Hun var en av dem som ikke tok stilling. Men noe skjedde da hun snakket om religion med en ung kollega med røtter fra Filippinene. Pettersen sa at hun har den samiske verdien i det at naturen er hellig.
– Da gikk det opp for meg at jeg var nødt til å ta standpunkt, mot vindmøllene, sier Pettersen.
Selv kommer hun fra en familie der det samiske lenge var tiet om og tonet ned. Men hun husker godt hvordan det ofte ble fortalt historier.
Ellinor forteller at hun stusset da hun var ung og samepolitisk aktiv rundt år 2000 og regjeringen arbeidet med ny dyrevernlov. Den hadde bedt samiske kapasiteter som Ole Henrik Magga, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara skrive en utredning om hva samisk dyrevern er. Den var fylt av fortellinger.
– Da jeg leste det der, tenkte jeg: Hm, det var dristig gjort, sier Ellinor Utsi.
Én av fortellingene i utredningen handler om to kvinner som hadde hver sin simle. Den ene kvinna var hard mot sin simle og maste bare om mer melk. Det endte med at simla stakk av og ble villrein.
Den andre kvinna var alltid der og takka sin simle for melka. Hun fikk masse melk. Simla fikk det hun trengte og ble værende som tamrein hos sin husmor, av eget valg.
Ellinor tror ikke at hun på 1990-tallet hadde turt å gå på en talerstol med fortellingene og si: «Sånn er vårt dyrevern».
– Jeg tenkte at vi er ikke modne for det. Vårt folk har mista så mye selvtillit til egen historie. De andre hadde ledd og sagt at nå har det rabla for henne.
– Nå har det tørna for henne! utfyller Gerd Eli Anti og ler.
I dag ville Ellinor Utsi absolutt brukt fortellingene.
– Det samiske folk har alltid vært fortellere.
En annen forståelse
Denne høsten og vinteren, og trolig i lang tid framover, står Ellinor Utsi med begge beina i en spesiell kamp, mot sju vindkraftprosjekter i reinbeitedistriktet hun tilhører. Bak ligger regjeringens ønske om å gjøre gassproduksjonen ved Melkøya-anlegget elektrisk i stedet for drevet av et gasskraftverk. Det krever også fire nye, store kraftledninger.
Målet er å få ned utslippene i Norges klimaregnskap, og spare kvotekjøp og CO₂-avgift. Equinor og partnerne kan på den måten spare over 31 milliarder kroner, anslo Equinor i fjor.
Med Fosen-saken ferskt i minne, nye diskusjoner om Fosen-rein kan få nye beiter i Østerdalen, Stortinget som i november ba om unnskyldning for fornorsking – hvordan blir samisk verdenssyn og virkelighetsforståelse forstått og møtt, midt i en vindkraftsak i Norge nå? Hva er denne urfolkskunnskapen, i Finnmark i 2024?
– Jeg sier: Velkommen til vår hverdag, opplevelsen av å bli overkjørt, sier Utsi.
Hun sier det nesten med et smil. Selv har hun gjort et valg. Hun er bestemor. Hun har vokst opp i en reindriftsfamilie og giftet seg til en reindriftsfamilie. For henne var det uaktuelt å nekte for sin samiske bakgrunn. Det var dessuten lite troverdig å si at du ikke var same, men hadde masse rein.
Å føre videre kunnskapen, kulturen, håndverket hun har lært av sine formødre, ja, alt som er vevd sammen med reindrifta, er noe hun vil kjempe for.
– Jeg har sagt at jeg kan være kjerringa mot strømmen, sier hun.
---
Kraft- og industriutbygging i Finnmark
- I juni offentliggjorde NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) at 11 vindkraftprosjekter i Finnmark går videre til høring, sammen med fire kraftledninger. Høringsfristen er 1. februar 2025.
- De andre av de 26 søkerne er ute av prosessen for regjeringens «Kraft- og industriløft i Finnmark».
- Regjeringen vil at det bygges ut like mye ny kraft som det vil ta å elektrifisere produksjonen av flytende gass på Melkøya ved Hammerfest. I dag skjer dette med gasskraft. Utslippene medfører kjøp av klimakvoter og CO₂-avgift for Equinor og partnerne.
- Equinor anslo i fjor høst overfor Vårt Land at selskapet og partnerne vil spare 31,4 milliarder kroner på elektrifiseringen.
