– Grunnen til at jeg forteller om dette, er at det er en interessant del av en viktig politisk historie. Men det sier også noe om det politiske potensialet som lå i retningsvalget til KrF i 2018, sier Audun Lysbakken til Vårt Land.
Det skjer ikke ofte i norsk politikk at konstellasjonene virkelig kastes om på. Men året 2018 vil bli stående i lang tid som ett slikt vindu for endring i Norges politiske landskap.
Etter en opprivende og høydramatisk retningsstrid for åpent kamera, valgte KrFs skjebnelandsmøte høsten 2018 å gjøre slutt på partiets historiske linje om ikke å regjere med Frp. KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering sammen med Høyre, Venstre – og Frp.
Men i fem uker den høsten, der tilsynelatende alt var i spill, var også et annet politisk landskap plutselig mulig: Et der et KrF avsatte Erna Solberg (H) og gikk i regjering med Arbeiderpartiet for første gang (vel å merke sammen med Sp) – og myknet opp i sitt gamle fiendskap til SV.
Seks år senere røper to nye bøker hittil ukjente sider ved opptakten til disse høydramatiske ukene.
Det oppsiktsvekkende rådet partileder Knut Arild Hareide ga KrFs landsstyre 28. september 2018 om å sondere regjeringsmakt med Ap og Sp, som ble starten på retningsstriden, kom ikke helt ut av det blå for rødgrønne topper.
Bøkene det er snakk om er eks-SV-leder Audun Lysbakkens memoarbok, I alle dager: min historie, vår tid og Dagblad-journalistene Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatnes omdiskuterte bok, Partiet: en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall.

Lenge før valget i 2017 betrodde Hareide seg til SV-lederen
– Vi møttes på det kontoret der, sier Audun Lysbakken til Vårt Land.
Den tidligere SV-lederen peker over gangen i partiets korridor i første etasje av Stortinget. Mellom 2013 og 2018 tilhørte det først Lysbakken og deretter Hareide.
På kontoret med utsikt rett ut på Karl Johans gate fant samtaler sted, som har vært hemmelige til nå.
– Selv om vi har pressen gående i gangene her på huset, er det likevel mye som skjer uten at dere vet om det, sier Lysbakken lurt.
Her betrodde Knut Arild Hareide til SV-lederen – år før KrFs veivalg – at han var åpen for å skifte side. Det røper Lysbakken i sin nye bok:
«Lenge før valget i 2017 var han ærlig med meg om at dette var en aktuell mulighet, både hvis det borgerlige flertallet gikk tapt ved valget, og hvis KrF kom i vippeposisjon».
Samtalene startet i perioden 2013 til 2017, ifølge Lysbakken, som skriver at Hareide oppsøkte ham først.
Han husker ikke nøyaktige tidspunkt og rapportere ikke om dialogen til noen. Men hans nærmeste fortrolige visste at han hadde et godt forhold til KrF-lederen, forteller SV-profilen Vårt Land. I boka skriver han at de «snakket mye».
Aftenposten omtalte dette kapittelet i Lysbakken-boka først.

