20. oktober delte Moldovas befolkning seg nesten nøyaktig i to deler 50-50 i en folkeavstemning om medlemskap i EU. 3. november blir det annen runde i presidentvalget mellom EU-vennlige Maia Sandu og mer russisk-vennlige Alexandr Stoianoglo. Valgene viser at Moldova politisk er splittet i to.
Begge sider tilhører ortodokse kirker – som har ca. 93 prosent av folket som medlemmer. Kirken har klart høyere tillit (70 prosent) – mer enn for eksempel parlamentet (15 prosent) og politiske partier (11 prosent). Men også kirken opplever splittelse og uro.
Overlevd alle okkupanter
Det lille landet – klemt mellom Romania og Ukraina – har blitt okkupert av stormakter gjennom århundrer. En kort periode rundt år 1500 etablerte de et selvstendig Moldova med nasjonalhelgen Stefan den store. Han troner nå som statue i sentrum av hovedstaden med kors og sverd. Den siste okkupanten var Sovjetunionen. Da Sovjet kollapset i 1991, ble Moldova en av 15 nye selvstendige land.
Mens politiske og økonomiske systemer har skiftet, har den ortodokse kirken vært her i over tusen år. De gylne kirkekuplene dannet et synfeste mot himmelranden da vi kjørte gjennom det flate landskapet. Og selv i vinkjelleren Cricova fant vi en utgravet ortodoks kirke 100 meter under jorda. Inne i labyrinten, med 120 kilometer gruveganger med vin, kunne vi tenne lys og kysse ikoner. Guiden skildret hvordan munker og nonner har utviklet vinen, «Kristi blod», gjennom århundrer.
En venn i Moldova, Daniela, tar oss med på en åpning av en nyinnredet barnehage. Vi ønskes velkommen ved å bryte brød med salt. Man får en følelse nesten som en nattverd. «Du finner kirkens tradisjoner overalt», sier Daniela «i klær, sanger, mat, vin, symboler, høytider og tradisjoner».
Kirken delt i to
Kirken er mektig – også i politikken, sa alle Vårt Land spør; organisasjonsledere, forskere, presidentkandidater og taxisjåfører. Og konservativ, sa de fleste. Kirken blomstret opp etter selvstendigheten. Den hadde blitt holdt nede i sovjet-tiden. Men det russiske hang ved i språk og helgentradisjoner, og formelt var kirken fortsatt underlagt patriarken i Moskva. Dette provoserte biskop Petru som brøt ut og startet en ortodoks kirke knyttet til den rumenske patriarken. Mellom verdenskrigene hadde Moldova vært en del av Romania og den rumenske kirken.
Hovedkirken kjempet mot etablering av en ny kirke. Og fikk støtte fra regjeringen, som var ledet av det reformerte kommunistpartiet. Moldova rensket ikke ut sovjet-elitene slik det ble gjort i de Baltiske land. Den kommunistiske presidenten lærte av Putin og ga den gamle ortodokse kirken fordeler. Den nye kirken klagde til den europeiske menneskerettighetsdomstol, og fikk rett til å starte en kirke.
I 2011 hadde den nye kirken 13 prosent av de ortodoks troende. Det var ingen liturgisk eller teologisk uenighet mellom kirkene, så de levde sammen stort sett i fred.
– Jeg veksler mellom begge kirkene. Det er bare en Gud, sier Daniela.
Ingen bønn for Kirill
Da russerne angrep i Ukraina i 2022, ble konflikten et åpent sår. Lederen for den store kirken, metropolitt Vladimir, var først uklar i sin fordømmelse av Russlands angrep. Om lag 50 prester og menigheter gikk over til den nye kirken i protest.
I den gamle kirken sløyfet prester tradisjonen med å be for Moskva-patriarken under gudstjenesten. Patriark Kirill støttet ikke bare Russland i krigen, men kalte den en «hellig krig» og sa at alle soldatenes synder ville bli vasket bort om de døde i kamp.
– Det er blasfemi, jeg kan ikke nevne hans navn i kirken, men har tent et lys for at hans synder skal bli tilgitt, sier en prest til meg.
Brevet som ble lekket
Så kom brevet i september 2023. Det var et internt brev fra metropolitt Vladimir til patriark Kirill. Men det ble lekket til pressen. Det var harmdirrende ord til Kirill: Han behandlet dem respektløst, hans støtte til krigen ødelegger for den moldovske kirke, han er uvitende, han kan ikke absorbere et latinsk folk inn i den russiske verden.