- Sju av de elleve prosjektene som er sendt til høring, berører reinbeitedistrikt nummer 9, Čorgaš. De sju søknadene omfatter til sammen over 600 vindturbiner på Nordkyn.
---
Se landskapet med reindriftas øyne
Sammen med mannen Ailu tar Ellinor oss med opp på Kjøllefjord vindkraftverk, som ble satt i drift i 2006, i deres reinbeitedistrikt nummer 9, Čorgaš. Čorgaš er det samiske navnet på Nordkyn.
– Det var det første vindmølleanlegget som ble bygd i reinbeiteland. Vi hadde ikke erfaringer, vi var ikke vant til å føre rettssak mot store staten, sier Ailu.
Ellinor legger til at den gangen var ikke reindriftsfaglige betraktninger og tradisjonell kunnskap en del av kravet til konsekvensutredninger slik det er nå.
Eieren Statkraft vil oppgradere med høyere og flere turbiner, og utvidelsen er den ene av de sju planene på Nordkyn som er med videre. Statkraft vil ta ned dagens 17 vindturbiner og sette opp inntil 30 turbiner som er høyere, mellom 200 og 260 meter. Kraftproduksjonen skal økes fra 119 til 560 gigawattimer i året.
Ailu tar hånda ned på en av steinene i ura oppe på toppen der vindturbinene står. På den er det lav.
– De sier at det bare er stein her, men se på denne. Det er steinlav, og den spiser reinen.
Ellinor understreker at høyder som dette er luftingsområder for reinen. Dit kan reinen trekke for å komme unna mygg på varme sommerdager. Men hit er det nå betraktelig mindre rein som kommer etter at turbinene kom opp.
Ailu forteller at på finværsdager kan du se Nordkapp over fjorden mot vest.
– Alle snakker om at dette er urørt natur og villmark, men det er i bruk. Vi bruker alle områdene, sier Ellinor.
Hun er også opptatt av helse og psykisk helse. Lyden av vindmøllene kan høres der de bor, litt avhengig av vindretningen. Det andre er den psykiske belastningen ved å stå i prosesser som dette. Reindriftsutøvere er spesielt utsatt, ifølge den samiske helseundersøkelsen Saminor. Ellinor har krevd at dette skal inn som eget tema i møtene med utbyggere.
Når hun er villig til å være kjerringa mot strømmen, handler det om at hun ikke vil at de to sønnene i reindrifta skal stå i fronten i møte med regjering, utbyggere, utredere, ordførere, advokater og alle søknader og papirer – og media. Dette vil hun ta seg av. Da kan de investere sin tid i reindrifta. For henne står kampen ikke om hennes levetid, først og fremst. Heller ikke bare barn og barnebarn, men de kommende sju generasjonene, som er perspektivet mange urfolk lever etter.
– Et vanlig øye vil kanskje ikke forstå verdien av landskapet og beitene som de påstår er bare stein. Å se landskapet med reindriftens øyne, er annerledes. Jeg tenker at det er en kunnskap som mangler for å forstå vår argumentasjon, sier hun.
Den samiske fortellingskraften
Om noen skal prøve å forstå det samiske tankesettet, er fortellingene en nøkkel, mener teologen Lovisa Mienna Sjöberg.
– Ofte sier fortellingene noe om våre etiske idealer, hvordan våre relasjoner ideelt sett ser ut, med landskapet og dyrene. Vi har et enormt rikt fortellingsmateriale.
Sjöberg er førsteamanuensis i praktisk teologi ved VID Tromsø, og har i mange år jobbet ved Samisk høgskole i Kautokeino. Hennes hovedfelter er klima og naturødeleggelse.
En fortelling hun trekker fram, som finnes i mange versjoner, handler om dommedag. Den dagen skjer et skifte. De av skapningene som har hatt taleevne, altså mennesket, mister den. Derimot får skapningene som ikke har snakket, taleevne. De skal si sin dom over det menneskene har gjort. Først ut er hunden. Så kommer alle de andre, dyr og planter.
– Det gir jo et annet etisk kompass enn det jeg kaller ekstrakt-vitenskapen, sier Sjöberg.
Hun sikter til tankesettet der man vil ta ut ressurser fra naturen, enten det er gjennom gruvedrift, skogbruk, vindkraft eller annet.