– Var en del av grunnlaget for det som skulle skje
– Vi hadde regelmessig kontakt. Noen ganger spontant, andre ganger avtalt. Men summen er større enn noen har hatt inntrykk av og vi møttes stadig oftere utover de årene vi begge var partiledere, sier Lysbakken til Vårt Land.
Et «egentlig usannsynlig» tillitsforhold vokste fram, som lot dem utforske politiske likheter og forskjeller mellom SV og KrF, forteller Lysbakken:
– Det var en utforskning fra begge to, som til syvende og sist var en del av grunnlaget for det som skulle skje.
For Hareide var det viktig å få avklart om KrF kunne forholde seg til SV, før han anbefalte å samarbeide mot venstre, mener Lysbakken. For en regjering med Ap, Sp og KrF ville etter alt å dømme trenge SVs stemmer i Stortinget.
– Det viktigste i min historie er at det er ingen tvil om at det hadde vært mulig, det hadde vi fått til, sier Lysbakken.
– Da Knut Arild faktisk tok spranget, så følte jeg meg veldig trygg på at dette er det mulig for oss å finne en rolle i, og at det var noe jeg ønsket å bidra til at de skulle lykkes med, utdyper han.
Men i KrFs prosess med veivalget høsten 2018, var SVs rolle først og fremst å «holde kjeft», skriver Lysbakken i boka.
For både han og Hareide visste at det var en «kulturell avgrunn» mellom grunnfjellet til partiene.
«Å delta i samme regjering ville derfor være mest aktuelt på sikt. Ingen av oss utelukket det, men det mest sannsynlige ville være å begynne med et samarbeid i Stortinget. I dyp hemmelighet (...) diskuterte vi slike konkrete alternativer», skriver han i boka.
Ved valget i 2017 havnet KrF på vippen i Stortinget. Partiet vraket modellen med en samarbeidsavtale med regjeringen og gikk i opposisjon. Men i og rundt KrF økte presset om å gå i regjering og velge side.

Samtaler med Ap-rådgivere fra forsommeren 2018
Knut Arild Hareide og noen sentrale KrF-medarbeidere hadde også hittil ukjent forhåndskontakt med et annet rødt parti om et mulig sidebytte for KrF. Det var med Ap, partileder Jonas Gahr Støre og noen av hans nære rådgivere.
Det går fram av den politiske bokhøstens store snakkis: Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatnes Partiet: en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall.
Sommeren 2018 – måneder før Hareides berømte anbefaling om et linjeskifte – var det samtaler mellom sentrale rådgivere i Ap og KrF, ifølge boka.
Forfatterne skriver at «målet var å bygge grunnmuren til en fremtidig regjeringsplattform mellom de to partiene hvor også Sp skulle være med i en Ap-ledet sentrumsregjering».
Vårt Land får bekreftet at det var kontakt mellom rådgivere og sentrale skikkelser i de to partiene – og mellom Støre og Hareide – fra forsommeren av. Det forteller en person som deltok i samtaler selv.
Vedkommende kjenner seg ikke igjen i at målet var en grunnmur for en senere regjeringsplattform, eller sier arbeidet ikke var veldig systematisk. Kontakten handlet mest om veivalget, ikke så mye om politisk innhold, blir Vårt Land fortalt.
Nøkkelspørsmål var: Var Ap åpne for å regjere med KrF? Og ville en slik regjering stå seg også politisk?
Som en del av dette snakket man også overordnet om hva slags profil en eventuell regjering bestående av Ap, Sp og KrF ville ha. Men det var ikke et mål å nå fram til noe fremforhandlet, understreker hen.

Hareide: – Hadde jevnlige og fortrolige samtaler med Støre
Knut Arild Hareide skriver til Vårt Land at han kjenner seg igjen i bildet Audun Lysbakken tegner av deres dialog.
Den tidligere KrF-lederen forteller at han hadde «jevnlige og fortrolige samtaler» med Jonas Gahr Støre etter at han overtok som Ap-leder i 2014.
Hareide sier han brukte sommeren 2018 til å lande sin beslutning om KrFs veivalg høsten samme år.
Han skriver: «I boken Partiet fremkommer det at jeg hadde kontakt med Støre om min beslutning. Det kan jeg bekrefte. [ …] noe annet hadde vært uansvarlig».
Hareide ønsker ikke å kommentere enkelthendelser som beskrives i Partiet og opplyser om at han takket nei til å bidra som kilde i boken.
Om de aktuelle passasjene i Partiet som omtaler hans kontakt med Ap, skriver Hareide: «Jeg opplever oversendte passasjer fra VL som misvisende og upresise».