Vadim Cheibas er generalsekretær i den store kirken. Han møter meg i værelset inntil metropolitt Vladimirs kontor. Cheibas har vært hans høyre hånd i over 20 år.
– Er det riktig det pressen har skrevet om innholdet i brevet?
– Ja, og det var jeg som skrev det, svarer Cheibas.
– Den russiske tsaren startet en russifisering av kirken på 1800-tallet, og det ble forsterket under Sovjetunionen. Vi er en kirke som tidlig brukte rumensk, folkets språk, i gudstjenester. Vi er en folkekirke som er bærer en latinsk tradisjon, forklarer generalsekretæren.
Brevet skapte oppsikt, og en gruppe prester ba kirken å løse båndet til patriarken i Moskva og slutte seg til patriarken i Romania. Et møte i kirkens ledelse tok opp saken.
– Det var mye støtte for enten å bli helt uavhengig eller å slutte oss til Romania. Men å starte en slik prosess nå vil føre til mer splittelse og uro, sier Cheibas.
Venter på valget
Kirken er sterkt konservativ i forhold til kvinners og skeives rettigheter. Dette bruker kommunistpartiet og sosialistpartiet, og sier de forsvarer «kristne verdier» mot EU. De har fått støtte av noen biskoper og prester. Vårt Land prøver å konfrontere Cheibas med disse temaene, men han sier bare noe om dilemmaer. Samtidig er han klar i sin fordømmelse av både Putins krig og opposisjonens misbruk av kirkens verdier.
– Vårt budskap er at prester ikke skal blande seg inn i partipolitikken. Alle kirkemedlemmer bør stemme – gjerne etter at de har gått i gudstjeneste først, sier Cheibas.
Om løsning på kirkesplittelsen sier han:
– Folk er litt forsiktige nå. Vi snakker ikke for høyt. Vi venter til etter valget.
Cheibas vet at de risikerer å miste flere prester og menigheter om det ikke skjer noe. Men det er mange praktiske problemer på vei til en selvstendig sammenslått kirke. Prestene i den lille kirken får sin lønn fra den rumenske stat, mens de i en store må skaffe det fra menigheten. Og hva skal man gjøre med alle eiendommene?
– Vi trenger politikerne på banen fordi dette er saker som må avgjøres med lovgivning. Men politikerne er også redde for å tråkke feil.
Kirills imperium forvitrer
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, gikk ikke patriarkens kanoniske imperium i oppløsning. Han fortsatte å ha et overordnet ansvar for alle de ortodokse kirkene i 13 av de nye selvstendige landene. Unntaket er de eldgamle kirkene i Georgia og Armenia. Etter velsignelsen av Russlands «hellige krig» mot Ukraina, holder hans imperium på å forvitre.
Den latviske ortodokse kirken har sagt de vil tre ut av den kanoniske underordningen. Det samme er underveis i Litauen. I Estland er det to ortodokse kirker. Den største som samler de russisk-talende er mindre interessert i et brudd. Men staten hindrer aktivt samkvem med Moskva. I de baltiske land er de ortodokse minoritetskirker, slik de også er i «Stan-landene» i Asia.
I Ukraina og Moldova er de majoritetskirker. I Ukraina har konfliktene blitt voldsom. Nå er det to store ortodokse kirken, en som har den økumeniske patriarken i Konstantinopel som overordnet. Den andre har brutt det praktiske, men ikke kanoniske, samarbeidet med patriarken i Moskva. I august vedtok parlamentet en lov som krever brudd.
– Ukrainas løsning er ikke et godt forbilde, sier Vadim Cheibas.
Et redskap for fred
– Kirken kan skape fred i dette landet fordi vi samler folk fra alle partier. Men vi skaper ikke fred ved å stivne. Stillestående vann blir råttent, sier generalsekretæren.
Han tar meg inn i metropolitt Vladimirs kontor og viser meg alle ikonene på veggene. Vi snakker om familiene våre. Jeg merker dette som har preget alle menneskemøtene mine her i Moldova – en vennlig, sjarmerende varme. Han tar et ikon ut av skapet til metropolitten og gir meg den som avskjedsgave.