– Det ligger som en matte under at vi skal bruke, vi skal gjøre noe med det. Vi skal ikke samhandle med fjellene, dyrene og plantene. Alle vil sette spor etter seg. Men i Sápmi er idealet motsatt. Du skal sette så lite spor som mulig.
Sjöberg mener at fortellingene også er viktige som annen måte å diskutere en sak på.
– Jeg synes at denne litt aggressive argumentasjonen der man skal overtale den andre, blir veldig vesterlandsk. Fra samisk tradisjon er idealet, selv om det ikke alltid blir sånn, at man kommer overens. Man forteller fortellinger, og så får de andre tenke sitt. Kanskje tenker man seg litt om. Det er poenget.
I Finnmark kan det virke som NVE også har tenkt seg litt om.
Reddet av samenes hellige fjell
Øst i Finnmark går grensa mellom Finland og Norge langs Tanaelva. Nord for elva ligger et av de største gjenværende urørte naturområdene i Norge. Her ligger også det samiske hellige fjellet Rásttigáisá.
Denne dagen har et hvitt snødekke lagt seg over Rásttigáisá. Litt bak ligger fjelltoppen Vuonjalrášša. Ved foten av dette fjellet ville selskapet Grenselandet DA bygge Davvi vindpark, med fra 66 til 160 vindturbiner på 200 meter. Ifølge konsesjonssøknaden fra 2022 trengtes også infrastruktur som veier, kraftledninger, transformatorstasjoner, mellomlagringsområde, kai, servicebygg og eventuelle massetak og deponi.
Området har vært et sentralt bosettingsområde for samene i øvre del av Tanavassdraget, ifølge Harald Gaski. Professoren i samisk litteratur har skrevet om dette området i en serie på tre kronikker i avisa Ságat. Han trekker fram Levajok- og Rásttigáisa-området som eksempel på samenes åndelige tilknytning til landet og jorda.
I norsk rettsvesen har den åndelige dimensjonen som premiss for eierskap ikke vært anvendt, mener Gaski, og heller ikke tatt opp i spørsmål om samiske rettigheter.
Gaski understreker at eiendomsrett i samer og urfolks tankegang ikke har vært uttrykt gjennom å selge eller leie ut som bekreftelse på et eiendomsforhold, men ved å ta vare på landet og ressursene for framtidige generasjoner. En slik tilknytning ser han her.
«Jeg har selv vært på befaring i området», skriver Gaski.
Han beskriver at det slår en umiddelbart at det har vært en betydelig bosetting her, med sesongboplasser, fangstanlegg, oppbevaringsgjemmer, sieidier (offersteder) for utøvelse av tro. Det er i Levajok-området registrert flere hundre dyregraver og nesten like mange kjøtt- og fiskegjemmer, ifølge Gaski. Det er en sterk konsentrasjon av sieiddit i området, det vil si samiske kraftsentre, hellige steder, offerplasser.
«En må her huske på at sieidiene ikke bare var noe en ba og ofret til, men at de i seg selv også representerte områdets kraft. Det hadde betydning både for mennesker og dyr, og er nok et bevis for samenes tilknytning til et sted. Det er stedet som eier deg», skriver Gaski.
Han mener at området bør bli undersøkt arkeologisk og historisk, og at det trengs en grundig analyse av den åndelige dimensjonen ved området, mens det fortsatt finnes personer som har kunnskap om hvordan områdene ble brukt tradisjonelt.
Stor symbolverdi
I juni i fjor satte NVE en stopper for vindkraftutbygging i dette området. Prosjektet Davvi var ikke blant de 11 som gikk videre.
«Landskapsrommet i området har over lang tid hatt stor symbolverdi for samisk kultur og tradisjonell bruk. Fortsatt fravær av inngrep er en viktig kvalitet for videreføring av disse verdiene», skriver NVE om hvorfor Davvi vindkraftverk ble tatt ut av konsesjonsprosessen i Finnmark.
NVE legger også vekt på at dette et av de største sammenhengende naturområdene i Norge som har preg av å være urørt natur, og at Davvi ikke var vurdert som egnet i Finnmark fylkeskommunes kraftplan.
Kanskje hadde NVE også lest rapporten fra FNs naturpanel (IPBES) fra 2022 om verdsetting av natur, The diverse values and valuation of nature?