Partiet-forfattere mener nyhet blir bekreftet
Vårt Land har bedt om en kommentar fra Partiet-forfatterne. Jørgen Gilbrant skriver at de setter pris på omtalen av avsløringen deres om kontakt mellom sentrale rådgivere i Ap og KrF måneder før Hareides anbefaling om veivalg.
– Det er naturlig at det er ulike syn på hva som var målet med samtaler som dette. Vi skriver at målet var å danne en grunnmur for en regjeringsplattform, mens Vårt Lands kilde setter andre ord på det. Da blir det mer et definisjonsspørsmål. Nyheten i Partiet blir bekreftet, slik vi leser det, ved at man søkte etter hvor det var politisk enighet, skriver Gilbrant.
Han påpeker at de aldri skriver i boka at målet var en «framforhandlet løsning», siden det verken var forankring i KrF eller Ap for dette.
Gilbrant svarer ikke på kritikken fra Knut Arild Hareide, men merker seg at den tidligere KrF-lederen bekrefter «nyheten om den nære kontakten mellom Støre og ham selv».

Derfor ble Lysbakken dypt skuffet da Hareide tapte
Audun Lysbakken skriver i boken sin at han var «skikkelig skuffet, mye dypere enn jeg hadde trodd jeg skulle bli», da Hareides fløy tapte og KrF gikk inn i Solberg-regjeringen.
Tilbake på kontoret sitt på Stortinget, mener Lysbakken at et «stort politisk potensial» glapp den høsten i 2018.
– Knut Arild og jeg innså at vi har mye mer til felles enn de fleste tror. I et betydelig antall saker var KrF og SV enige mens Ap og Sp sto for noe annet. Vi ville hatt bruk for hverandre i forhandlinger om flyktninger, miljø, fattigdom, bistand og forsvar for ideelle aktører i velferden, sier Lysbakken.
Men enda viktigere for SV-profilen var muligheten til å demme opp for «høyrepopulismen» og Frp, forteller han.
– Slik jeg oppfattet Knut Arild, forsøkte han å ta avstand fra høyrepopulismen og å sette noen grenser mot Frp. Jeg var da, slik jeg er nå, veldig opptatt av hvordan vi skal demme opp for kreftene utover på høyresiden som spiller på alle de konfliktene som tar samfunnet i feil retning, sier Lysbakken.
Han mener det er underspilt at KrF i praksis valgte Frp i 2018 fremfor å holde dem «mer varig unna regjeringsmakten».
– Har vi et sentrum i norsk politikk lenger, eller et system med en borgerlig og en rødgrønn blokk?
– Vi har et toblokksystem. Akkurat nå er det vel bare MDG som krever å bli trodd på at de kan gå begge veier, faktisk.
– Må være et enormt tankekors for høyresiden i KrF
I boka skriver Lysbakken at Hareide ønsket å fornye et KrF i forvitring og tone ned tradisjonelle kampsaker om abort, Israel og homofiles rettigheter.
– Det må ha vært et enormt tankekors for høyresiden i KrF, som løftet abortsaken inn i veivalget, at det senere har gått veldig dårlig med partiet og det nå går mot en utvidelse av retten til selvbestemt abort, sier Lysbakken.
Lysbakkens kaller i boken sin – I alle dager: min historie, vår tid – «Høyres innblanding i KrFs interne debatt for massiv og vellykket».
Og han mener «abortmanøveren til Erna Solberg og høyrefløyen i KrF er den mest kyniske som er gjort i det kvarte århundret jeg har vært aktiv i rikspolitikken i Norge».
– Det er sterke ord fra deg?
– En skal passe seg veldig for å gjøre et lite antall mennesker i utsatte situasjoner til sentrum i en opphetet, nasjonal politisk debatt. Det skjedde den gangen, særlig knyttet til spørsmålet om fosterantallsreduksjon, som handler om veldig få mennesker og familier. Særlig når motivasjon er å vinne en maktkamp, slik det var da, svarer Lysbakken.