Panelet skriver der at verden nå bruker dobbelt så mye av jordas ressurser som vi gjorde i 1980. Hovedårsaken til naturkrisen, er hvordan natur blir verdsatt i politiske og økonomiske beslutninger, fastslår panelet. De fleste slike beslutninger legger vekt på et smalt sett med verdier. I sum går dette ut over naturen, samfunnet og framtidige generasjoner, og ignorerer ofte verdier for urfolk og lokalsamfunn.
Like før jul kom Naturpanelet med en rapport om hvordan verden kan få til gjennomgripende samfunnsendringer. Der trekker panelet fram fem nøkkelmåter å gå inn i en slik prosess mot en mer ønskelig verden. En av dem handler om å gjenopprette den åndelige sammenhengen mellom mennesker og natur, og hvordan vi kan få til endring i atferd. Panelet skriver:
«Å leve i harmoni med naturen blir drevet fram av å anerkjenne alternative kulturelle narrativer og holistisk tenkning og læring. Slike narrativer er avgjørende for å reise bevisstheten om hvor viktig natur og biologisk mangfold er. Derfor trenger vi å gjøre mer for å styrke vår forestillingsevne, inkludert det vi finner hos urfolk og i lokal kunnskap for å se for oss positive framtidsvisjoner av en rettferdig og bærekraftig verden».
Å ordlegge en intuitiv kunnskap
Gunn-Britt Retter er på møtereise i Oslo, og tar seg en pust i bakken ved operaen. Hun leder Arktis- og miljøavdelingen i Samerådet, og er nå i Oslo fordi hun er medlem av ekspertutvalget regjeringen har satt ned for å utrede samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene. Senere går turen til FN i New York.
Retter har jobbet mye med å prøve å sette ord på hva urfolkskunnskap er, også fordi dette er en viktig del av FNs arbeid med bærekraft, natur og klima.
– Det har vært en utfordring. For det har jo også vært en kultur det har vært tiet om, en stille kunnskap, som noen sier. Det har vært en øvelse i å uttrykke det man intuitivt vet.
Noe handler om et tankesett der man regner med en makt utenfor seg selv som spiller inn og må tas med i beregningen. Det kan handle om vær, men også om krefter i tilværelsen.
– Mye blir formidla gjennom måten vi snakker på. I samisk har du en kondisjonalis-form, som jeg hører hele tida.
Retter forteller at det handler om å legge inn et forbehold i verbet.
– Man sier at hvis du nå finner bær, skal du bære det ned i den sekken. Du er forberedt på å finne bær, men du tar det aldri for gitt. Hvis du lever og er frisk, så skal du gjøre det eller det. Du er alltid avhengig av noe utenfor deg sjøl, og det reflekteres gjennom måten du formulerer setninger på.
Selv har Retter vokst opp i Nesseby i Finnmark, og ikke i en reindriftsfamilie. Hennes familie har hatt pengeinntekt, drevet småbruk og fiske, og høstet av naturen også ellers. Samisk var morsmål i huset. Det samiske tankesettet var vevd inn i hverdagsliv og samtaler.
Begrepene birget og birgejupmi har vært sentrale. De handler å livberge seg og nøyes, ikke ta mer enn du trenger.
– Denne gjensidigheten at naturen gir hvis du tar vare på den, er drivkraften, sier Retter.
Hun mener at verdenssynet og retorikken fra etterkrigstida fortsatt preger norsk politikk. Etter 2. verdenskrig sto gjenreisning sentralt, da var gjenoppbygging av landet, arbeidsplasser og vekst viktig. I kommunene er ordførerne på desperat jakt etter noe de kan levere på til velgerne i løpet av sine fire år i posisjon.
– Hvis noen kommer og tilbyr dem noen småkroner for et utviklingsprosjekt, kan det se ut som de er villige til å selge hva som helst for å vinne neste valg med å vise at de har skapt arbeidsplasser. Alle måleparametrene går på vekst. Og da fortsetter det med kommunestyrer og forretningsliv som skal ha utbygging og vekst. Sterke krefter mener samer og andre som vil forsvare naturen, bare er bremseklosser for utviklingen.
Gjestene fra Hurtigruten
Siden 2007 har Ellinor og Ailu Utsi drevet kulturbasert turisme i bedriften Davvi Siida, med overnatting, salg av samisk håndverk og daglige besøk av turister som tar en avstikker med buss fra Hurtigruten i Kjøllefjord og går på igjen i Mehamn. Lenge tok de imot gjestene i en lavvo. I 2020 satte de opp en gamme, med ildsted i midten og benker rundt. Der er det Ailu som i dag forteller gjestene fra Hurtigruten om samisk kultur. Det er også her de tar imot politikere og vindkraftselskaper til møter.
Dagens besøkende kommer fra Adelaide i Australia, Dublin, Wien, Dresden og Berlin og noen få er også fra Norge. Flere forteller at de har hørt om samisk kultur på TV.
Ailu forteller at de som samer følger visse regler.
– Hver gang vi vil sette opp en lavvo eller et hus, må vi be naturen om tillatelse, og om ro og fred på stedet.
Han tar en kort pause og fortsetter:
– Selvfølgelig får vi ikke et ja eller nei som svar. Men vi gjør det fordi vi er respektfulle mot naturen.
En tro for jorda
Den måten å forholde seg til naturen på, er noe Lovisa Mienna Sjöberg merker seg at internasjonale aktører som FN etterspør i den krisen verden er i. Samtidig mener hun det er et dilemma at myndigheter og andre snakker om å lære av urfolkskunnskap, men samtidig undergraver mulighetene til å utføre den.
– Som reinbeitedistriktene i Fosen-saken sa; de kan ikke føre videre den tradisjonelle kunnskapen til neste generasjon om de verken har fjellene eller har tid, fordi de står i rettsprosesser hele tiden. Det er ekstremt mange inngrepssaker i samiske områder og urfolksområder over hele verden.
For Sjöberg handler virket som teolog særlig om to forhold: Å stå opp for skaperverket og for alle menneskers likeverd, med implikasjonene det har når man vet at man står i en rasistisk arv.
– Hva betyr det da for kirken? spør hun.
Sjöberg nærmest advarer om at hun nå kommer inn på en hjertesak.
– Skal vi rette våre gjerninger, vår etikk og vår tenkning mot egen individuell frelse, eller kommende generasjoner?
Hun mener det ligger en viktig forskjell her.
– For meg er det viktig at vi ikke går under. Jeg ønsker at mine og dine barn skal ha en jord å vokse opp på.
Saker som opptar deler av Kristen-Norge sterkt, handler om samlivssyn og livsførsel, kanskje med en innbakt frykt for fortapelse og helvete. Mens debattene ruller, går naturkrisen sin gang.
– Jeg synes det er tragisk at det er sånn. Det er et veldig rart fokus, sier Sjöberg.
Sjöberg har et håp om at fortellingene kan skape interesse for en annen måte å tenke på.
– Å ønske rettferdighet for alle skapninger, er ikke naivt, tror jeg. Det er en nødvendighet for at våre barn og barnebarn og andre etterkommere skal ha en framtid.
Frokost i gamma
Ellinor har gjort klar frokosten, slik hun gjør til gjester som bor i de to hyttene som de leier ut. Ailu sørger for at det er ved på ildstedet. Flammen brenner.
– Opplever dere at det er en grunnleggende forskjell i hvordan dere ser på verden, og det synet på verden som regjeringen og vindkraftselskaper møter dere med?
– Om det er forskjell? Ja. Det er noe med å se landskapet som en helhet vi er en del av, sier Ellinor.
Hun spør om vi var i gamma da Ailu snakket om det med å be om lov.
– Det er noe også våre foreldre og forfedre alltid har gjort. Vi viderefører det med å fortelle, men også praktisere det. Vi anmoder gjestene våre til å gjøre det, og sier: Det er ikke farlig, men når du gjør det, vil du merke en endring. Du vil føle deg som en del av naturen.
Denne reportasjen er støttet av Fritt Ord, som del av et prosjekt med tittelen «Verdenssyn og tro bak naturkrisen».
---
Verdenssyn og tro bak naturkrisen
- Hvordan har naturkrisen med vårt tankesett og syn på verden å gjøre?
- I en serie på tre større reportasjer leter Vårt Land etter svar, og også hvilken rolle tro og kirke har hatt for tankesettet som preger vår del av verden.
- Denne reportasjen er første del. Senere kommer en reportasje fra et svensk eikelandskap, der Peter Halldorf etterlyser et oppgjør med teologi. Siste reportasje er fra Nederland, det landet i Europa som har bygd ned mest av sin natur og er den største eksportøren av mat etter USA.
- Prosjektet er støttet av Fritt Ord.
---